Det store palasset i Istanbul

(Omdirigert fra «Konstantinopels store palass»)

Det store palasset i Istanbul ble oppdaget under utgravninger i 1930. Det skal ha ligget et stort bygningskompleks midt i sentrum av Konstantinopel, men idag er bare et gulv med en rekke mosaikker bevart. Disse er utstilt på den plassen de ble funnet i «Mosaikkmuseet».

Det store palasset i Istanbul
LandTyrkia
StedIstanbul
StilretningBysantinsk arkitektur
Kart
Kart
Det store palasset i Istanbul
41°00′23″N 28°58′40″Ø

Oversikt over mosaikkgulvet Foto: Nina Aldin Thune

Historie rediger

I den østlige delen av romerriket er lite bevart av mosaikker fra før ikonoklasmen. Men et unntak er det store palasset som ble oppdaget i 1930-årene av et britisk utgravningsteam ledet av G. Martiny og G. Brett som fikk lov til å begynne arkeologiske undersøkelser innenfor det område i Istanbul der keiserpalassene en gang hadde ligget. De oppdaget dette unike monumentet som i ettertid har voldt forskerne mye hodebry. Å lese beretningene er som å lese en detektivhistorie der det hele tiden avdekkes flere og flere biter i puslespillet som kan tolkes på forskjellige måter. Det store diskusjonstema har vært hvordan dette monumentet skal dateres.

Hva vet vi om arkitekturen? rediger

 
Peristyl i en tidligkristen basilika
 
Peristyl
 
Oceanus-maske og akantus, detalj av borden fra den nordøstlige siden. Foto: Nina Aldin Thune
 
Ørn og slange, detalj fra den nordøstlige siden. Foto: Nina Aldin Thune
 
Hadrians kentaur, nå i Berlin. Foto: Nina Aldin Thune

Oppføringen av palasset ble påbegynt av Konstantin den store tidlig i det 4. århundre. Komplekset ble utvidet og utvidet frem til midten av det 11. århundre, inntil palasset fremsto som et konglomerat av bygninger med forskjellig form og funksjon. Her skal bl.a. ha vært mottakelses- og bankettsaler, paviljonger, kirker og kapeller, boligkvarter, bad og haver. Beskrivelser av palasset finner vi bl.a. hos de russiske reisende som var i Konstantinopel i det 14. og 15. århundre.[1] De forskjellige reiseskildringene gjør at vi kan danne oss et bilde av hvor palasset har ligget, og av en del av bygningene det har inneholdt.

Konstantins palass skal ha omfattet store arealer rundt stedet der Den blå moské står idag. Da det var på sitt største, la det beslag på området begrenset av Hippodromen og sjøen i én retning, og Hagia Sofia og enden av Hippodromen i den andre. Opplysninger om palasset finnes i nesten alle historiske beskrivelser, og i det 10. århundre skrev Konstantin VII Porphyrogenitus en bok om det.[2] I den beskrev han også hvordan seremonier ble holdt i forskjellige deler av palasset. Dette manuskriptet er oppbevart i Leipzig. Noen deler av teksten kan være eldre, andre yngre, men tilsammen gir den et godt bilde av helheten. Ut fra dette vet vi hvor de mange kirkene var plassert innen palasset, og hva de viktige bygningene var kalt, men forsøk på å rekonstruere palasset har gitt usikre resultater. Idag er ingen av disse bygningene tilbake over jorden, og det som har blitt gravet ut har bare kunnet identifisere noen få av bygningene.

Inngangen til palasset må ha vært gjennom Chalkeporten, og denne må ha ligget sør for den store hagen som idag ligger mellom Hagia Sofia og Den blå moské, sannsynligvis nær det østre hjørne. Den er også nevnt i russernes beskrivelse av palasset.

Imidlertid finnes det ingen beskrivelser av den bygningen med mosaikkgulv som det er funnet rester av. Mosaikkene utgjør gulvet i det som kan ha vært de overdekkede delene av en firkantet gård peristyl som måler 60 x 60 meter, og mosaikken er nesten 6 meter bred.[3] Senere ble det funnet rester av en hall med apside og et forrom eller narthex som har stått i tilknytning til peristylet. Nordhagen mener at dette kan ha vært en basilika for seremonier eller et triclinium, kjent fra antikke palasser. Ikonografien til mosaikken ser også ut til å passe med denne tolkningen. De samme temaene finnes i Piazza ArmerinaSicilia.

Mosaikkene rediger

Mosaikkene i peristylet er unike fordi det ikke er bevart andre profane mosaikker fra Det bysantinske riket. De inneholder en rekke temaer og scener; bl.a. mytiske og allegoriske, scener fra dagliglivet, jakt og dyrekamper, jakt i arenaen, dyr alene i ikke voldelig aktivitet, og fabeldyr; i alt 75 scener eller fragmenter av scener.[4]

 
Griff, detalj fra den nordøstlige siden. Foto: Nina Aldin Thune

Rundt gulvet løper en akantus-bord med dyr og fugler, og noen steder står det store Oceanus-masker. Det finnes ikke noe landskap eller noen bakgrunn som binder scenene sammen. De er satt med en lys skjellmønstret bakgrunn og har karakter av vignetter. Teknisk er det et utsøkt arbeid med tettstilte tesseraer, og figurene er laget med sterke farger og kraftige kontraster som i gode romerske arbeider. Materialet er glass og naturstein, mest det siste. Et fremtredende trekk er bevegelsene og den naturalistiske gjengivelsen av dyre- og menneskekroppene.

Andre mosaikkgulv rediger

I andre antikke gulv er det ofte rammer rundt scenene, eller de fremtrer med et landskap og lignende som binder det sammen. Det siste er tilfellet med gulvet fra Fortuna-helligdommen fra Palestrina utenfor Roma. Denne viser livet og landskapet i Egypt fra Nildeltaet til høylandet ved Egypt. En del av mosaikken befinner seg i Altes Museum i Berlin og skal være originalen. Den ble gitt som gave av Francesco de Medici i 1628.[5] Gulv med rammer rundt scenene kan for eksempel sees i Museo Nacional de arte Romana i Mérida i Spania.[6] Gulvene er datert 4. århundre. Her finnes også et gulv uten rammer og med inskripsjoner ved figurene som viser de syv eldre også datert 4. århundre.[7]

Analyser av mosaikkene rediger

 
Esel som blir foret. Detalj fra den nordøstlige siden Foto : The Yorck prosject
 
Foto : The Yorck prosject

Trilling har en grundig analyse og sammenligner palassgulvet med en rekke eksempler både i vest og øst. Han finner at eksemplene ikke viser noen klar innflytelse, de er komplementære.

Nordhagen mener at palassgulvet beviser at det var sterke antikke drag i kunsten fra tidligkristen tid i Konstantinopel. Det ikke-kristne motivvalget kan forklares ut fra det en vet om romerske keiserlige mosaikkprogrammer. Gulvene i den keiserlige villaen Piazza Armerina på Sicilia er tidfestet til første halvdel av 300-tallet e. Kr. og viser innfangning og kamp mot ville dyr. Denne tradisjonen kan ha fortsatt inn i det kristnede keiserdømmet i Bysants. Nordhagen mener at likheten med romerske mosaikker er forbløffende. Den forutsetter god kjennskap til, og innlevelse i, den tidlige keisertids estetiske prinsipper. Motivet for å reprodusere så omstendelig en av de «utdødde» stilfasene kan ha vært den funksjon bildene skulle ha å understreke tradisjonen som knyttet det bysantinske keiserdømme til Roma.

Et annet eksempel på dette er Kentaurmosaikken fra Hadrians Villa ved Tivoli, som også befinner seg på Altes Museum i Berlin. Den viser kampen mellom ville dyr og kentaurer. En av kentaurene ligger på bakken med et vilt dyr over seg, mens en annen kentaur er i ferd med å drepe det med en stor stein. Et annet dyr ligger drept på bakken, mens et tredje lurer i bakgrunnen.

Dateringsproblematikken rediger

Et av de problemene som funnet av peristylgulvet har reist, er dateringen av verket. Først trodde arkeologene at de var kommet ned på et romersk gulv, fordi temaene i mosaikkene var ikke-kristne og stilen lignet den de kjente fra keisertidens beste mosaikker. Men i fyllmassene under ble det funnet keramikk med innstemplet kors. Den første rapporten daterte derfor gulvet til 4. Eller 5. århundre e. Kr. I en ny utgraving etter 2. Verdenskrig fant man restene etter en seremonihall, en basilika, som peristylet hadde vært forgården til. I dypet under peristylet fant man bygningsrester med teglstempel fra det 6. århundre. Mosaikkene ble derfor i den andre rapporten antatt å kunne være fra Justinian den andres regjeringstid (565 – 78 etter Kr.). Nordhagen foreslår en datering til slutten av 600-tallet, blant annet basert på den sikre dateringen av «sølvskatten».

Sølvskatten rediger

I 1929 utgav L. Matsulevich en bok som han kalte Byzantinische Antike.[8] Her er gjennomgått et stort materiale av sølvarbeider i vesteuropeiske og russiske samlinger. Her er vin-øser, vaser og fat, gjenstander som var vanlige i romersk kunstindustri, og motivene og stilen kunne være fra 100- og 200-tallet e. Kr. – antikke guder, mytologiske bilder og hyrdepoesi. Men disse gjenstandene kan ut fra sølvstemplene dateres til 500-tallet og 600-tallet. Trilling viser til fatet med to dansende figurer, datert til mellom 613 og 630, og dens tredimensjonalitet finner han en parallell til i palassmosaikken. Han mener at dette er et gresk romersk trekk og at mosaikken kan være fra den samme tiden.

I 1971 fant en et eksempel på førikonoklastisk kristen mosaikk bak en vegg i Kalenderhane Camii i Konstantinopel. Mosaikken skal være i Arkeologisk museum i Istanbul. Denne viser frembæringen i tempelet, og ifølge Nordhagen er den svært lik en lignende freske i Santa Maria Antiqua i Roma. Nordhagen tror derfor at Konstantinopel kan ha vært sentrum for den kunst som ble laget på 600-tallet.

Konklusjon rediger

 

Til tross for sin imponerende størrelse er ikke bygningskomplekset med mosaikken i det store palasset nevnt i noen av kildene som omtaler byggevirksomheten til keiserne i det 6. århundre.

På grunn av deres strenge klassiske stilkarakter har en trodd at mosaikkene skulle dateres til en tidlig periode i bysantinsk historie. Dette synet dominerte den første rapporten om utgravningene og er årsak til den tidlige dateringen. En nå forlatt oppfatning var at klassisk kunst fulgte en kurve nedover, for så å dø ut i senantikken. Derfor måtte et verk med så sterke klassiske trekk være tidlig.

Men med støtte i gulvmosaikkene fra keiserpalasset og sølvarbeidene med keiserlige stempler kan det hevdes at det fantes en «evigvarende» antikk i Konstantinopel. Bakgrunnen for dette var de sterke båndene som forbandt det bysantinske keiserdømme med det romerske. Dette gjorde det naturlig for de herskende i Konstantinopel å omgi seg med noen historisk-symbolske gjenstander som var antikke i form og stil. Nordhagen mener derfor at mosaikkene kan dateres så sent som til slutten av det 7. århundre eller tidlig i det 8. århundre.

Trilling prøver i sin artikkel å føre bevis for at mosaikkgulvet kan dateres til keiser Heraklius (610 – 641).

Referanser rediger

  1. ^ Se George P. Majeska: Russian Travelers to Constantinople in the Fourteenth and Fifteenth Centuries, Dumbarton Oaks Studies nineteen, 1984
  2. ^ Det følgende er basert på David Talbot Rice: Constantinople, From Byzantinum to Istanbul, New York 1965. Her kan en også lese en lengre beskrivelse av palassets bygninger.
  3. ^ Følgende er bygget på Per Jonas Nordhagen : Roma og Konstantinopel, maleri og mosaikk, Universitetsforlaget 1983 og Per Jonas Nordhagen: The Mosaics of The Great Palace of the Byzantine Emperors, i Byzantinische Zeitschrift Band 56, München 1963.
  4. ^ Se James Trilling: The Soul of the Empire: Style and Meaning in the Mosaic Pavement of the Byzantine Imperial Palace in Constantinople , Dumbarton Oaks Papers number forty-three 1989
  5. ^ Irmgard Kriseleit; Antike Mosaiken, Altes Museum , Pergamonmuseum, Berlin Antikensammlung 2000
  6. ^ «Bilder av mosaikkene». Arkivert fra originalen 29. mai 2006. Besøkt 8. februar 2006. 
  7. ^ Museo Nacional de arte Romano 2000
  8. ^ Leonid Matzulewitsch: Byzantiniscne Antike, Studien auf Grund der Silbergefässe der Eremitage, Berlin und Lepzig 1929

Litteratur rediger

  • Kriseleit,Irmgard, Antike Mosaiken, Altes Museum, Pergamonmuseum, Berlin Antikensammlung 2000
  • Majeska, George P., Russian Travelers to Constantinople in the Fourteenth and Fifteenth Centuries, Dumbarton Oaks Studies nineteen 1984
  • Matzulewitsch, Leonid, Byzantiniscne Antike, Studien auf Grund der Silbergefässe der Eremitage, Berlin und Lepzig 1929
  • Museo Nacional de arte Romano 2000
  • Nordhagen, Per Jonas, Roma og Konstantinopel, maleri og mosaikk, Universitetsforlaget 1983
  • Nordhagen, Per Jonas, The Mosaics of The Great Palace of the Byzantine emperors i Byzantinische zeitschrift band 56, München 1963
  • Rice, David Talbot, Constantinople, From Byzantinum to Istanbul, New York 1965
  • Trilling, James, The Soul of the Empire: Style and Meaning in the Mosaic Pavement of the Byzantine Imperial Palace in Constantinople, Dumbarton Oaks Papers number forty-three 1989

Eksterne lenker rediger