Kjødets synd
Kjødets synd er et begrep som fra tid til annen har vært brukt innen kristendommen. Henrik Wergeland benytter det en gang i verket Mennesket – Et digt.[1]
Begrepet finnes ikke i Bibelen, men har trolig bakgrunn i Paulus' bruk av ordet «kjøtt» eller «kjød» (gr. sarx). Paulus' hensikt er her ikke å betegne menneskets kropp som syndens egentlige utgangspunkt. Som kjøttets/kjødets gjerninger teller han også synder av ren åndelig art.[2] Når han stiller opp kjøttet og ånden mot hverandre, er det ikke motsatsen mellom det sanselige og åndelige i menneskets vesen han tenker på, men motsatsene i menneskenes nåværende vesen: preget både av synden og av ånden (som er det guddommelige livsprinsippet). Kjøttet kan i sammenhengen ses som et arkaisk begrep synonymt med materie eller, kanskje mer eksakt, materialisme og betegne alt på jorden som har vendt seg bort fra Gud, ved å avvise det høyere livsprinsipp – altså ånden. Det ligger heri også en henvisning til sanseligheten som den siden av menneskevesenet hvor den syndige utviklingen finner sitt «angrepspunkt». Paulus' egen terminologi har på dette punktet vist tendenser til hellenistisk innflytelse.
Den gresk-ortodokse kirkens oppfatning av synden har klare likhetstrekk med denne, hvor de oppfatter synden som en svakhet eller sykdom. I den romersk-katolske kirken har man en større vekt på den personlige viljen bak synden, og dermed på skyldbegrepet.
En skribent i Den lutherske bekjennelseskirkes medlemsblad har brukt begrepet om selvopptatthet, stolthet og egeninteresse.[3]