Kinesisk postalromanisering

Kart fra 1947 som benytter postalromanisering.
Postalt kart over Shanghai, 1930

Kinesisk postalromanisering, eller Chinese Postal Map Romanization (kinesisk: 郵政式拼音; pinyin: Yóuzhèngshì pīnyīn) er et system for romanisering av kinesiske stedsnavn som ble tatt i bruk sent under Qing-dynastiet. Det ble forsøksvis tatt i bruk i 1903.[1] Det ble offisielt godkjent på The Imperial Postal Joint-Session Conference 帝國郵電聯席會議, som ble avholdt i Shanghai våren 1906.

For det meste bygde systemet på prinsippene utviklet av Thomas Francis Wade i 1867 basert på beijinguttalen, og relativt ensartet tilpasset en noe sørligere uttale og de behov post og telegraf hadde. Noen avvik skyldtes fransk påvirkning; sentralposten hadde fra 1901 vært nesten uavbrutt under ledelse av franskmenn.[2]

Dette romaniseringssystemet ble beholdt også etter Qingdynastiets fall i 1912, og var i bruk på det offisielle postale atlas over Republikken Kina. Det holdt seg som norm også innen vestlig kartografi til langt innover på 1900-tallet.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina er dette systemet gradvis blitt fortrengt av pinyin, som etterhvert ble nærmest enerådende i alle fall for stedsnavn i Fastlands-Kina.

Avvik fra Wade-GilesRediger

Systemet var basert på Wade-Giles, skjønt det benyttet også noen innarbeidede europeiske stavemåter[3], enkelte kinesiske dialektuttaler og noen historiske uttalemåter. Ellers nyttige tegn ble fjernet fordi det skulle være lettere ved telegrafering.

Hovedavvikene fra Wade-Giles var:

  • En fullstendig utelatelse av diakritiske tegn og aksentmerker,
  • Chi, ch'i og hsi (pinyin ji, qi, and xi) gjengis som enten tsi, tsi og si, eller som ki, ki og hi avhengig av historisk uttale, som for eksempel
  • Med mindre den er eneste vokal i en stavelse blir Wade-Giles u til w, for eksempel,
  • Stedsnavn i Guangdong, Guangxi og Fujian romaniseres fra lokale dialekter, som hakka, kantonesisk og min:
  • Populære innarbeidede europeiske stedsnavn ble beholdt, som for traktathavnene

Andre ortografiske særegenheter var:

  • hs- blir sh- eller -s, for eksempel Kishien (fra Chi-hsien)
  • (schwa) og -ei blir begge -eh, for eksempel Chengteh (fra Ch'eng-te') og Pehkiao (fra Pei-ch'iao). kan til tider bli -e eller -ei.
  • avsluttende u blir somme tider -uh, for eksempel Wensuh (fra Wen-su)

ReferanserRediger

  1. ^ China Postal Working Map (1903)
  2. ^ Det eneste brudd på den franske kontroll var fra 1928 til 1931, da nordmannen Erik Tollefsen var leder.
  3. ^ Harris, Lane J. (2009). «A "Lasting Boon to All": A Note on the Postal Romanization of Place Names, 1896–1949». Twentieth-Century China. 34 (1): 96–109. doi:10.1353/tcc.0.0007. 

LitteraturRediger

  • China postal album: showing the postal establishments and postal routes in each province. 2d ed. Peking: Directorate General of Posts, 1919.
    • Harris, Lane. "A 'Lasting Boon to All': A Note on the Postal Romanization of Place Names, 1896-1949." Twentieth Century China 34, no. 1 (2008): 96-109.
  • Playfair, G. M. H. The Cities and Towns of China: A Geographical Dictionary. 2d. ed. Shanghai: Kelly & Walsh Ltd., 1910.
  • "Yóuzhèng shì pīnyīn" (邮政式拼音) Zhōngguó dà bǎikē quánshū: Yuyán wénzì (中国大百科全书:语言文字). Beijing: Zhōngguó dà bǎikē quánshū chūbǎnshè (中国大百科全书出版社), 1998.