Kim Kyu-sik

sørkoreansk diplomat og poet

Kim Kyu-sik (koreansk: 김규식, hanja :金奎植; født 29. januar 1881 i Dongnae i kongedømmet Joseon, død 10. desember 1950 i Manpo i Nord-Korea) var en leder i den koreanske uavhengighetsbevegelsen, og minister i den koreanske eksilregjering.

Kim Kyu-sik
Kim Kyu-sik.JPG
Født29. jan. 1881[1]Rediger på Wikidata
Dongnae DistrictRediger på Wikidata
Død10. des. 1950Rediger på Wikidata (69 år)
ManpoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker, diplomat, lærer, politikerRediger på Wikidata
Embete Visepresident (19401947)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Princeton University, Roanoke CollegeRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sør-KoreaRediger på Wikidata
Gravlagt Patriotic Martyrs' Cemetery[2]Rediger på Wikidata
Utmerkelser National Reunification PrizeRediger på Wikidata
Signatur
Kim Kyu-siks signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Kim Kyu-sik ble født i Dongnae (senere en del av byen Busan), og mistet i tidlig barndom sine foreldre. Den presbyterianske pastor Horace Grant Underwood tok seg av ham fra han var seks år gammel; han ble oppdratt av misjonærene og fikk navnet Johann av dem. Senere reiste han til USA og tok utdannelse på bachelornivå ved Roanoke College i Virginia. Deretter studerte han ved Princeton og tok der mastergrad i 1904.

KarriereRediger

I 1905 vendte han tilbake til Korea og begynte som lærer. Etter Korea ble annektert av keiserriket Japan i 1910 dro Kim i landflyktighet til Kina.

Som befullmektiget av den koreanske provisoriske regjering reiste Kim Kyu-sik til Paris for å utvirke hjemlandets uavhengighet på fredskonferansen i Paris i 1919.[3] Han ble ditsendt av Yuh Woon-hyung og Chang Duk-soo, som i Shanghai sommeren 1919 hadde etablert Sinhan Cheongnyeondang.[4] Hans bestrebelser bar imidlertid ikke frukt, ettersom USA selv ikke betraktet sin president Woodrow Wilsons fremlagte 14-punkts-program om folkenes selvbestemmelsesrett som så tungsveiende når det gjaldt sin daværende forbundsfelle Japan.

 
Rhee Syng-man og Kim Kyu-sik i Shanghai
Kim Kyu-sik
Hangul김규식
Hanja金奎植
Revidert romaniseringGim Gyu-sik
McCune-ReischauerKim Kyusik

I 1922 var Kim delegat på den første Kongressen for kommunistiske og revolusjonære partier i Det Fjerne Østen, avholdt i Moskva.[5]

Ved Roanoke College i Salem i Virginia ble han i 1923 promovert til doktor i rettsvitenskap. I 1935 grunnla han Det folkerevolusjonære parti (민족혁명당) i Nanking, sammen med Kim Won-bong og Cho Soang.[6]

Han var ledende medlem av Republikken Koreas provisoriske regjering, hvis visepresident han ble i 1940, under president Kim Gu.[3]

Mellom 1919 og 1920 var han den koreanske eksilregjeringens første ambassadør til USA. I den samme regjeringen var han i 1919 utenriksminister og mellom 1920 og 1921 utdanningsminister. Mellom 1940 og 1947 var han visepresident i eksilregjeringen.

Etter Japans krigsnederlag i Andre verdenskrig, og Korea ble uavhengig fra Japan, vendte han atter tilbake til hjemlandet. Han ville medvirke til oppbyggingen av den nye stat. Landet var delt i to soner; Sovjetunionen kontrollerte den nordlige del, og USAs styrker stod i sør. De, amerikandke militærregjeringen foretrakk at Kim sammen med Yuh Woon-hyung, begge to moderate politikere, skulle lede oppbyggingen av det nye styre.

I september 1947 satte USA det koreanske spørsmål på dagsorden i FN, bare få dager etter at organisasjonen var blitt opprettet. Det ble da bestemt at - trass i motforestillinger fra koranske politikere - at det skulle avholdes valg i den sørlige del i 1948.[4]

Kim Kyu-sik trakk seg fra politikken i 1950 etter å ha mislyktes i et forsøk på å forhandle fram en koreansk gjenforening. Kort etter utbruddet av Koreakrigen i 1950, ble han kidnappet til Nord-Korea.[7] Der ble det meldt at han døde i Manpo helt nord mot grensen til Kina senere samme år; i sør antok man at han ble drept.

ReferanserRediger

  1. ^ pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.rfa.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Biografi om Kim Kyu-sik i Doosan-encyklopedien. Lest 3. november 2013 (koreansk).
  4. ^ a b Eckert, Carter J., Lee, Ki-baik, Lew, Young Ick, Robinson, Michael & Wagner, Edward W. (1990). Korea old and new. Seoul: Ilchokak.
  5. ^ Der Erste Kongreß der kommunistischen und revolutionären Organisationen des Fernen Ostens. Moskau, Januar 1922. Hamburg: Verlag der Kommunistischen internationale, 1922; John Sexton (utt.): Alliance of Adversaries. The Congress of the Toilers of the Far East (Historical Materialism, Bd. 173). Haymarket, ²2019; ISBN 1642590401.
  6. ^ Pratt, Keith L.; Rutt, Richard (1999), «Korean National Revolutionary Party», Korea: A Historical and Cultural Dictionary, Psychology Press, s. 236, ISBN 978-0-7007-0464-4, https://books.google.com/books?id=e7pyBEWioLsC&pg=PA236, besøkt 2016-03-20 
  7. ^ «Remembering alumnus Kim Kyusik, leader of Korean independence movement, 100 years later». www.roanoke.edu (engelsk). Roanoke College. Besøkt 12. januar 2020.