Katastrofemyter
Katastrofemyter eller eksatologi (læren om de siste ting) er det motsatte av skapelsesmyter eller kosmogoni (læren om verdens tilblivelse og utvikling). Katastrofemyter beskriver katastrofer og hvordan verden går til grunne. Disse går hinsides ethvert potensielt historisk omfang, og kan således kun bli beskrevet i mytologiske begreper. Både døden og verdens undergang blir rettferdiggjort. I generelle begreper refererer katastrofemyter til en forestilling om tiden og historien går mot en endelig avslutning.
Bak avslutningen ligger det ofte en ny begynnelse, og troen på et etterliv er funnet i mange av oldtidens sivilisasjoner, både i gresk religion og i egyptisk mytologi. Det er også en forestilling om en gjengjeldelse eller straff hvor mennesker er dømt til himmelen eller helvete, og eventuelt etter en tid i en skjærsild. Buddhisme og hinduistiske tanker beskriver derimot en evig syklus av skapelse, ødeleggelse og gjenskapelse i et univers som består av millioner av år, eller uendelighet.
Apokalyptisk eller undergangslitteratur som Johannes' åpenbaring i Bibelen er et eksempel på dette. Et annet kjent eksempel er i norrøn mytologi med Ragnarok (maktenes undergang) hvor gudene blir drept og verden blir ødelagt. Det er alles kamp med alle, og både de krefter som står for orden som de som står for kaos går til grunne. I Ragnarokmyten er det også håp: ut av den ødelagt verden blir det profetert i Voluspå en ny verden, nye generasjoner av guder og en ny menneskehet.
Den kristne endetidsmytene består av fortellinger om etterlivet: Jesus Kristus stiger opp fra det døde og fungerer som en frelser av alle generasjoner av kristne, og det er også fortellinger om helvete og himmelen. Mytene inkluderer også profetier om verdens ende og om et nytt tusenårsrike som i Johannes' åpenbaring.
Islamsk endetidsmyte avbilder jorden ødelagt av flammer og oversvømmelser i form av Gog og Magog, og deretter etterfulgt av riket til Mahdi.