Karl Friedrich von Steinmetz
Karl Friedrich von Steinmetz (født 27. desember 1796 i Eisenach i Thüringen i Tyskland, død 4. august 1877 i Bad Landeck) var en prøyssisk generalfeltmarskalk.
| Karl Friedrich von Steinmetz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. des. 1796[1] Eisenach[2][1] | ||
| Død | 2. aug. 1877[3] (80 år) Lądek-Zdrój (Det tyske keiserrike) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Konservative Partei | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen[1] Det tyske keiserrike | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite Den sorte ørns orden 3. klasse av St. Georgordenen 1. klasse av Den røde ørns orden | ||
Liv rediger
Han ble født første juledag i 1796 i Eisenach. I 1806 ble han kadett i Kulm. Hans far, Johann Wilhelm von Steinmetz, døde 46 år gammel i 1808. Karl Friedrich ble senere sendt til kadetthuset i Berlin, rykket opp til porteføljeunderoffiser. I begynnelsen av 1813 ble han løytnant ved 1. infanteriregiment, som tilhørte det Yorckske korps. 1818 ble han befordret til premierløytnant, og forlagt til 2. garderegiment.
Først i 1848 fikk han muligheten til å vise sine militære ferdigheter i felten siden det som i Tyskland kalles Befrielseskrigen. En kongelig ordre gav ham kommandoen over to bataljoner av 2. infanteriregiment. Som leder for denne troppeavdelingen deltok Steinmetz, som siden 1839 var major, i krigen i Schleswig-Holstein (1848–1851). For sine fortjenester under dette felttoget mottok han Pour le Mérite. Prins Wilhelm hengte personlig ordenen om halsen på ham under den hjemvendte bataljonens parade.
I 1851 ble han forfremmet til oberst og i 1854 til generalmajor. I slutten av 1857 overtok han kommandoen over 1. divisjon i Königsberg. Seks måneder senere ble han befordret til generalløytnant. Som generalløytnant kommanderte han den store paraden ved kroningen av Wilhelm I i Königsberg.
I året 1866, som befalshaver for V. armékorps, deltok Karl Friedrich von Steinmetz i den prøyssisk-østerrikske krig. Han tilhørte kronprins Fredriks armé, som rykket inn over Riesengebirge i Bøhmen. Den keiserlige (østerrikske) feltherren, generalfelttogmester Benedek, ville med alle midler forsøke å forhindre at den prøyssiske kronprinsens korps ble samlet. Det kom 27. juni 1866 ved Nachod til sterke men seierrike kamper. Noe senere slo hans tropper det østerrikske VIII korps under erkehertug Leopold fullstendig. Med disse suksessene la Steinmetz grunnlaget for den avgjørende seieren ved Königgrätz, selv om hans korps under dette slaget ble i reserve. Ved siden av Moltke var Karl Friedrich von Steinmetz dengang den mest feirede prøyssiske hærfører.
Steinmetz' suksess i det bøhmiske felttoget førte til at han i den fransk-prøyssiske krig fikk selvstendig kommando som hærfører. Den 1. tyske armé, bestående av VII og VIII korps, ble underlagt ham, senere ble I korps og I kavaleridivisjon sluttet til. Men den nå 74 år gamle Steinmetz vise seg på dette tidspunktet ikke lenger på høyden av sin tid. Med innføringen av telegrafen var de enkelte hærførere i meget større grad enn før bundet av ordrer fra den øverste hærledelsen. Moltke hadde på genialt vis brukt denne oppfinnelsen allerede siden krigen i 1866. Den 7. august 1870 hadde Steinmetz ikke bare uten ordre angrepet høydene ved Spichern, under store tap, men også straks deretter begitt seg på samme marsjrute som 2. armé under prins Fredrik Karl av Preussen. Dette førte til et dårlig forhold mellom de to hærførerne. Resultatet ble at hans armé ble stilt under overkommando av prins Fredrik Karl. Under beleiringen av Metz kom det mellom de to til fullstendig brudd. Etter at Steinmetz hadde holdt tilbake en melding overfor sin øverstkommanderende, prinsen, ble han forflyttet til Posen som generalguvernør.
Hans avskjedssøknad fra arméen ble derimot avvist av kongen. Ich bin ihren ausgezeichneten Diensten schuldig, Sie vor einen derartigen Schritt zu bewahren skrev monarken til generalen. Ved avslutningen av krigen fikk Karl Friedrich von Steinmetz igjen aktiv tjeneste som offiser, samtidig med at han ble forfremmet til generalfeltmarskalk.
Den gamle generalfeltmarskalken slo seg ned i Görlitz, og døde natten mellom 3. og 4. august 1877 av et hjerteslag under et kuropphold i Bad Landeck.
Referanser rediger
- ^ a b c Kauperts Straßenführer durch Berlin, berlin.kauperts.de, besøkt 25. november 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]