Olaf Wilhelm Erichsen
Olaf Wilhelm Erichsen (født 24. august 1870, død 27. mars 1946) var en norsk forfatter og journalist. Han er mest kjent under pseudonymet Kaptein Munk.
| Olaf Wilhelm Erichsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. aug. 1870 | ||
| Død | 27. mars 1946 (75 år) | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent | ||
| Ektefelle | Anna Erichsen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Erichsen var av offisersslekt. Hans onkel (morbror) var norsk statsminister i Stockholm Otto Richard Kierulf. Hans farfar var statsråd og marineminister Ole Wilhelm Erichsen. I 1904 ble Erichsen gift med skuespillerinnen Anna Rasmussen. Ekteskapet ble oppløst.
Som barn var han lekekamerat med Roald Amundsen og omgikkes hos onkelen svenske og franske prinser. Han gikk Krigsskolen og påbegynte senere studier i jus og musikk, men avbrøt begge. I stedet ble han ansatt ved Jernbanebestyrelsen.
I 1898 ble Erichsen utnevnt til jernbanefullmektig. Samme år ble han fast musikkanmelder («konsertanmelder») i Kristiania dagsavis. I 1901 gikk han over til Morgenbladet. Etterhvert begynte han også med annet journalistisk arbeide, og i 1906 oppga han musikkanmeldelsene helt. I 1906 utga Erichsen dessuten sin første bok, Det nye Norge. Krigen 1905. Boken var et samarbeide med Sven Elvestad, utgitt under fellespseudonymet Odd Munk.
I 1907 startet Erichsen sammen med Elvestad og Olaf Thomesen avisen Fri Presse, partipolitisk forankret i Venstre. Avisen gikk inn etter ett år. Erichsen arbeidet som journalist i Verdens Gang fram til 1913, deretter for Morgenbladet og andre aviser. I 1920 ble han redaksjonssekretær i Morgenposten, en stilling han beholdt til sin død i 1946.
Forfatterskap rediger
Erichsens debut, romansamarbeidet Det nye Norge med Sven Elvestad, var en kontrafaktisk historie som detaljert beskrev en krig mellom Norge og Sverige i 1905. Bokens premiss var et mulig sammenbrudd i forhandlingene i Karlstad. I boken utløser tilfeldigheter under de spente forholdene skuddveksling mellom norske og svenske soldater, og situasjonen eskalerer til åpen krig. Forfattet bare måneder etter unionsoppløsningen i 1905 solgte den godt.
Etter dette etablerte Erichsen seg som bestselgende underholdningsforfatter under pseudonymet Kaptein Munk. Hans hovedmedium var lange romanføljetonger som ble trykket i et stort antall dagsaviser. Mange av disse, men på langt nær alle, ble senere utgitt i bokform. I samtiden ble Kaptein Munk som underholdningsforfatter rangert rett etter Øvre Richter Frich og Stein Riverton. Fra 1914 foretok han dessuten omfattende reportasjereiser, og publiserte reisebrev i flere aviser.
Kaptein Munk skrev i flere sjangere. Mest populære var historiene med gotiske trekk, som Jernmasken (1916) og Fluen (1923). Hans militære interesser resulterte i flere krigsromaner, fra virkelige og oppdiktede kriger. Erichsens anliggende med sitt forfatterskap var å underholde, ikke drive politikk. Men i flere romaner, som Den sorte Napolen (1911) Den hvite Races Selvmord (1915) og Den sidste Germaner (1920), samt i reisebrev fra Tyskland kom rasistiske og tyskvennlige holdninger til uttrykk.
Erichsens tidligere sympati for Tyskland skal ha resultert i det som beskrives som «en dyp skuffelse» ved invasjonen av Norge i 1940. Etter dette tidspunktet publiserte han lite eller ingenting.
Kilder rediger
- Odd M. Syversen: Kaptein Munk – Olaf Wilhelm Erichsen : En bibliografi Bjørn Ringsttrøms Antikvariat 1986
- Bernt Rougthvedt: Riverton : Sven Elvestad og hans samtid Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-24724-9 (ss.63-66)
- Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde Aschehoug 2004, ISBN 82-03-22901-8 (ss. 123-125)