Johnnie Johnson
James Edgar «Johnnie» Johnson (født 9. mars 1915 i Barrow upon Soar i Leicestershire, England, død 30. januar 2001) var en engelsk ingeniør, viseflymarskalk og et flyveress.
| Johnnie Johnson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mars 1915 Barrow upon Soar | ||
| Død | 30. jan. 2001 (85 år) Buxton | ||
| Beskjeftigelse | Flygeress | ||
| Utdannet ved | University of Nottingham Loughborough Grammar School Erith School | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Distinguished Flying Cross
Air Medal Legionær av Legion of Merit Kommandør av Order of the British Empire (1960)[1] Distinguished Service Order Distinguished Flying Cross Order of the Bath Kommandør av Æreslegionen (1989)[1] Offiser av Leopold IIs orden (1947)[1] Croix de Guerre | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Som 17-åring skaffet han seg et BSA haglgevær for fuglejakt og lærte seg kunsten med å skyte like foran fuglens fluktbane. Dette kom senere til å få stor betydning i hans framtidige liv som jagerflyver. Han ble uteksaminert som sivilingeniør fra University of Nottingham i 1937.
Etter studiene søkte han seg inn i Royal Auxiliary Air Force, men han ble ikke antatt etter at legen ved helseundersøkelsen fant spor av en gammel rugbyskade i ryggen. Han søkte seg da til The Leicestershire Yeomanry artilleriregiment hvor han ble antatt. Behovet for piloter foran andre verdenskrig åpnet muligheten for ham til å søke til RAFs frivillige reserve, hvor han lærte å fly.
Annen verdenskrig rediger
På sensommeren 1940 ble han plassert på en flyflottilje, men han havarerte med sin Supermarine Spitfire fire dager etter at han hadde fått fly den for første gang. Etter havariet ble det sykehusopphold og samtidig passet man på å operere hans ryggsksde. I desember 1940 var han restituert og kom tilbake i tjeneste. På grunn av fraværet mistet han store deler av Slaget om Storbritannia, men han kom å fly under Douglas Baders kommando og så selv Bader bli skutt ned nær Lille i Frankrike.
Han skjøt ned sitt første fiendefly, en Messerschmitt Bf 109, i mai 1941. Hans lederevne ble lagt merke til, og han ble fort forfremmet. I juni 1942 ble han utnevnt til sjef for 610. jagerflotilje, og i mars 1943 fikk han ledelsen av de canadiske flyverne ved Kenley. Som eskortepilot til de amerikanske bombeflyene skjøt han i løpet av sommeren 1943 ned 14 fiendefly. På D-dagen, 6. juni 1944, gjorde han fire raid over Frankrike. Mellom mars og juli 1944, under en periode da jagerflyvernes tid var fylt med kampoppdrag, skjøt han ned 10 fiendefly. Hans 38. og siste seier kom 27. september 1944 over Nijmegen. I april 1945 ble han befordret og gitt kommandoen over den 125. flyflottilje som da var Storbritannias mest moderne, utstyrt med Spitfire XIV med Rolls-Royce Griffon motorer.
Etterkrigstiden rediger
Etter krigens slutt ledet han sin flåte over til Danmark, deretter ble han postert i Tyskland som sjef for 124. flyflottilje. På begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han for USAF, og fløy F-86 Sabre for Tactical Air Command. I 1950-1951 tjenestegjorde han i Koreakrigen og fløy F-80 Shooting Star. Han ble pensjonert fra RAF 1965. Etter noen år som pensjonist startet han i 1969 eiendomsfondet Johnnie Johnson Trust med over 4 000 leiligheter samt hus som tilbød omsorg for gamle, handikappede og utsatte ungdommer.
I løpet av sin tid som pilot tilhørte han de heldige som aldri ble skutt ned, og kun en gang ble hans fly truffet av fiendeild. Han sluttet å fly i 1988.
Bibliografi i utvalg rediger
- 1956 - Wing Leader (Fighter Pilots) ISBN 0-907579-87-6
- 1985 - The Story of Air Fighting ISBN 0-09-159820-6
- 1992 - Courage inn the Skies ISBN 0-7529-0415