John N. Garner

(Omdirigert fra John Nance Garner)
John N. Garner
JohnNanceGarner.png
Født22. november 1868[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
DetroitRediger på Wikidata
Død7. november 1967[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (98 år)
UvaldeRediger på Wikidata
Gravlagt Uvalde CemeteryRediger på Wikidata
Ektefelle Mariette Rheiner GarnerRediger på Wikidata
Utdannet ved Vanderbilt UniversityRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, dommer, juristRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
USAs 32. visepresident
4. mars 1933–20. januar 1941
PresidentFranklin D. Roosevelt
ForgjengerCharles Curtis
EtterfølgerHenry A. Wallace
Speaker i Representantenes hus
7. desember 1931–3. mars 1933
ForgjengerNicholas Longworth
EtterfølgerHenry Rainey
Signatur
John N. Garners signatur

John Nance Garner IV (født 22. november 1868, død 7. november 1967) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var kongressmedlem fra Texas og USAs 32. visepresident (1933–1941). Han var kjent under tilnavnet Cactus Jack.

Han studerte jus og begynte i 1890 sin karriere som advokat i Uvalde i Texas. Han hadde sitt første offentlige verv som fylkesdommer (øverste administrative leder) i Uvalde County fra 1893 til 1896. Han var representant i underhuset i delstatens lovgivende forsamling fra 1898 til 1902. Da Garner i 1893 ble valgt til dommer, var Mariette «Ettie» Rheiner hans motstander i primærvalget. Han giftet seg to år senere med Mariette, og paret fikk i 1896 en sønn, Tully Charles Garner.

Ved kongressvalget i 1898 ble Garner første gang valgt inn i Representantenes hus fra et landdistrikt i det sørlige Texas, og ble sittende som kongressmedlem frem til han ble visepresident i 1933. Garners kone jobbet som hans privatsekretær. Garner var representanthusets speaker (ordstyrer) i perioden 1931–1933. Med unntak av Garner er det bare Schuyler Colfax som har vært speaker i representanthuset før han ble USAs visepresident.

Da demokratenes landsmøte skulle nominere sin presidentkandidat til presidentvalget i 1932, hadde Garner støtte fra delegatene fra Texas og California, og ble således en av Franklin D. Roosevelts tøffeste motstandere. Da det ble klart at Roosevelt ville bli nominert, lyktes det Garner å kjøpslå med Roosevelts støttespillere om å bli hans visepresidentkandidat.[5][6] Roosevelt og Garner vant valget, og de ble også gjenvalgt til sine respektive embeder i 1936. Garner var ikke særlig fornøyd med visepresidentens muligheter til å påvirke, og han har sagt at embedet var «ikke verdt en bøtte med varmt piss».[7] Han beskrev sin egen rolle å være presidentens «reservedekk».[7]

I Roosevelts andre mandatperiode ble forholdene mellom presidenten og visepresidenten merkbart dårligere. De skilte lag i mange viktige saker. Garner ønsket at føderale myndigheter skulle bryte opp streiken ved General Motors-fabrikken i Flint, ønsket en sparepolitikk for å bringe det føderale budsjettet i balanse, motsatte seg Roosevelts forslag om å utvide USAs høyesterett med flere dommere, og ville unngå at regjeringsmakten blandet seg inn i Kongressens anliggender.[8][9][10] Mange av de mer konservative demokratene, som var misfornøyde med Roosevelt og New Deal-politikken, bad Garner om å stille som kandidat i presidentvalget i 1940. Garner var en av favorittene i meningsmålingene blant demokratiske velgere, ettersom mange antok at Roosevelt skulle følge skikken og ikke stille opp til en tredje mandatperiode i Det hvite hus.[11]

Garner drev valgkamp i primærvalget mot det meste av Roosevelts New Deal-politikk, og motsatte seg på prinsipielt grunnlag at en president skulle kunne velges til en tredje mandatperiode. På demokratenes landsmøte ble Roosevelt nominert til presidentkandidat allerede i den første avstemningsrunden, og Roosevelt valgte Henry A. Wallace som sin foretrukne visepresidentkandidat. Etter å ha forlatt visepresidentembedet i januar 1941, pensjonerte Garner seg og dro tilbake til hjembyen Uvalde.[10][12]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som John Nance Garner, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Nance-Garner
  2. ^ a b GeneaStar, oppført som John Nance Garner, GeneaStar person ID garnerj0
  3. ^ a b Autorités BnF, oppført som John Nance Garner, BNF-ID 165572275
  4. ^ a b Find a Grave, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som John Nance Garner, Find a Grave 2896
  5. ^ Brands, H. W. (2009). Traitor to His Class: The Privileged Life and Radical Presidency of Franklin Delano Roosevelt (engelsk). New York: Anchor Books. s. 232–236. ISBN 978-0-307-27794-7. 
  6. ^ Brown, Norman D. (2000). «Garnering Votes for "Cactus Jack ": John Nance Garner, Franklin D. Roosevelt, and the 1932 Democratic Nomination for President». The Southwestern Historical Quarterly (engelsk). 104 (2): 149–188. ISSN 0038-478X. 
  7. ^ a b Johns, Daniel (1. juli 2012). «The Vice Presidents That History Forgot». Smithsonian Magazine (engelsk). Besøkt 1. april 2020. 
  8. ^ Burns, James MacGregor (1956). Roosevelt: The Lion and the Fox (engelsk). Norwalk: Easton Press. s. 312. ISBN 978-0-15-678870-0. 
  9. ^ Savage, Sean J. (1991). Roosevelt, the Party Leader, 1932–1945 (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. s. 33. ISBN 978-0-8131-1755-3. 
  10. ^ a b Moe, Richard (2013). Roosevelt's Second Act: The Election of 1940 and the Politics of War (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 229–246. ISBN 978-0-19-998191-5. 
  11. ^ «National Affairs: Men A-Plenty». Time Magazine (digital utg.). 15. april 1940. Arkivert fra originalen 19. juli 2013.  (Abonnement påkrevet)
  12. ^ Walch, Timothy (1997). At the President's Side: The Vice Presidency in the Twentieth Century (engelsk). Columbia: University of Missouri Press. s. 50. ISBN 978-0-8262-1133-0. 

Eksterne lenkerRediger