Johannes Theodor Laurent
Johannes Theodor Laurent (født 6. juli 1804 i Aix-la-Chapelle / Aachen[3] i département de la Roer i Det første franske keiserdømme, død 20. februar 1884[3] i Simpelveld i Nederland) var titulærbiskop og apostolisk vikar i Luxembourg.
| Johannes Theodor Laurent | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juli 1804[1] Aachen[2] | ||
| Død | 20. feb. 1884[1] (79 år) Simpelveld | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1829–), katolsk prest, katolsk biskop (1839–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Johannes Theodor Laurent kom fra en beskjedent velstående familie. Faren hans, Franz Laurent fra Luxembourg, fikk 14 barn med sin kone Gertrude Schönen, som kom fra Aachen. Etter å ha gått på gymnasium i Aachen studerte Johann Theodor teologi i Bonn i to år.[3] Siden han mislikte forelesningene til professor Georg Hermes, flyttet han til bispedømmet Liège,[3] hvor han fortsatte studiene på seminaret der.
Prest rediger
Her ble han ordinert til prest 14. mars 1829. Fra 1829 til 1835 var han sokneprest i Heerlen, fra 1835 til 1839 sogneprest i Gemmenich i Belgia; senere er dette blitt del av Plombières.[3] I kirkestriden i Köln som eskalerte på den tiden, som han var involvert i ved sine egne skrifter, stod Laurent på samme side som oberpfarrer Leonhard Aloys Joseph Nellessen grunnleggeren av Aachener Priesterkreis og ultramontanist, og arbumenterte mot hermesianismens teser.
rediger
Laurent, som var venn med Leuven-professoren Karl Möller så vel som med Brussels' nuntius erkebiskop Raffaele Fornari, ble den 17. september 1839 utnevnt til apostolisk vikar for Det apostoliske vikariat i nord og til titulærbiskop av Chersonesus in Creta. Dette vikariatet hadde stått vakant siden 1825. Den 27. desember 1839 ble han bispeviet i Liège av biskop Cornelius Richard Antoon van Bommel av Liège og de medkonsekrerende biskoper, erkebiskop Carlo Giuseppe Benedetto Mercy d'Argenteau som var apostolisk nuntius til kongedømmet Bayern, og biskop Nicolas-Joseph Dehesselle av Namur.
Ettersom Laurent ble avvist av den prøyssiske regjering på grunn av sin stilling i kirkestriden, trådte ikke utnevnelsen i kraft, og han søkte om avskjed fra embedet den 15. november 1840. Fram til da hadde han atter oppholdt seg i Aachen.
Apostolisk vikar for Luxembourg rediger
Han ble så utnevnt til apostolisk vikar av Luxembourg den 1. desember 1841 for å etterfølge Johann Theodor van der Noot, som formelt fratrådte den 20. februar 1842.[4] , og utnevnelsen ble holdt hemmelig i noen tid etter anmodning fra Vilhelm II av Nederland, som også var storhertugen av Luxembourg (i personunion konge av Nederlendene). Her slo utnevnelsen ned som en bombe. Det kom straks til strid mellom den strengt romerske tenkende Laurent og den liberale regjering. Laurent, mer våghals enn diplomat, strevde for etableringen av et seminar, et regulært menighetssystem og større kirkelig innflytelse i skolene.
I løpet av revolusjonen i 1848/49 ble det rettet falske anklager mot biskopen, og regjeringen intensiverte sin innsats for å fjerne ham. Til slutt, 1. mai 1848, forlot han Luxembourg. Tallrike forespørsler, som den fra kongen av Nederland, førte ikke til at regjeringen ga etter.
Fratreden rediger
Til slutt, den 2. juni 1856, på anmodning fra pave Pius IX, søkte Laurent om avskjed. Dette ble akseptert 10. juli 1856, og regjeringen i Luxembourg bevilget ham pensjon. Så sent som 20. mai 1856 ble det avgitt en æreserklæring i Luxembourg som rehabiliterte biskopen.
I Aachen bodde han hos sin bror, byarkivar og bibliotekar Josef Laurent, og herfra var han med på å grunnlegge forskjellige klostre. Spesielt gjaldet det Schwestern vom armen Kinde Jesus, en kongregasjon han også ble åndelig leder for og i hvis kirke han regelmessig forkynte. I 1879 fulgte han dem til Simpelveld, siden de måtte gå i eksil utenlands som følge av den tyske Kulturkampf, og fungerte som deres husprest. Hans graven er på søstrenes klosterkirkegård.
Laurent var en komplisert person å ha med å gjøre og hadde en viss ubalanse. Ledet i sine handlinger av følelser og stemninger, fulgte han sine sympatier og antipatier og kunne lett dukke opp spontant og energisk i sine uttrykk. Andre ganger var han igjen full av melankoli og dysterhet. Men når det gjaldt den katolske kirke, var han full av energi og kompromissløs, alltid stridbar. Han så på seg selv som en kjemper for en ortodoks tro, full av motvilje mot alt som smakte av hermesianisme. Skjønt solid utrustet med mye teologisk kunnskap, var han imidlertid mindre en lærd enn en agitator og angriper. Hans mot, oppriktighet og fromhet inspirerte respekt selv hos hans motstandere.
Skrifter rediger
- Rechtfertigung des Herrn Erzbischofs von Köln gegen die politischen Beschuldigungen des Herrn Ministers von Altenstein. 1838.
- Des Hl. Petrus von Alkantara goldenes Büchlein von dem Gebete und der Betrachtung. Aachen 1839.
- Himmelsharfe. Katholisches Kirchenliederbuch, auch zum häuslichen Gebrauch. Luxemburg 1846.
- Katechismus der Römisch-Katholischen Religion, zunächst für das Apostolische Vikariat Luxemburg. Luxemburg 1847–1883.
- Größerer Katechismus. Luxemburg 1847–1879.
- Kleiner Katechismus. Luxemburg 1848–1883.
- Jesus Christus, die Wahrheit, der Weg und das Leben. Kanzelvorträge. Köln 1850.
- Die zeitlichen Segnungen des Christentums. Kanzelvorträge. Köln 1851.
- Die hl. Geheimnisse Mariä der jungfräulichen Gottesmutter. 3 Bände. Mainz 1856–1870.
- Les mystères de la s. Vierge Marie, Mère de Dieu. Sermons. 2 Bönde. Brüssel 1857.
- Rede zum 50. Priesterjubiläum des Hochw. Herrn Dr. L.A.J. Nellessen. Aachen 1858.
- Christologische Predigten. 2 Teile. Mainz 1860.
- Das hl. Evangelium unseres Herrn Jesus Christus nach Matthäus, Markus, Lukas und Johannes übersetzt und erklärt. Ein Handbuch für katholische Laien. Freiburg 1878.
- Oberhirtliche Aktenstücke 1842-1848; Geistliche Vorträge aus den Jahren 1871 und 1874. 4 Bände. Mskr. ASK.
- Sonntäglicher Unterricht über den Katechismus. Neuer Kursus. Band 1. Mskr. ASK.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
- Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
- Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
- Biskop Johann Jakob von Mayr (1677–1749) *1719
- Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
- Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
- Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
- Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
- Biskop Josef Ludwig Alois von Hommer (1760-1836) *1824
- Biskop Nicolas-Alexis Ondernard (1756-1831) *1828
- Biskop Cornelius Richard Antoon van Bommel (1790-1852) *1829
- Biskop Johannes Theodor Laurent (1804–1884) *1839[5]
Litteratur rediger
- (de) Robert Oscar Claeßen: «Laurent, Johann Theodor.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 13, Duncker & Humblot, Berlin 1982, ISBN 3-428-00194-X, s. 721 f. (digitalisering).
- (de) Friedrich Lauchert: «Laurent, Johann Theodor». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 51, Duncker & Humblot, Leipzig 1906, s. 602–604.
- (de) Jean Malget: «Johannes Theodor Laurent» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 14, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-073-5, sp. 1181–1185.
- Georges Hellinghausen: Kampf um die Apostolischen Vikare des Nordens J. Th. Laurent und C. A. Lüpke. Der Hl. Stuhl und die protestantischen Staaten Norddeutschlands und Dänemark um 1840 (= Miscellanea historiae Pontificiae. Band 53). Editrice Pontificia Università Gregoriana, Rom 1987, ISBN 88-7652-568-8.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Claeßen, Robert Oscar (1982). «Laurent, Johann Theodor». Neue Deutsche Biographie (13 utg.). s. 721.
- ^ Jules Vannérus: "Van der Noot (Jean-Théodore)", Biographie Nationale de Belgique, vol. 26 (Brussel, 1938), 373-374.
- ^ catholic-hierarchy.org laurj, lest 12. mai 2023
Eksterne lenker rediger
- (en) Jean-Théodore Laurent – kategori av bilder, video eller lyd på Commons