James Weddell
James Weddell (født 24. august 1787 i Oostende[6], død 9. september 1834) var en engelsk sjømann, navigatør og selfanger som våren 1823 seilte til 74°15' sørlig bredde, det sørligste punkt til da nådd av mennesker. Dette havområdet i Sørishavet ble senere navngitt Weddellhavet.
| James Weddell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. aug. 1787[1][2][3][4] Oostende[5] | ||
| Død | 9. sep. 1834[1][2][3][4] (47 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Tidlig liv
redigerWeddell reiste i ung alder til sjøs. Etter å ha fraktet kull i noen år, begynte han rundt 1805 å seile på Vestindia.
I 1813, under den britisk-amerikanske krig, var han ombord i «Hope» og oppbrakte det amerikanske kaperskipet «True Blooded Yankee» i Den engelske kanal. Etter Napoleonskrigene tok han opp vestindiafarten, men i 1820 meldte han seg til tjeneste for Royal Navy,
Første antarktisreise
redigerI 1819 ble Weddell introdusert overfor James Strachan, en skipsbygger fra Leith som sammen med forsikringsagenten James Mitchell fra London eide briggen «Jane», et amerikanskbygd fartøy på 160 tonn som hadde blitt beslaglagt under krigen i 1812 og omgjort til selfangstskute. Nyheten om oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene hadde nettopp blitt offentliggjort, og Weddell mente at det kunne være muligheter for å gjøre en formue gjennom selfangst i de nye fangstområdene. Hans første seiling som kaptein på «Jane» brakte ham til Falklandsøyene og videre sørover. Han vendte hjem med full last, og fortjenesten var så god at Strachan og Mitchell gikk til anskaffelse av et skip til, «Beaufoy».[7]
Andre antarktisreise
rediger
På den neste reisen fra 1821 til 1822 seilte begge skipene til Sør-Shetlandsøyene. Det var imidlertid minst 45 selfangstskuter i området, og selbestanden var allerede kraftig redusert, to år etter at øyene ble oppdaget. Weddell søkte derfor etter nye fangstområder.
Michael McCleod, skipper på «Beaufoy», fikk Sør-Orknøyene i syne den 22. november 1821, uavhengig av George Powell og Nathaniel Palmers oppdagelse bare noen dager tidligere. Der drev de fangst før de vendte hjemover og ankom England i juli 1822.
Tredje antarktisreise
redigerPå den tredje reisen fra 1822 til 1824 førte Weddell nok en gang «Jane», mens Matthew Brisbane var kaptein på «Beaufoy». De seilte sammen til Sør-Orkneyøyene, men fangsten var skuffende. Etter forgjeves å ha lett etter land mellom Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene, vendte de sørover i håp om å finne bedre fangstforhold der. Sesongen var usedvanlig mild og rolig, og den 20. februar 1823 nådde de to skipene 74°15′0″S 34°16′45″V, den sørligste posisjonen skip noensinne hadde nådd og en rekord som ble stående i over 80 år. Noen få isfjell ble observert, men land kom ikke til syne. Weddell antok derfor at havet fortsatte helt til Sørpolen. Ytterligere to dagers seiling ville ha bragt ham til Coats Land, men Weddell bestemte seg for å snu.
Weddell hyllet besetningen da han annonserte gjennom en liten seremoni at de var kommet lenger sør enn noen andre sjømenn. Flagget ble heist, et gevær avfyrt, begge besetningene ga tre hurrarop, og en rasjon brennevin fordrev mørket. Et håp ble tent for at lykken nok en gang ville følge selfangerne. Havområdet ble navngitt The Sea of George the Fourth (George IVs hav), men navnet festet seg ikke permanent. Området skulle ikke bli besøkt igjen før 1911, da Wilhelm Filchner oppdaget Filchner-Ronne isbrem.
Weddell vendte nordover og tok ly på Sør-Georgia, der de fortsatte å lete etter sel. De overvintret på Falklandsøyene, og seilte igjen sørover mot Sør-Shetlandsøyene i november 1823. I begynnelsen av 1824 skilte de to fartøyene lag. Weddell returnerte i mars 1824 til Falklandsøyene og videre til England, som han ankom i juli.
Hans sørlige rekordreise, tre grader lenger sør enn James Cooks reise 50 år tidligere, gikk ikke uanfektet hen. Weddell ble overtalt av Strachan og Mitchell å skrive en bok om bragden. Den første utgaven ble utgitt i 1825, fulgt av en ny og utvidet utgave i 1827.
Senere liv
redigerWeddell foreslo overfor Admiralty en ny reise til sørlige breddegrader, men fikk ikke støtte. Han gikk derfor tilbake til å seile i handelsfart i Atlanteren. I 1829 var han fremdeles kaptein på «Jane», men under en reise fra Buenos Aires til Gibraltar lakk hun så kraftig at hun måtte oppgis ved Azorene. Weddell og skipslasten ble overført til et annet skip for å bli fraktet til England. Dette fartøyet gikk imidlertid på grunn ved øya Pico, og Weddell overlevde ved et nødskrik.
Tapet av «Jane» medførte økonomisk ruin for Weddell, som ble tvunget til å ta lønnet arbeid som skipper. I september 1830 forlot han England som kaptein på «Eliza» og seilte til Swan River Colony i vestre Australia og videre til Tasmania. Han var tilbakei England i 1832
Weddell døde i 1834 i en alder av 47 år i trange kår i London.
Minne
redigerTo steder er oppkalt etter ham – Weddellhavet i Antarktis og Weddell Island på Falklandsøyene.
Weddellselen er også oppkalt etter James Weddell.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/James-Weddell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID James_Weddell[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65t45xb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dåpsregister for Oostende, 23. september 1787
- ^ Howgego, Raymond (2004). Encyclopedia of Exploration (Part 2: 1800 to 1850). Potts Point, NSW, Australia: Hordern House.
Litteratur
rediger- Weddel, James (1970) [1825]. A voyage towards the South Pole: performed in the years 1822-24, containing an examination of the Antarctic Sea. United States Naval Institute.
Eksterne lenker
rediger- Biografi om James Weddell Raymond Howgego