Jacques Hébert
Jacques-René Hébert, kjent under pseudonymet Père Duchesne (født 15. november 1757 i Alençon, død 24. mars 1794 i Paris) var en fransk avisredaktør og politiker.
| Jacques Hébert | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. nov. 1757[1][2][3][4] Alençon | ||
| Død | 24. mars 1794[1][2][3][4] (36 år) Paris[5] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, politiker, redaktør, skribent | ||
| Parti | Cordelierklubben | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Errancis Cemetery | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Hébert ble født i Alençon. Han tilhørte en vel ansett borgerlig familie, men en dom som rammet ham som ganske ung for injurier, ruinerte ham og familien. Han forsøkte da å slå seg gjennom i Paris, blant annet som teaterfunksjonær (kasserer ved et teater 1886-88), og under denne kummerlige tilværelse overbevistes han i hvert fall én gang om bedragersk ferd.
Den franske revolusjon rediger
For den franske revolusjon ble han ganske naturlig en ivrig forkjemper, skjønt på ingen måte som deltager i de virkelige kamper, men som taler i Cordelierklubben og som forfatter. Hans lykke var gjort da han fikk opparbeidet bladet Le Père Duchesne.
Den 10. august 1792 fikk han plass i det revolusjonære kommuneråd. I desember samme år ble han substitutt hos kommunens prokurator. I disse egenskaper og som bladmann arbeidet han på å bøye regjering og konvent under det radikale Pariser-demokratis innflytelse, bifalt septembermordene og forfulgte den fangne kongefamilie på det bitreste og råeste. Hébert gikk langt med temmelig grovkornede artikler i den folkelige avisen Le Père Duchesne i å føre ordet for underklassen mot kongemakten.
I Cordelierklubben hadde Hébert ledet venstresiden, de såkalte hébertistene, og derved hadde han i en tid stor påvirkning på den folkelige opinionen, særlig sansculottene. Han angrep med kraft dem som stod på mer moderate standpunkter.
Konventets girondistiske majoritet søkte å møte hans angrep mot seg. I mai 1793 lot det ham arrestere, men ga ham få dager atter fri under trykket av hans folkeyndest. Da gironden så ble styrtet, trodde Hébert seg en tid lang den egentlige makthaver i hovedstaden.
Han og hans venner stilte sig senere på året i spissen for en kamp mot kristendommen og en innførelse av fornuftdyrkelse og oppstilte vidtgående sosiale krav. Héberts (hans allierte Chaumettes) ateistiske bevegelse movement initierte en voldsom kampanje i den hensikt å avkristne samfunnet. Avkristingsprogrammet var rettet primært mot katolisismen, og ble snart utvidet til alle former for kristen tro. I den inngikk deportasjon av geistlige og henrettelse av andre geistlige. Kirker ble stengt, revolusjonære og sivile kulthandlinger ble innført, stortstilte ødeleggelser av religiøse monumenter ble gjennomført. Det ble innført forbud mot offentlige og private gudstjenester og mot religionsundervisning, prester ble tvangsgiftet, og de ble tvunget til å avsverge sine presteløfter.[6] Den 21. oktober 1793 ble det vedtatt en lov som truet mistenkte prester og dem som hjelp med å holde dem i skjul med øyeblikkelig henrettelse.[6] Den 10. november ble «Fornuften» feiret med en særlig seremoni i Notre Dame-katedralen.
Denne kampanjen viste seg å bli alt for vidtrekkende for andre og mer toneangivende i revolusjonen. Så med den ble Hébert og han krets mistenkelige for revolusjonens virkelige førstemann, Robespierre, som motarbeidet uvesenet deres. Da de i mars 1794, støttet på misnøyen med nødstilstanden, våget åpent å smi opprørsplaner, ble de arrestert. De ble så dømt for de samme forbrydelser som Hébert ideligen hadde lagt dem som stod ham i veien til last - forbindelse med utlandet og fremkalling av dyrtid - og så ble de ført for guillotinen.
Verk i tysk oversettelse rediger
- Jacques-René Hébert: Den Papst an die Laterne, die Pfaffen in die Klapse! Schriften zu Kirche und Religion 1790–1794; Übersetzt und erläutert von Peter Priskil; Freiburg: Ahriman, 2003
Litteratur rediger
- Paul Lafargue: Die französische Sprache vor und nach der Revolution; Hamburg 1988 (Reprint)
- Schulin, Ernst: Die Französische Revolution. München 2004 (4. Auflage).
- Gérard Walter: Hébert et Le Père Duchesne; Paris 1946
- Louis Jacob: Hébert. Le Père Duchesne, Chef des sans-culottes; Paris 1960
- Peter Kircheisen: Biographien zur Weltgeschichte, Lexikon, VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1989, S.229f
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jacques Hebert, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jacques-Rene-Hebert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24696, oppført som Jacques René Hébert[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Jacques-René Hébert, Proleksis enciklopedija-ID 25729[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Latreille, A. «French Revolution». New Catholic Encyclopedia. 5 (Second Ed. 2003 utg.). Thomson-Gale. s. 972–973. ISBN 0-7876-4004-2.
Eksterne lenker rediger
- (en) Jacques-René Hébert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Jacques Hébert i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- biografisk artikkel om Hébert på historicum net (lest 26. juli 2012)
- Marxists.org – Hébert, Jacques (1757–1794)