Italias flagg
Italias flagg har tre like brede, vertikale bånd i grønt, hvitt og rødt. Det er inspirert av det franske flagget som Napoleon tok med seg til Italia i 1797.
Flagget i sin nåværende form ble tatt i bruk 1. januar 1948 samtidig med opprettelsen av republikken Italia.
Napoleons Italia
redigerDen italienske trikoloren ble innført da den grunnlovgivende forsamling i Den cispadanske republikk i Reggio Emilia den 7. januar 1797 vedtok et forslag fremmet av representanten Giuseppe Compagnoni fra Lugo om å lovfeste flagget med fargene grønt, hvitt og rødt som republikkens flagg.[1] For dette blir han husket som il Padre del Tricolore, trikolorens far.
Bakgrunnen for dette fargevalget kan være at Legione Lombarda hadde brukt faner med røde og hvite farger (hentet fra Milanos flagg, som er identisk med det Englands flagg) og grønt fra sivilgardens uniformer. Disse fargene ble senere tatt inn i fanene til Legione Italiana, som ble dannet av soldater fra Emilia og Romagna.[2] Det cispadanske flagget var et kvadrat med horisontale striper, i rødt (øverst), hvitt og grønt. I den midtre hvite stripen sto republikkens emblem, som blant annet besto av fire piler som representerte de fire provinsene, omgitt av en laurbærkrans.
-
1797 - Den cispadanske republikk
-
1798 - Den cisalpinske republikk
Den transpadanske republikk brukte de samme fargene, så da den i 1798 gikk sammen med Den cispadanske republikk i Den cisalpinske republikk, innførte denne et kvadratisk flagg med vertikale striper, flagget, uten emblem i midten. Dette flagget besto fram til 1802, da Napoleon innførte sin italienske republikk med sitt eget flagg. Dette ble modifisert da Napoleon kronet seg selv til keiser og samtidig omgjorde sitt italienske rike til kongedømmet Italia med Napoleon som konge og Eugène de Beauharnais som visekonge. Flagget ble da rektangulært, med den napoleonske, keiserlige ørnen som emblem i midten. Dette flagget ble benyttet fram til han abdiserte i 1814.
Risorgimento
redigerUtdypende artikkel: Risorgimento
Under Italias samling i årene fra 1848 til 1861 ble trikoloren det symbolet som samlet italienerne i kampen for frihet og selvstendighet.[3]
-
1848 - Storhertugdømmet Toscana med huset Habsburg-Lorraines våpen
-
1848-49 - Kongedømmet De to sicilier, med Huset Bourbons våpen
-
1848-49 - Den provisoriske regjering på Sicilia, videreført i det nåværende Sicilias flagg.
Den italienske sosialrepublikk 1943–45
redigerUtdypende artikkel: Den italienske sosialrepublikk
Den italienske sosialrepublikk var et tysk lydrike ledet av Italias avsatte «Duce» Benito Mussolini mot slutten av andre verdenskrig. Denne omfattet bare de områdene i Nord-Italia som den tyske hær til enhver tid kontrollerte. Statsdannelsen ble uformelt også kalt Salò-republikken (Repubblica di Salò) etter byen Salò, en liten by ved Gardasjøen hvor Mussolini etablerte seg. Den italienske sosialrepublikk var den andre og siste fascistiske staten i Italia.
Flagget var identisk med flagget til dagens italienske republikk, mens krigsflagget i midten hadde en sølvfarget ørn som sto på et fascistisk risknippe med øks. Fasces var i det gamle Romerriket et symbol på makt, som siden har inngått i mange lands statssymboler, blant annet i Frankrike og USA, og i emblemene for Politiet i Norge og Sverige.
Flagget forsvant 25. april 1945, da statsdannelsen gikk i oppløsning etter partisanopprøret og den allierte offensiven som begynte samtidig. Dagen er kjent som den italienske frigjøringsdagen La Festa della Liberazione. To dager senere ble Mussolini skutt av partisaner.
Referanser
rediger- ^ «Det italienske utenriksdepartementet». Arkivert fra originalen 23. februar 2008. Besøkt 2. september 2010.
- ^ 11. oktober 1796 skrev Napoleon til Det franske direktoriet: «Les couleurs nationales qu'ils ont adoptées sont le vert, le blanc et le rouge» («De nasjonale fargene som de har valgt, er grønt, hvitt og rødt»), Corr. Nap. II, No. 1085; fra Frasca, Francesco Les Italiens dans l'Armée napoléonienne: Des légions aux Armées de la République italienne et du Royaume d'Italie Etudes napoléoniennes, Tome IV (pp. 374-396) Levallois: Centre d'études napoléoniennes, 1988
- ^ Ghisi, Enrico Il tricolore italiano (1796-1870) Milano: Anonima per l'Arte della Stampa, 1931; kan også finnes i Gay, H. Nelson i The American Historical Review Vol. 37 No. 4 (s. 750-751) juli 1932