Wikipedia

Iris Love

Iris Cornelia Love (født 1. august 1933 i New York City, død 17. april 2020 samme sted) var en amerikansk klassisk arkeolog.[5] Hun er kjent for oppdagelsen av den såkalte Afrodite-helligdommen i Knidos.

Iris Love
Født1. aug. 1933[1]Rediger på Wikidata
New York
Død17. apr. 2020[2][3]Rediger på Wikidata (86 år)
New York[4]
BeskjeftigelseKlassisk arkeolog, hundeoppdretter Rediger på Wikidata
Utdannet vedSmith College (–1955) (sammen med: Sylvia Platt)[4]
New York University Institute of Fine Arts (akademisk grad: mastergrad)[4]
Partner(e)Liz Smith[4]
MorAudrey Josephthal
NasjonalitetUSA

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Iris Love var datter av Audrey Josephthal og Cornelius Love. På morssiden var hun tippoldebarn av Meyer Guggenheim.

Hun interesserte seg tidlig for arkeologi og kunsthistorie, inspirert og hjulpet av vitenskapsfolk som ofte besøkte foreldrehjemmet, blant dem James Rorimer, direktør for Metropolitan Museum of Art (MET), og arkeologen Gisela M.A. Richter, som i årtier arbeidet i antikkavdelingen ved MET, lenge som dens kurator.

Studier rediger

Love studerte ved Smith College der hun tok bachelorgrad. Under et studieopphold ved universitetet i Firenze var hun ved sammenligninger av etruskiske krigerfigurer i Museo archeologico nazionale di Firenze med dem i Metropolitan Museum of Art kommet til at de sistnevnte måtte være forfalskninger. Hun skrev så sitt bachelorarbeid om disse figurene og begrunnet sin formodning, men drøyde med å offentliggjøre den ut av respekt for James Rorimer og G.M.A. Richter, som hadde gransket dem nøye og mente de var ekte. I 1960 bestemte hun seg for å publisere. Hun advarte Metropolitan Museum, med det resultat at de der kom henne i forkjøpet og lot The New York Times avsløre forfalskningene, uten å anerkjenne Loves arbeid.[trenger referanse]

Love begynte ved New York University og begynte på doktorgradsstudier som han aldri fullførte. Fra 1957 til 1965 arbeidet hun på New York University Institute of Fine Arts' utgravninger på øya Samothraki og ble midt på 1960-tallet Assistant Professor ved C. W. Post College, en del av Long Island University.

I 1966 reiste hun med den tyrkiske arkeolog Aşkıdil Akarca med skip til Knidos; stedetgjorde stort inntrykk på henne. Tilbake ved Long Island University sikret hun seg finansiering av utgravninger i Knidos for året etter. Etter første utgravningssesongs gode resultater klarte hun å skaffe er penger, og slik år for år utgrave byen nokså grundig. I 1969 oppdaget teamet et fundament som Love mente var rester av Afrodites tempel. I 1970 så hun dette bekreftet ved en innskrift der (senere er det blitt fremkastet tvil om hun tilket den riktig[6]). Oppdagelsen ble presentert på årsmøtet for Archaeological Institute of America i 1970, og vakte internasjonal oppmerksomhet.[7] Utgravningsfeltet fikk prominente besøkende som Love hadde personlig kontakt med, blant dem Mick og Bianca Jagger[8], slik at det oppstod kritikk om at stedet ble et feriested for prominens.

I1970 var Love oppe i en annen kontrovers forskningsdiskusjon, idet hun trodde at originalhodet til Afrodite av Knidos egentlig var Praxiteles-hodet i British Museums depoter. Dette betegnet hun selv som en av den antikke kunsts forskningshistories mest spektakulære oppdagelser. Denne tolkning (og den implisitte påstand at man hadde oversett dette kunstverket) ble sterkt bestridt av Bernard Ashmole, kuratoren for den gresk-romerske samlingen. Disputten mellom Love og museets medarbeidere ble avisstoff.[9] Love konsentrerte seg de påfølgende årene om utgravninger for å finne statuen. Det ble gravd mange dype hull overalt, og de er fortsatt der.[10]

Etter at den tyrkiske regjering trakk tilbakeforskningslisensen for Knidos, tok Love fatt på flere nye prosjkter, blant annet i Ancona og rundt Napolibukten, der hun fremfor alt lette etter flere Afrodite-helligdommer.

Senere trakk hun seg tilbake fra arkeologien. Etter lang tid i Hellas og Italia kom hun tilbake til New York, og begynte å leve med den kjente boulevardjournalisten Liz Smith[8][11] og avlet opp dachshunder og vant flere utstillingspriser.[8]

Den 17. april 2020 døde Love under Covid-19-pandemien som følge av en SARS-CoV-2-infeksjon.[12][13]

Skrifter rediger

  • A stylistic discussion concerning the authenticity of the three Etruscan warriors in the Metropolitan Museum of Art. I: Marsyas. Studies in the history of art. Nr. 9, 1960–1961, s. 14–35.
  • Kantharos or Karchesion? A Samothracian contribution. I: Lucy Freeman Sandler (utg.): Essays in memory of Karl Lehmann. New York 1964, s. 204–222.
  • Knidos-excavations in 1967. I: Türk arkeoloji dergisi. Nr. 16,2, 1967, s. 133–140.
  • Knidos-excavations in 1968. I: Türk arkeoloji dergisi. Nr. 17,2, 1968, s. 123–141.
  • A preliminary report of the excavations at Knidos, 1969. I: American Journal of Archaeology. Nr. 74, 1970, 149–155.
  • Preliminary report of the excavations at Knidos, 1970. I: American Journal of Archaeology. Nr. 76, 1972, s. 61–76.
  • A preliminary report of the excavations at Knidos, 1971. I: American Journal of Archaeology. Nr. 76, 1972, s. 393–405.
  • Excavations at Knidos, 1971. I: Türk arkeoloji dergisi. Nr. 20,2, 1973, s. 97–109.
  • Excavations at Knidos 1972. I: Türk arkeoloji dergisi. Nr. 21,2, 1974, s. 85–96.
  • A preliminary report of the excavations at Knidos, 1972. I: American Journal of Archaeology. Nr. 77, 1973, s. 413–424.
  • A brief summary of excavations at Knidos 1967–1973. I: Ekrem Akurgal (utg.): The proceedings of the Xth International Congress of Classical Archaeology, Ankara – Izmir 23.–30.IX.1973. Türk Tarih Kurumu, Ankara 1978, s. 1111–1133.
  • Ophiuchus Collection. Florenz 1989, ISBN 88-7038-174-9.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1023077132, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Vanity Fair, «FALLECE IRIS LOVE, LA ARQUEÓLOGA ARISTÓCRATA QUE 'DESCUBRIÓ' A AFRODITA», utgitt 24. april 2020, besøkt 29. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.legacy.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d www.nytimes.com, besøkt 15. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Iris Love I: David Shavit: The United States in the Middle East: a historical dictionary. Greenwood Press, 1988, Seite 214.
  6. ^ Christine Mitchell Havelock: The Aphrodite of Knidos and her successors. A historical review of the female nude in Greek art. University of Michigan Press, Ann Arbor 1995, ISBN 0-472-10585-X, s. 60–61.
  7. ^ «Finger im Staub. Nomen est omen: Eine Dame namens Love entdeckte den Tempel der Liebe». Der Spiegel 4/1970. 19. januar 1970. Besøkt 30. juni 2014. 
  8. ^ a b c Bob Morris (2. mai 2012). «In Iris Love’s Wide Circle of Friends». The New York Times. Besøkt 30. juni 2014. 
  9. ^ Lincoln Evening Journal av 9. november 1970
  10. ^ Christine Bruns-Özgan: Knidos. I: Wolfgang Radt (utg.): Stadtgrabungen und Stadtforschung im westlichen Kleinasien. Geplantes und Erreichtes. Internationales Symposion 6./7. August 2004 in Bergama (Türkei) (= Byzas. Band 3). Ege Yayınları, Istanbul 2006, ISBN 975-8071-24-6, s. 168.
  11. ^ Judy Wieder (24. februar 2009). «Liz Smith Tells on Herself». The Advocate (engelsk). Besøkt 30. juni 2014. 
  12. ^ «Iris Love Obituary». The New York Times. Legacy.com. 19. april 2020. Besøkt 19. april 2020. 
  13. ^ «Iris Love, archaeologist who discovered the Temple of Aphrodite – obituary». telegraph.co.uk. 24. april 2020. Besøkt 28. april 2020. 

Litteratur rediger

  • John H. Davis: Die Guggenheims. Raubritter und Menschenfreunde. Aus dem Englischen von Rosemarie Winterberg. Schweizer Verlagshaus, Zürich 1984, ISBN 3-7263-6433-1, s. 368–377, 393–395.
  • Michael Gross: Rogues' Gallery. The secret history of the moguls and the money that made the Metropolitan Museum. Broadway Books, New York 2009, ISBN 978-0-7679-2488-7, s. 256–258 (anmeldelse ved Oscar White Muscarella).

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Iris_Love&oldid=22830720»