Insectivorous Plants
Insectivorous Plants («Insektetende planter») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1875. Den dokumenterer at noen planter (kjøttetende planter) kan fange insekter eller andre små dyr og kan ta opp dyrisk næring gjennom bladene. Boka kom ut på John Murrays forlag og hadde 462 sider. Den reviderte andre utgaven (1888) var på 377 sider.
Boka var den første av Darwins tre bøker om plantenes «adferd». De andre var Climbing Plants (1875) og Movement in Plants (1880).
Innhold rediger
Bokens elleve første kapitler handler om rundsoldugg (Drosera rotundiflora) og eksperimentene som Darwin utførte på denne arten. Han viste at solduggplanten fanger insekter med et klebrig sekret og blader som ruller seg sammen rundt byttet, at den er ytterst følsom, at den responderer mer på dyr enn rent mekaniske stimuli, og at den foretrekker nitrogenrike substanser. Det siste fikk Darwin til å undersøke om planten også kan fordøye insekter, og han kunne bekrefte at planten skiller ut et fordøyelsesenzym. Det følgende kapitlet sammenligner resultatene med flere andre solduggartene (Drosera spp.), som alle lever i næringsfattig myr og fanger insekter.
Kapittel 13 er viet venusfluefanger (Dionaea muscipula) og hvordan denne fanger og fordøyer insekter. Det følger et kapittel om Aldrovanda vesiculosa, som fanger krepsdyr og insektlarver under vann. I kapittel 15 omtaler Darwin noen flere arter av solduggfamilien (Droseraceae), prøver å rekonstruere gruppens fylogeni (stamtre) og når og hvordan deres særtrekk har oppstått.
Resten av boken handler om kjøttetende planter i blærerotfamilien (Lentibulariaceae), noe som viser at slik «adferd» har evolvert flere ganger. Tettegras (Pinguicula spp., kap. 16) fanger insekter på samme måte som soldugg. Blærerot (Utricularia spp., kap 17/18) er en vannplante som fanger krepsdyr i små blærer, der de ikke fordøyes, men simpelthen forråtner, hvorpå planten kan ta opp nedbrytingsproduktene.