En hjernenerve (latinnervus cranialis) eller kranialnerve er en nerve som springer ut av hjernen eller hjernestammen. Det regnes totalt tolv par med hjernenerver, men kun ti av dem (nervene 3–12) har kjernene i hjernestammen.[1] Alle har forskjellige funksjoner i hodet og kroppen forøvrig.
I menneskets anatomi forefinnes 12 par hjernenerver, som tradisjonelt forkortes med deres korresponderende romertall. De er nummererte etter plasseringen av deres cellekjerner (nuclei) i hjernestammen hvor nervetrådene i nerven springer ut fra. Den første hjernenerve N. olfactorius (I) forlater hjernestammen gjennom silbeinet fra en høyere posisjon enn den tolvte hjernenerve N. hypoglossus (XII), hvis opprinnelse er mer kaudal (lavere) enn de andre hjernenervene.
Alle hjernenerver, bortsett fra N. olfactorius og N. opticus, tilhører det perifere nervesystemet og innehar således aksoner som er myeliniserte av Schwannceller (myeliniserende celler i det perifere nervesystem). I de to første hjernenervene kommer myelinet fra oligodendrocytter (myeliniserende celler i sentralnervesystemet). N. olfactorius og N. opticus benevnes som nerver, men er anatomisk sett ikke nerver og tilhører fullt og helt sentralnervesystemet. Disse springer heller ikke ut fra hjernestammen, truncus encephali, og har ingen kjerne der.
N. accessorius er spaltet i en spinal N. accessorius og en kranial N. accessorius, der den sistnevnte tidlig smelter sammen med N. vagus.
Menneskets hjerne nerver er evolusjonsmessighomologt til de som gjenfinnes hos mange andre virveldyr.
De første ti hjernenerve-par har sitt felles opphav hos de landlevende virveldyrs (amfibier, reptiler inklusive fugler og pattedyr) felles stamform. Hjernenervene XI og XII ble utviklet hos opphavet til amnioter, slik at det primært er tolv par hjernenerver hos alle etterkommerne. Disse karakteristika er synapomorfier for deres respektive klader.