Hjartøya (Steigen)
Hjartøya (lulesamisk: Jarta) er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya har vært fraflyttet siden 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya.
Geografi rediger
Hjartøya ligger langt sør i Steigen kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i sørøst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Ved Hjartøya ligger holmene Måsøya (ca. 0,30 km²), Svinøya (ca. 0,23 km²) og Helløya (ca. 0,12 km²). Det høyeste punktet på øya er Grønlikollen på 239 moh. og foruten denne toppen har en Kleksreiret på 232 moh. like ved og Middagskollen på 198 moh. et stykke mot nordøst. Øya er delt på langs ved denne rekken av åser, som strekker seg fra Øyrodden i sørvest til Åslundodden i nordvest. Gjennom Kvalvikskaret og Lomskaret er det gamle ferdselsveier mellom nord- og sørsida av øya, ellers er det ganske uframkommelig mellom nord og sør. Store deler av øya består av nakne berg og myrer, men i de senere årene har det grodd opp mye skog på den gamle innmarka og langs strendene.
Hjartøya har av vassdrag kun små bekker og de største av disse er Mølnelva og Gårdselva som begge ligger på nordsida av øya. Det er også en mindre bekk med årsikker vannføring på sørsida av øya ved Innergården. Det eneste tjernet av noen særlig størrelse er Lomtjønna over Innergården som har utløp mot nord til Mølnelva.
Hjartøya har mange mindre bukter og viker og på sørsida av øya er de mest betydelige Tortenvika, Kvalvika, Breivika, Gongvika, Einvika, Mjåvika og Smørsteinvika. I Smørsteinvika ligger et større oppdrettsanlegg tilhørende Cermaq Norway AS. På nordsida av øya er de mest betydelige Åslundvika/Hamnvika, Mølnvika, Kråkvika, Sandnesvika og Heimsundet.
Historie rediger
rediger
Oluf Rygh skriver i verket Norske Gaardsnavne at navnet uttales ja`rtøia og sannsynligvis kommer av hjarta - et hjerte.
I Aslak Bolts jordebok fra 1400-tallet blir navnet skrevet Hiartøy. I 1521 skrives navnet Hiertødenn, i 1567 blir det skrevet Iertøn, i 1610 og 1614 Hiartøen, i 1661 Inder Hiert Øn og Ytter Hiertt Øn, i 1723 Indre Hiertøen og Yttre Hiertøen.
Matrikkelgårdene på Hjartøya rediger
Hjartøya er delt inn i to matrikkelgårder med Hjartøy nordre på nordvestsiden mot Foldstranda og Hjartøy søndre på sørøstsiden mot innløpet til Sørfolda. Hjartøy nordre har fra gammelt blitt kalt Ytre Hjartøya eller Ytter-Hjartøya, mens Hjartøy søndre har blitt kalt Indre Hjartøya eller Inner-Hjartøya. På folkemunne har Indre Hjartøya blitt kalt Innergården/Innergarden, mens Ytre Hjartøya (i mindre grad) har blitt kalt Yttergården/Yttergarden[1]. Betegnelsene nordre og søndre kom etter matrikkelen av 1838. Grensen mellom matrikkelgårdene går etter høyeste øya mellom Hjarta i sørvest og Åslunden i nordøst. Av de største holmene hører Måsøya, Svinøya og Småholman til Ytre Hjartøya, mens Helløya tilhører Indre Hjartøya. Den største bebyggelsen er på Ytre Hjartøya.
Fram til 1838 hadde Indre Hjartøya og Ytre Hjartøya hhv. matrikkelnummer 52 og 53 i det gamle Folden Prestegjeld. Fra 1838 fikk Indre Hjartøya nytt matrikkelnummer 41, mens Ytre Hjartøya fikk nytt nummer 42 i det nyopprettede Folden formannskapsdistrikt. I den nye matrikkelen fra 1886 ble Indre Hjartøya og Ytre Hjartøya hhv. gårdsnummer 39 og 40 i Nordfold-Kjerringøy herred, seinere Nordfold kommune. Etter kommunesammenslåingen i 1964 fikk Indre Hjartøya gnr. 124 og Ytre Hjartøya gnr. 125 i Steigen kommune.
Matrikkelskylda var fram til 1838 på 5 våg for Hjartøya som helhet, fordelt på 1 1/2 våg for Indre Hjartøya og 3 1/2 våg for Ytre Hjartøya. Etter 1838 ble skylda revidert til 4 ort 5 skilling for Indre Hjartøya og 1 skylddaler 4 ort 12 skilling for Ytre Hjartøya. Fra 1886 ble Indre Hjartøya tillagt 2 skyldmark 39 øre og Ytre Hjartøya 6 skyldmark 0 øre.
Indre Hjartøya forble udelt i matrikkelen fram til 1918. Da ble gården delt i to etter matrikkelskylda omtrent like store bruk. Senere ble det resterende av hovedbruket delt i to på nytt og det er derfor i dag tre eiendommer på Indre Hjartøya. Ytre Hjartøya var delt i to bruk ved matrikkelen i 1886 og fra den største av disse eiendommene er det i ettertid fradelt 3 småbruk og ei hustomt. I dag er det dermed seks eiendommer av forskjellig størrelse på Ytre Hjartøya.
Tidlig bosetting rediger
Hjartøya blir første gang nevnt i skriftlige kilder i Aslak Bolts jordbebok fra 1430-årene. Da i forbindelse med eierforholdet til gården Sandset lenger inn i Nordfolda. Det heter da at gården Sandzætre ligger In af Hiartøy, men det nevnes ikke oppsittere fra Hjartøya. Jordeboka inneholder kun informasjon om gårdene som lå under erkebiskopen i Nidaros og Hjartøya har sannsynligvis ikke vært blant disse eiendommene[2]. I tiendepengeskatten fra 1521 høres det for første gang om oppsittere på Hjartøya; Arne og Lauritz på Hiert ødenn som betalte hhv. 3 1/2 og 3 lodd sølv i tiende til kongen[3].
Eierforhold rediger
Ettersom Hjartøya ikke blir nevnt i Aslak Jordebok var ikke øya i erkebiskopen i Nidaros sin besittelse. I Skattematrikkelen fra 1647 er enken Synnøve (Søneue) Jensdatter oppført som eier og bruker av både Indre og Ytre Hjartøya med da hhv. 1 og 3 1/2 våg gammel skyld. Seinere har Indre Hjartøya med 1 1/2 våg gammel skyld kommet over til kirken. Gården ble først i 1907 solgt ved Kongelig skjøte til oppsitterne og har siden vært i privat eie. Ytre Hjartøya kom over på flere eiere og 1 1/2 våg av gården var kommet over til kirken, mens de resterende 2 våg var privat odelsgods med en rekke eiere. Handelsmann Jens Ellingsen på Kjerringøya fikk skjøte på 1 våg 1 pund av odelsgodset i 1843 og på de resterede 2 pund i 1848. Etterfølgeren i Kjerringøya K. Zahl fikk kgl. skjøte på 1 våg av kirkegodset i 1854 og de resterende 1 pund 12 mark (1/2 våg) i 1858. Zahl satt dermed som eier av hele Ytre Hjartøya, men allerede i 1862 solgte han de 2 våg gammelt odelsgods og 1 våg kirkegods til oppsitteren av denne parten (se videre under "Storgården"). Den resterende parten på 1/2 våg ble først solgt fra skifteforvalteren i Zahls dødsbo til oppsitteren i 1918 og ha vært i privat eie siden.
Oldfunn rediger
Det skal være funnet en del oldfunn fra steinalderen på Hjartøya. På Innergården 25 moh. skal det være funnet ei slank skiferpil uten mothaker og ei stor flekke av blålig flint. I Sandfallan 21 moh. (også på Innergården) er det dessuten funnet et fiskesøkk ved et ildsted. På Ytre Hjartøya har det blitt funnet: ei flekkepil av flint, spalte og avfallsrester av flint, kvartsstein, kvarts og kvartssitt og to fiskesøkker. Det er i tillegg ei gravrøys på østsida av øya med 4 meter i diameter. Videre skal det være to langhauger på innmarka, samt 5 steinrøyser på Innergården (to i Sandfallan, to i Breivikskaret og ei på Nisvikhågen)[4].
Fyrlykt rediger
I 1934 ble det inngått kontrakt mellom eieren av Svinøya og Norges fyrvesen angående oppsettelse av fyrlykt på øya. Avgiften var en engangsutbetaling på 50 kr og fyrvesenet skulle ha rett til å sette opp fyrlampehus og oljehus på 2 m² hver, samt fri adkomst til bygningene[5]. Lykta er senere automatisert.
Fredlysning rediger
I 1866 fikk øyas eiere og bygselmenn utstedt fredlysning over øyas tang- og tarefjære, samt eggvær. Dette gjaldt både Indre og Ytre Hjartøya[6].
Folkemengde[7] rediger
| 1801 | 1825 | 1835 | 1845 | 1865 | 1875 | 1891 | 1900 | 1910 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Indre Hjartøya | 8 | 11 | 17 | 4 | 11 | 10 | 18 | 22 | 15 |
| Ytre Hjartøya | 17 | 15 | 12 | 16 | 22 | 29 | 35 | 39 | 29 |
| Hjartøya (totalt) | 25 | 26 | 29 | 20 | 33 | 39 | 53 | 61 | 44 |
Storgården[8] rediger
Kaptein Edvard Schønning fra Barøya i Ofoten kjøpte opp to av de tre brukene på Ytre Hjartøya i 1862 av Zahl på Kjerringøya og slo disse sammen til et bruk med 3 våg gammel skyld. Dette gårdsbruket som Schønning fikk samlet ble det største på øya og har i ettertid blitt kalt for Storgården. Schønning solgte Storgården i 1884 til Peder Jørgen Augustinussen fra Valle i Gildeskål. Augustinussen gikk konkurs og eiendommen kom igjen over til Zahl. Han beholdt eiendommen til sin død og først i 1908 ble gården solgt videre. Eiendommen skiftet eiere en rekke ganger etter dette og flere av eierne hadde økonomiske problemer. Fra 1930 til 1937 stod Sulitjelma A/S Grubers garantifond som eier av Storgården[9]. Under Storgården lå det tidligere flere husmannsplasser og tre av disse ble fradelt og solgt til husmennene utover 1900-tallet. Etter matrikkelen i 1886 fikk eiendommen gnr. 40 bnr. 1 i Nordfold-Kjerringøy herred med skyld 4 skyldmark 67 øre, seinere redusert til 3 skyldmark 40 øre etter fradeling av 3 småbruk og ei tomt.
Etter folketellinga i 1865 bodde det 14 personer på Storgården. Kreaturholdet var på 2 hester, 8 stort kveg, 14 sauer, 5 geiter og 1 svin. Utsæden var på 4 tønner bygg og 10 tønner potet[10]. Etter folketellinga i 1875 bodde det 14 personer på selve Storgården, hvorav 8 av disse bodde i hovedbygningen og de resterende 6 i bårstua. Kreaturholdet var på 2 hester, 1 okse, 6 kyr, 3 ungnaut eller kalver, 32 sauer og lam, 3 geiter eller kje og 2 svin. Utsæden var i 1875 på 2 1/2 tønne bygg, 1 1/2 tønne havre, 4 tønner havre til grønnfôr, 12 skålpund gressfrø og 12 tønner potet[11]. I bokverket Norges land og folk fra 1908 står det om Storgården at matrikkelskylda for eiendommen var 4 skyldmark 67 øre. Der var 4 husmannsplasser med jord under gården og den samlede utsæden av korn i 1900 var 0,30 hl. rug, 5 hl. bygg, 0,30 hl. havre til grønnfor og 22,50 hl. potet. 200 m² var hage og 50 m² av disse ble brukt til kjøkkenhage. Det samlede husdyrholdet var 1 hest, 8 kyr, 3 ungdyr, 2 kalver, 22 sauer, 2 svin og 14 høns. Det var også to arbeidskjerrer på hovedgården[12].
Hovedbygningen på Storgården stod ferdig i 1865. Bygningen var stor og prektig etter datidas målestokk med en grunnflate på 8 x 13,5 meter og med to fulle etasjer, samt kvist og kjeller. Første etasjen inneholder storstua, dagligstua, kammers, kjøkken, to ganger og spiskammers. Storstua ble brukt til skole for ungene på øya. I andre etasjen var det seks soverom og gang. Det er hovedinngang med dobbeldør og overlysvindu på nordsida og kjøkkeninngang på sørsida av bygningen[13]. Det skal også ha vært to brygger på eiendommen. Den ene av disse stod på Bryggskjæret på nordsida av Hjartøyodden, mens den andre stod på sørsida mot Hjartøysundet/Heimsundet. Det stod også naust og andre nødvendige bygninger på eiendommen. Navnet Mølnelva og Mølnvika nord på Storgårdens eiendom vitner sannsynligvis om at der har stått ei mølle/kvern på stedet i tidligere tider. Den gamle fjøsbygningen på eiendommen brant ned, men en ny og mer tidsriktig driftsbygning ble reist etter dette.
Storgården ble etter fraflyttingen solgt til staten. Statens eiendom omfatter i grove trekk strekningen fra bebyggelsen på Storgården og i nordøst mot Åslunden til grensen mot Indre Hjartøya, det meste av Hjartøyodden ut mot Svinøysundet, samt holmene Måsøya og Svinøya. Den store hovedbygningen på eiendommen stod i en årrekke til nedfalls, men har de siste årene vært gjennom en ganske omfattende restaurering utvendig i regi av foreningen "Hjartøyas venner" Arkivert 17. februar 2018 hos Wayback Machine.. Bygningen er det eneste som er igjen av bebyggelsen på Storgården, mens den øvrige bebyggelsen er revet eller har falt ned. Den siste driftsbygningen på Storgården ble revet og materialene brukt i skytterhuset til Ytterstranda skytterlag i Laukvika på fastlandet.
Referanser rediger
- ^ «Stadnamn i Nordland». Besøkt 28.11.2018.
- ^ Jørgensen, Jon Gunnar (1997). Aslak Bolts Jordebok. Oslo: Riksarkivet.
- ^ Huitfeldt-Kaas, H. J. (1905). Norske Regnskaber og Jordbøger. Christiania: Det norske historiske Kildeskriftform. s. 211.
- ^ Fygle, Svein (1991). Steigen bygdebok. b. 3. Nordfold: Fjorden og folket. Steigen: Steigen Kommune. s. 22, 35.
- ^ «Grunnkontrakt for Svinøya fyrlampe». Besøkt 28.11.2018.
- ^ «Fredlysning». Besøkt 04.12.2018.
- ^ Folketellingene 1801, 1825, 1835, 1845, 1865, 1875, 1891, 1900 og 1910 fra https://www.digitalarkivet.no/search/sources?s=&from=&to=&archive_key=&sc%5B%5D=ft&m%5B%5D=1846
- ^ «Tinglysingsmateriale: SAT, Salten sorenskriveri, 2/2A/L0045: Panteregister nr. 45, s. 125 - Skanna arkiver - Arkivverket». media.digitalarkivet.no (norsk). Besøkt 21. november 2018.
- ^ «Panteregister for Nordfold». Digitalarkivet. Besøkt 28.11.2018.
- ^ Digitalarkivet. «Folketelling 1865». Besøkt 04.12.2018.
- ^ Digitalarkivet. «Folketelling 1875». Besøkt 04.12.2018.
- ^ Helland, Amund (1908). Norges land og folk: Nordland amt. Kristiania: H. Aschehoug & co.
- ^ Andor Normann (02.08.2007). «Edvard Christopher Schønning (1838-1909) - en av Saltens fremste samfunnsbyggere». Besøkt 28.11.2018.