Åpne hovedmenyen
UNESCOs verdensarv
Bergkunsten i Alta
Bergkunsten i Alta
LandNorge Norge
StedAlta
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 9. sesjon i 1985. Referansenr. 352.
Kriterium III
Se ogsåVerdensarvsteder i Norge
Eksterne lenker

Bergkunsten i Alta er en stor samling helleristninger og hellemalerier i Alta kommune i Finnmark. Det er dokumentert ca 6 000 enkeltfigurer, og det oppdages stadig flere.[1][2] Helleristningene utgjør hovedmengden av bergkunst i Alta og er Nord-Europas største samling helleristninger laget av jeger-fangstfolk.[2] Helleristningene antas å være laget i tida fra ca 5000 f.Kr. til rundt Kr.f . [1][2]Den største mengden helleristninger finnes i de indre deler av Altafjorden (Kåfjord, Hjemmeluft, Storsteinen og Amtmannsnes). Det er også funnet noen mindre bergkunstfelt i området ved Isnestoften på vestsida av fjorden, blant annet Pippisteinen, som var det første funn av bergkunst i Alta kommune ca. 1950, samt i Komsa og Transfarelvdalen. I 2016, 2017 og 2018 ble det oppdaget bergkunst på Kråknes, Svartskog og Årøya samt en ny lokalitet på Isnestoften.

Hovedmotivene i bergkunsten er dyr av forskjellige arter, men det er også en rekke avbildninger av mennesker som deltar i dans og rituelle seremonier, jaktsituasjoner og redskaper, og båter.

Helleristningene i Hjemmeluft, Storsteinen, Amtmannsnes og Kåfjord, samt hellemaleriene i Transfarelvdalen ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste 3. desember 1985.

Opprinnelse og dateringRediger

Helleristningene i Alta ble laget av jeger-fangstfolk. Forskerne er enige om at de ble lagd på det som på den tida var svaberg i strandsonen. Etter hvert heva landet seg, noe som førte til at nye, glatte svaberg kom til syne, og man begynte å ta i bruk disse til å lage nye helleristninger på. Landhevinga har ført til at de eldste feltene i dag ligger om lag 26,5 meter over havet, mens de yngste ligger ned mot 8 meter over havet.

Knut Helskog ved Tromsø Museum var den første som daterte og delte helleristningene i Alta inn i ulike kronologiske faser ved hjelp av høyden over havet og de ulike stilartene. I boka "Samtaler med maktene" (2012) opererer han med følgende seks perioder:[3]

  • Periode I: 5000–4800 f.Kr.
  • Periode II: 4800–4000 f.Kr.
  • Periode III: 4000–2700 f.Kr.
  • Periode IV: 2700–1700 f.Kr.
  • Periode V: 1700 f.Kr.–500 e.Kr.
  • Periode 6: 500 f.Kr.–100 e.Kr.

Jan Magne Gjerde gir helleristningene følgende dateringer i sin doktorgradsavhandling fra 2010:[4]

  • Fase 1: 5200–4200 f.Kr.
  • Fase 2: 4200–3000 f.Kr.
  • Fase 3: 3000–2000 f.Kr.
  • Fase 4: 1700–1200 f.Kr.
  • Fase 5: 1100–200 f.Kr.

MotiverRediger

 
Helleristninger av reinsdyr

Helleristningene viser en del av menneskenes trosforestillinger og ritualer, og var kanskje elementer i myter eller historier. Motivene tyder på at området var en religiøs møteplass i steinalderen. Gjennom utvalget av dyreliv som er avbilda, forteller kunsten også om de naturlige omgivelsene og ressursgrunnlaget. Den dyrearten som forekommer hyppigst på feltene er rein, men det er også en rekke andre arter, som elg, bjørn, hund/ulv, rev, hare, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks og hval.

I tillegg til artene fra dyreriket, er mennesker og båter motiver som forekommer ofte i Altas helleristninger. Det er også avbilda forskjellige redskaper og innretninger for jakt, fangst og fiske, som fangstgjerder for villrein, pil og bue, spyd og fiskesnører. Man tror imidlertid ike at alle disse motivene er direkte avspeilinger av datidas levesett, for man har blant annet funnet beinrester etter måltider andre steder i Finnmark som stammer fra fiskearter man ikke finner igjen i helleristningene, og motsatt.

Ulike geometriske mønstre og elghodestaver finnes også. Typisk for helleristningene i Alta er de mange store scenene hvor mennesker og dyr deltar i ulike aktiviteter, som jakt, fangst og fiske, dans og ritualer.

OppdagelseRediger

Den første bergkunsten ble oppdaga i Alta på i 1950-åra, da den såkalte Pippisteinen ble funnet nær Isnestoften på den vestlige sida av Altafjorden. I 1966 kom det andre funnet, i form av hellemaleriene i Transfarelv. I 1970-åra kom det en rekke nye funn i bunnen av Altafjorden. De første helleristningene i Hjemmeluft ble funnet i juni 1973. Det var Isak Balandin som fant reinsdyr hogd inn i fjellet nedenfor huset til Ole Pedersen på østsida av bukta, mens han satt i kveldssolen og røykte pipe etter en fisketur med sin sønn Tom Isak Balandin.[5] Feltet fikk navnet Ole Pedersen I. Samme uke så skytebasen Åge Nilssen bergbilder på toppflaten til den store steinblokken, Storsteinen i Bossekop. Han arbeidet for kommunen med klarlegging for et nytt boligfelt, og kontaktet Tromsø Museum, slik at Storsteinen ble reddet for ettertiden. Kort tid senere fant to unge gutter, Roar Kristiansen og Stig Ronald Esjeholm, helleristninger da de lekte ved Apanes. I 1976 fant Tor Harry Pedersen helleristninger ved hjemmet sitt på Bergheim i Hjemmeluft, og Charles Pedersen oppdaget de første helleristningene på Apana gård, litt nedenfor Bergheim. Innenfor verdensarvområdene oppdages det stadig flere felt og figurer.

Utenfor verdensarvområdene gjøres det derimot færre nye funn. Alle disse er gjort etter at bergkunsten i Alta ble tatt med på verdensarvlista, og de er derfor ikke en del av verdensarven. Først i 1998 ble det funnet en ny stein med helleristninger på Isnestoften, over 40 år etter Pippisteinen. I 2008 ble det oppdaga tre nye felt i samme område. Det eneste funnet i Komsa, som består av et felt med hellemalerier, ble gjort i 2000.

VerdensarvRediger

Bergkunsten i Alta ble i 1985 oppført på UNESCOs verdensarvliste i henhold til kulturelt kriterium III, som omfatter steder som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». UNESCO trekker fram at bergkunsten er et enestående vitnesbyrd om livets aspekter, omgivelsene og aktivitetene til jakt- og samler-samfunna i Arktis i forhistorisk tid.[6]

TilgjengelighetRediger

 
Området med helleristninger på Hjemmeluft, med Alta Museum til venstre. Helleristningene befinner seg langs gangstiene på begge sider av bukta.
 
Museumsbygningen på Alta museum

Hjemmeluft (nordsamisk Jiepmaluokta, som betyr «Kobbebukta» eller «Selbukta»), om lag 5 km utenfor Alta sentrum, er det største området med helleristninger og det eneste som er tilrettelagt for publikum, med et ca 3 km langt gangveissystem. Her finnes det rundt 3000 helleristninger. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta museum, som har ansvar for dokumentasjon, skjøtsel og formidling av helleristningsfeltene, ligger i Hjemmeluft. Gangveisystemet starter ved museet og går forbi helleristningsfelt på begge sider av bukta; Bergbukten, Ole Pedersen og Apana Gård. Museet tilbyr guidete turer for grupper, samt guidehefte og/eller audioguide.

I april 2014 lanserte Verdensarvsenter for Bergkunst - Alta Museum et digitalt bergkunstarkiv; altarockart.no. Det foreligger ingen begrensninger på hvem som kan bruke arkivet, da arkivet er ment både som er verktøy for forskning og forvaltning, og som et ledd i formidlingen nasjonalt og internasjonalt. Arkivet er ment å på sikt inneholde all dokumentasjon av bergkunsten i Alta, som bilder, artikler, 3D-scanninger og så videre.

ReferanserRediger

  1. ^ a b UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta
  2. ^ a b c Bergkunsten i Alta[død lenke] – Informasjonsbrosjyre fra Riksantikvaren
  3. ^ Helskog, Knut. 2012. Samtaler med maktene. En historie om verdensarven i Alta. Tromsø Museums Skrifter XXXIII. s.28-29.
  4. ^ Gjerde, Jan Magne. 2010. Rock art and landscapes: studies of Stone Age rock art from northern Fennoscandia Arkivert 30. mai 2013 hos Wayback Machine.. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø.
  5. ^ Helskog, Knut (1988). Helleristningene i Alta. K. Helskog ; distributør: Alta museum. s. 13. ISBN 8299170907.  [Kilden er litt uklar på rekkefølge og at funnene er på forskjellige steder.]
  6. ^ UNESCOs verdensarvsenter – Bergkunsten i Alta

Eksterne lenkerRediger