Curtiss P-36 Hawk
Curtiss P-36 Hawk, også kjent som Curtiss Hawk Model 75, var et amerikansk enmotors enseters jagerfly som ble konstruert på 1930-tallet. Flyet var samtidig med Hawker Hurricane og Messerschmitt Bf 109, og var et av de første jagerflyene av den nye generasjonen monoplan, som i høy grad brukte metall som konstruksjonsmateriale og hadde kraftige motorer. Flyet var til en viss grad foreldet ved andre verdenskrigs utbrudd. Det er best kjent som Curtiss P-40 Warhawks forgjenger. Hawk 75 ble lite brukt i kamp i det amerikanske flyvåpenet, men desto mer i det franske flyvåpenet og av de britiske samveldestyrkene, samt i de kinesiske flyenhetene. Med omkring 1000 bygde fly var Hawk 75 en stor kommersiell suksess for Curtiss.
| Curtiss Hawk 75A-4 | |||
|---|---|---|---|
 Curtiss P-36 Hawk | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly | ||
| Produsent | Curtiss-Wright | ||
| Første flyvning | 27. mai 1935 | ||
| Introdusert | 1938 | ||
| Utfaset | 1954 | ||
| Brukt av | United States Army Air Corps det finske luftforsvaret Armée de l'air Royal Air Force | ||
| Antall produsert | 245 (P-36) 600 (inkludert Hawk 75) | ||
| Enhetspris | $23 000[1] | ||
Bakgrunn rediger
Det første helmetallmonojagerflyet som ble tatt i tjeneste av den amerikanske hærens flyvåpen (United States Army Air Corps, USAAC) var Boeing P-26 som ble tatt i tjeneste i 1933 og som blant annet hadde en åpen cockpit og faste landingshjul. Rett etter at flyet ble tatt i bruk, innså USAACs ledelse at flyet ikke levde opp til forventningene. Man bestilte prototyper til et bedre fly fra fire flyfabrikker: Curtiss, Seversky, Northrop og Consolidated. Curtiss-Wright-fabrikkens sjefsdesigner Don Berlins prototyp Model 75 fløy den 13. mai 1935.
Etter forbedringer og installasjon av en 9 sylindret Wright XR-1820-39 Cyclone radialmotor, bestilte US Army Air Force en forsøksserie på tre fly under betegnelsen Y1P-36. Disse hadde en 14 sylindret Pratt & Whitney R-1830-13 Twin Wasp radialmotor på 1050 hk. Testene var tilfredsstillende. Flyet oppnådde en hastighet på 474 km/t (294,5 mph), og testpilotene skrøt av flyegenskapene. Dette resulterte i en bestilling på 210 fly, hvorav 177 P-36A, 31 P-36C og prototyper av XP-40 og XP-42. Leveransene begynte i april 1938. Ved det japanske angrepet på flåtebasen Pearl Harbor i desember 1941, gikk minst 4 av dem til motangrep og oppnådde en viss suksess.
Varianter rediger
P-36 Hawk 75A-1,2,3,4 rediger
Frankrike var den største kjøperen og bestilte i alt 730 stk, bestående av 100 stk Hawk 75A-1 (Pratt & Whitney R-1830-SC3-G), 100 Hawk 75A-2 (samme motor, kraftigere bevæpning), 135 Hawk 75A-3 (samme motor) og 395 Hawk 75A-4 (Wright GR-1820-G205A Cyclone). Ved Frankrikes fall i juni 1940 var imidlertid alle A-1 og A-2 flyene levert, men bare totalt 91 A-3 og A-4. De franske flyene som ennå var intakte ble også solgt av tyskerne til Finland. De som ennå ikke var levert fra fabrikken ved det franske sammenbruddet (227 stk), ble isteden levert til Royal Air Force, som gav dem navnet Mohawk. Mange av disse ble sendt til India, hvor de ble brukt på Burmafronten inntil slutten av 1943. Noen Mohawk ble også levert til Sør-Afrika og Portugal.
Hawk 75A-6 og 75A-8 (de norske modellene) rediger
Norge bestilte 12 Hawk 75A-6 (Pratt & Whitney R-1830-SC3-G Twin Wasp på 1200 hk) i juli 1939, til en verdi av 4,3 millioner kroner. I september godkjente Forsvarsdepartementet en anskaffelse på ytterligere 12 fly. I januar 1940 fløy den første maskinen bygget etter den norske kontrakten, og i februar/mars seilte fem skip med nitten fly fra New York til Oslo. Den sjette og siste båten, MS Idefjord, forlot New York 22. mars. I løpet av overfarten ble Norge okkupert, og Idefjord gikk til Kirkwall, der de siste fem Curtissene ble losset. De ble senere overtatt av RAF under navnet Mohawk III.
Ingen av de nitten flyene som kom fram til Norge før krigsutbruddet, var satt i kampdyktig stand. Noen sto montert på Kjeller, uten våpen, og noen befant seg fremdeles i kasser på havna. Tyskerne solgte dem til det finske luftforsvaret (Ilmavoimat), som gjorde god nytte av dem i "fortsettelseskrigen" mot Sovjetunionen 1941–1944. Ingen 75A-6 havnet i Little Norway.
Senere i 1940 bestilte Norges utsendinger i USA ytterligere 36 Hawk 75A. Leveringsproblemer med Pratt & Whitney-motorene tvang frem andre motoralternativer. Wright R-1820-G205A Cyclone på 1200 hk ble valgt. Denne motoren var også i bruk i de andre flyene Norge anskaffet i 1940, Northrop N-3PB og Douglas 8A. Med ny motor ble det også ny modellbetegnelse, og i desember 1940 ble den første A-8 prøvefløyet. Samme måned ble de første flyene sendt til Little Norway, og i løpet av februar 1941 var alle flyene levert i Toronto.
Flyskolen hadde nå 36 Curtiss-fly og 36 Douglas-fly. Dette var over det reelle behovet. Det ble derfor besluttet å selge noen fly, i første omgang 18 av hver type. I juli 1942 ble de 18 Curtiss-flyene overlevert USAAF, som i sin tur leverte dem videre til Peru under Lend-Lease-avtalen. De siste 12 Curtissene (seks fly var tapt i havarier, 4 med tap av flygere) ble levert til USAAF i juni 1943. Også disse flyene gikk videre til Peru.[2]
P-36 Hawk 75A-7 rediger
Nederland bestilte 35 Hawk 75A-7 (Wright Cyclone). Disse ble heller ikke levert før den tyske okkupasjonen. 24 av dem ble sendt til Nederlandsk Øst-India (nåværende Indonesia), hvor de senere ble brukt under det japanske angrepet.
P-36 Hawk 75A-9 rediger
Iran bestilte 10 stk Hawk 75A-9. Disse ble levert kort tid før landet ble okkupert av britiske og sovjetiske styrker i august 1941. De var ennå ikke tatt ut av transportkassene og montert, da de ble beslaglagt av engelskmennene og sendt til Det fjerne østen. Den indiske regjeringen bestilte 48 fly fra Hindustan Aircraft Ltd, som sikret lisensrettigheter. Det første indiskbygde flyet fløy for første gang 31.7. 1942. Fire fly til ble bygget, før ordren ble kansellert.
Hawk 75M rediger
Det ble også utviklet en enklere og billigere utgave med fast understell, Hawk 75M, beregnet for eksport. 112 av disse ble kjøpt av Kina i 1938, Thailand kjøpte 25 liknende fly under betegnelsen Hawk 75N i 1939–1940, og Argentina kjøpte så 30 under betegnelsen Hawk 75O. Argentina bygget også 200 på lisens fra 1940.
Tekniske data for Hawk 75A-8 rediger
- Motor – 9 sylindret, luftkjølt Wright R-1820-95 radialmotor på 1200 hk.
- Vingespenn – 11,35 m
- Lengde – 8,78 m
- Vingeareal – 21,92 m²
- Tomvekt – 2060 kg
- Normal lastet vekt – 2608 kg
- Maksimal vekt – 2767 kg
- Normal bensinlast – 397 liter (105 US gallons).
- Maksimal bensinlast – 613 liter (162 US gallons).
- Bevæpning – 2 stk 12,7 mm (0,5'') maskingevær + 4 stk 7,62 mm (0,3'') maskingevær.
Ytelse rediger
- Maksimal hastighet – 518 km/t (322 mph) i 15 200 fots høyde.
- Marsjhastighet – 420 km/t (261 mph).
- Landingshastighet – 113 km/t (70 mph)
- Største tjenestehøyde – 9967 m (32 700 fot).
- Normal aksjonsradius – 1046 km (650 miles).
Referanser rediger
- ^ «Curtiss P-36 Hawk». National Museum of the United States Air Force. Arkivert fra originalen 24. november 2007. Besøkt 3. desember 2008.
- ^ Bjørn Hafsten, Warbirds of Norway, vol. 23-1
Eksterne lenker rediger
- (en) Curtiss P-36 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Curtiss P-36 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- The Fighter Collection Curtiss 75-Hawk (engelsk)
- Curtiss YP-37 (engelsk)
- Curtiss XP-42 (engelsk)
