Hadrian IV

pave fra 1154 til 1159

Hadrian IV (latin: Adrianus IV; født Nicholas Breakspear(e)[1] ca. 1100,[2] død 1. september 1159) var Den katolske kirkes pave fra 4. desember 1154 til sin død. Han er i Norge særlig kjent for at han 1152/1153 besøkte landet som kardinal og etter fullmakt fra pave Eugenius III opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete og opprettet Hamar bispedømme. Under denne rundreisen ble det også opprettet katedralskoler i Trondheim, Hamar, Oslo og Bergen. Nicholas Breakspear er den eneste engelskmann som er blitt valgt til pave.[3]

Hadrian IV
Hadrianus IV
Pope Hadrian IV.jpg
FødtNicolas Breakspear
Ca. 1100
Hertfordshire, England
Død1. september 1159
Anagni
Beskjeftigelse Diplomat, filosof, katolsk prestRediger på Wikidata
Embete
  • Pave (1154–1159)
  • kardinal (1146–)
  • Cardinal-Bishop of Albano (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Albano, 1146–1154)
  • abbed
  • ambassadør
  • katolsk biskop Rediger på Wikidata
Utdannet ved St Albans SchoolRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket EnglandRediger på Wikidata
Gravlagt Grotte VaticaneRediger på Wikidata
DåpsnavnNicholas Breakspear
Valgt4. desember 1154
InnsattDesember 1154
SaligkåretIkke saligkåret
HelligkåretIkke helligkåret
Festdag-
ForgjengerAnastasius IV
EtterfølgerAlexander III (pave)

Tidlig liv og virkeRediger

Man har kommet frem til at han ble født i Abbots Langley i Hertfordshire og fikk sin tidligste utdannelse ved Abbey School i St. Albans. Hans far, Robert Breakspear, var prest i Bath bispedømme (sølibatet var fortsatt ikke en generell regel i Den romersk-katolske kirke), og ble senere munk i St. Albans. Nicholas forsøkte selv å bli munk der, men fikk ifølge klosterets krønike beskjed om å fortsette sin utdannelse og komme tilbake når han var mer egnet. Han reiste i stedet til Paris og ble etterhvert munk i et kloster nær Arles. Han ble prior for klosteret, og i 1137 ble han valgt til abbed.

I klosteret ble han kjent for sine reformvilje, som førte til at det ble klaget på ham til Roma. Pave Eugenius III ble på grunn av dette vennlig stemt mot ham, og ved konsistoriet 1146 ble han kreert til kardinalbiskop av Albano.

Fra 1152 til 1154 var han i Skandinavia som pavelig legat. Han hadde fullmakt til å opprette et norsk og et svensk erkebispesete i tillegg til det danske i Lund. Det norske ble opprettet tidlig i 1152, med Jon Birgersson som erkebiskop. I Sverige fant han at kirken ikke var klar for et erkebispesete, men han la grunnlaget for opprettelsen av erkebispedømmet Östra Aros (senere flyttet til Uppsala) i 1164.

Vel tilbake i Roma ble kardinal Breakspear tatt vel imot av den nye paven, Anastasius IV. Etter dennes død deltok han i pavevalget 1154 som en av 33 stemmeberettigede, og på valgets andre dag ble det flertall for ham. Han aksepterte valget og tok som fjerde pave navnet Hadrian.

Som paveRediger

At Breakspears synes å ha vært «på rett sted til rett tid», i henhold til den pavelige bibliotekaren Bradford Lee Eden,[4] var det som førte til at han ble valgt til pave lørdag 4. desember 1154,[5] selv omhan også må har hatt eksepsjonelle kvaliteter, både for å nå rangeringen han hadde og vurdert på hans skandinaviske reise[6] – eller som debn engelske munken William av Newburgh senere skrev, «opphøyd fra støvet for å sitte midt blant fyrster».[7] I følge den italienske kardinal Boso (død 1178) måtte Breakspear tvinges «mot sin vilje» på den pavelige trone.[8] Han tok navnet Hadrian IV, muligens til ære for Hadrian I, som hadde æret sankt Alban,[9] den første engelske martyr[10] og ga klosteret med dette navnet dets privilegier.[11] Det var, antyder historikeren Julius Norwich, et «klokt valg, for en energi og kraft var desperat nødvendig».[12]

Et av hans første tiltak som pave var å forsøke å styrte Arnold av Brescia, som ledet den anti-pavelige fraksjonen i Roma. Uroen som fulgte førte til mordet på en kardinal, og rett før palmesøndag 1155 gikk Hadrian til det drastiske skritt å plassere Roma under interdikt. Som følge av dette valgte senatet å sende Arnold i eksil. Paven og Fredrik I Barbarossa var samme år sentrale i å sikre at Arnold ble henrettet.

Pave Hadrian kronet Fredrik I i Peterskirken den 18. juni 1155. Dette hisset opp romerne så til de grader at paven måtte flykte fra byen, og han kunne ikke vende tilbake før i november 1156. Senere oppsto en konflikt mellom pave og keiser, som ser ut til å ha begynt med en uheldig oversettelse av et brev, som gav inntrykk av at paven så på Frederik som sin vasall. Dette ble oppklart gjennom et nytt brev, men skaden hadde skjedd og det vokste fram en stadig dypere mistro mellom dem. I august 1159 var Hadrian nær ved å ekskommunisere keiseren, men han døde 1. september i Anagni, før dette kunne gjøres.

Hadrian ble gravlagt i Peterskirken.

I forbindelse med 850-årsjubileet for opprettelsen av Nidaros erkebispedømme la Norges statsminister Kjell Magne Bondevik på vegne av Regjeringen ned en krans ved Hadrians monument i kirkens krypt.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Eden (2006), s. 292
  2. ^ Poole (1969), s. 295. Poole spekulterer om at Hadrian kan ha vært født mange år senere da han ble sendt på en langvarig reise til Skandinavia i 1152, og i henhold til Poole: «en så tung oppgave ville neppe blitt pålagt en mann over middelalderen.»
  3. ^ Summerson, Henry (23. september 2004): «Adrian IV: England's only pope», Oxford Dictonary of National Biography
  4. ^ Eden (2006), s. 293.
  5. ^ Ullmann (1955), s. 237.
  6. ^ Duggan (2003a), s. 152.
  7. ^ Bolton & Duggan (2003), s. 273.
  8. ^ Twyman (2003), s. 49.
  9. ^ «Den hellige Alban av Britannia (d. ~209?)», Katolsk.no
  10. ^ Robinson (2004), s. 355, note 243.
  11. ^ Bolton (2003a), s. 75.
  12. ^ Norwich (1970), s. 177
  13. ^ Bondeviks kransnedleggelse, Katolsk.no 18. september 2003

LitteraturRediger

  • Bolton, B. (2003a): «St Albans' Loyal Son», i: Bolton, B.; Duggan, A. (reds.): Adrian IV, the English Pope, 1154–1159: Studies and Texts. Aldershot: Ashgate. ISBN 978-0-75460-708-3; s. 75–104.
  • Bolton, B. (2003b): «Nova Familia Beati Petri: Adrian IV and the Patrimony», i: Bolton, B.; Duggan, A. (red.): Adrian IV, the English Pope, 1154–1159: Studies and Texts. Aldershot: Ashgate. ISBN 978-0-75460-708-3; s. 157–180.
  • Duggan, A. (2003a): «Totius Christianitatis Caput: The Pope and the Princes», i: Bolton, B.; Duggan, A. (red.): Adrian IV, the English Pope, 1154–1159: Studies and Texts. Aldershot: Ashgate. ISBN 978-0-75460-708-3; s. 105–156.
  • Eden, B.L. (2006): «Hadrian IV, Pope (c. 1100–1159, R. 1154–1159)», i: Emmerson, R.K. (red.): Key figures in Medieval Europe: An Encyclopedia. London: Routledge. ISBN 978-0-41597-385-4; s. 292–293.
  • Norwich, J.J. (1970): The Kingdom in the Sun, 1130-1194. Harlow: Longmans. ISBN 978-0-58212-735-7.
  • Poole, R.L. (1969). Poole, A.L. (red.): Studies in Chronology and History (2. utg.). Oxford: Clarendon. OCLC 469762970
  • Robinson, I.S. (2004): «The Papacy, 1122–1198», i: Luscombe, D.; Riley-Smith, J. (red.): The New Cambridge Medieval History. Vol. 4: 1024–1198, II. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-52141-411-1; s. 317–383.
  • Twyman, S.E. (2003): «Summus Pontifex: The Ritual and Ceremonial of the Papal Court», i: Bolton, B.; Duggan, A. (red.). Adrian IV, the English Pope, 1154–1159: Studies and Texts. Aldershot: Ashgate. ISBN 978-0-75460-708-3; s. 49–74
  • Ullmann, W. (1955): «The Pontificate of Adrian IV», Cambridge Historical Journal. 11 (3): 233–252. doi:10.1017/S147469130000305X. OCLC 72660714.

Eksterne lenkerRediger

(en) Hadrianus IV – galleri av bilder, video eller lyd på Commons