Utviklingsgrad
Utviklingsgrad og beslektede begreper – som primitivitet, høyere(stående) eller lavere(stående) dyr og planter – hører til den foreldete forestillingen om at evolusjon er en form for målrettet utvikling. Disse begrepene må forstås i sammenheng med tanken om naturens trinnstige, der mennesket – som «kronen på skaperverket» – utgjorde den «høyest utviklete» jordiske livsformen. Selv om man stort sett har forkastet dette tankegodset i dagens biologi, forekommer ord og uttrykk som har rot i denne tankegangen, i både leksika, populærvitenskapelige bøker og vitenskapelige arbeider.
Bruk av utviklingsgrad i eldre biologisk vitenskap rediger
Inndelingen i «høyere» og «lavere» dyr ga uttrykk for hvor mye de respektive artene lignet på mennesket. «Laverestående dyr» var således ormer og andre virvelløse dyr, men virveldyr ble sett på som «høyerestående» former. Innen virveldyrene var pattedyrene – i motsetning til f.eks. fisk – høyt utviklet.
Når f.eks. insekter ble sett på som høyere utviklet enn leddormer, eller blekkspruter som høyerestående enn snegler, så bygget også dette på analogislutninger – i og med at insekter og blekkspruter har flere organer som ligner på menneskets kroppsorganisering.
Likeså ble landplanter, spesielt dekkfrøede blomsterplanter, sett på som «høyere planter» i motsetning til alger og moser. Selv hos sopp finner man en inndeling i «høyere» (landlevende, flercellede) og «lavere» sopper (akvatiske og/eller encellede).
Grunner til at forestillingen ble forlatt rediger
Det som ligger til grunn for de viste inndelingene i høyerestående og laverestående former, er en – ofte bare implisitt – antagelse om at utviklingsgraden til organismegrupper kan måles og sammenlignes. I virkeligheten finnes det ikke noe objektivt mål på utviklingsgrad. En av konklusjonene som man kan trekke etter de siste 150 års evolusjonsbiologisk forskning, er at andre arter ikke er til for menneskets, men for sin egen skyld. Å bruke mennesket som målestokk er – sant nok ikke feil, men – uvitenskapelig. For det første er det helt vilkårlig å bruke mennesket, og ikke en av de over én million andre kjente arter som målestokk. For det andre er det en umulighet å gjøre en slik sammenligning med én art (det være seg mennesket eller en annen art) kvantifiserbar.
Et kvantifiserbart mål på «utviklingsgrad» forutsetter at man kan presse forskjeller mellom organismer inn i ett tall. Selv om problemet med målestokkens subjektivitet kunne løses, lar ikke dette seg gjennomføre. Det fins hovedsakelig to grunner til dette:
Det lar seg muligens gjøre å måle kompleksiteten til enkelte karakterer eller organer. Dette tillater f.eks. utsagn som «blekksprutenes øye er mer komplekst bygget enn sneglenes.» Men dette trenger ikke å bety at blekksprutenes gjennomsnittskompleksitet er høyere enn sneglenes, fordi snegler f.eks. har et mye mer komplekst bygget skall. Mens mennesket scorer høyt på kompleksitetsskalaen hvis man legger hjernens bygning til grunn, havner vi langt bak hvis man i stedet tar utgangspunkt i vårt elektriske sanseapparat eller ekstremitetene, der vi ville bli slått av hhv. en elektrisk ål eller et hvilket som helst leddyr. Problemet er altså at det – selv om kompleksiteten til enkelte karakterer kunne presses i tall – ikke fins noen objektiv måte å regne en gjennomsnittskompleksitet på.
Den andre grunnen er at organismer ikke består av et endelig antall karakterer som de kan inndeles i (som atomismen hadde hevdet). Dette har ikke noe å gjøre med at f.eks. dagens mikroskoper ikke er sterke nok eller at man på andre måter ikke «vet nok ennå». Uansett kunnskapsnivå er det en teoretisk umulighet å angi en organismes kompleksitet som ett tall.
Til slutt bør det minnes om at evolusjon ifølge dagens kunnskap ikke er en utvikling «mot et forutbestemt mål», f.eks. «mot økende kompleksitet». Evolusjon er m.a.o. ikke noen teleologisk utvikling. Hvis man i det hele tatt kan omtale evolusjon som en form for utvikling, så er denne stokastisk og nærmest «opportunistisk». Den går altså ikke mot langsiktige mål, men «finner løsninger» som der og da er fordelaktige for organismene. Dermed er evolusjonære forenklinger, dvs. synkende kompleksitet, i utgangspunktet like sannsynlige som økende kompleksitet.
Eksempler på fortsatt bruk rediger
Biologer har altså for lenge siden gitt opp å rangere organismer etter utviklingsgrad. Likevel finner man eksempler på at denne tenkningen sitter igjen. Mange lærebøker i biologi eller leksikonartikler omtaler fremdeles evolusjon i vendinger som «utvikling fra laverestående til høyerestående former». Dette er i grunnen en uting, gitt at de fleste biologer har forlatt denne forestillingsverdenen for over 150 år siden.
Men selv i biologiske fagartikler kan man av og til se at noen grupper omtales som opprinnelige og andre som avledete. Dette er en mer vitenskapelig måte å uttrykke «primitive» og «komplekse» eller «lavere» og «høyere», men meningsingoldet er ofte det samme. Likevel er det kun enkelte karakterer som kan være opprinnelige eller avledete, ikke hele organismer, for ikke å snakke om grupper av organismer.