Hærfossen

Hærfossen er nå en historisk, tørrlagt foss i Verdal i Trøndelag. En kan nå gå i bunnen av et stort juv, utgravd i fjell i løpet av flere tusen år av elva Helgåa, en gren av Verdalsvassdraget. I området finnes flere jettegryter. Hærfossen ligger ca 25 km rett øst fra Verdalsøra, nær fylkesvei 757 gjennom Helgådalen i retning fjellbygda Vera.

Hærfossen før 1893

Elva Helgåa fløt rolig i et flatt landskap 5–6 km fra Granfossen ned til Hærfossen. Enkelte steder hadde elva en bredde på over hundre meter, og lå der som et stort speil i ei grend. Det var derfor ikke større behov for bru over elva. Med hest og vogn kunne de krysse elva på stokker flere steder. Og barn på sørsida av elva gikk på skole på nordsida. I tillegg var det mulighet for ferge eller større båt.

I Hærfossen fosset vannet 29 meter nærmest rett ned i et stort juv. Fossen lå i en renne i fast fjell som vannet gjennom noen tusen år hadde gravd ut. Nedenfor var det stryk med ca. fem meters fall. I fossen var det mange jettegryter, sylinderformede fordypninger i fast fjell, som virvlende vann, stein og grov grus har malt rundt og rundt, og på den måten har «boret» seg ned i berget. Størrelsen på jettegrytene i Hærfossen varierer fra noen desimeter til ca. 1 meter, og ble dannet i løpet av de 2–4000 år man regner med at Hærfossen eksisterte.

Hærfossens gjennombrudd 1893

På hver side av fossen var det dype lag med leire. År om annet gikk det flere mindre ras nedenfor fossen. Et stort leirras i 1882 gikk nesten inn til elveleiet ovenfor fossen, og det ble kun stående igjen en tre meter høy leirkam som styrte elva inn mot Hærfossen. Kammen holdt stand i drøyt elleve år.

Med en 16 meter høg loddrett leirvegg i bakkant av rasgropa, var det bare et tidsspørsmål når gjennombruddet måtte komme, uansett tiltak. Ulike sikringstiltak ble vurdert, både sprengning i elveløpet på fossenakken og forstøtningsmur ved leirkammen. Forstøtningsmur ble valgt, og arbeidet startet opp her på dette stedet. Som en følge av vedvarende regn 10. og 11. september 1893, begynte ei lita vannåre å renne over leirryggen ved sida av fossen 12. september. Fjerningen av gressmatten som dekket kammen kan ha vært utløsende for at vannet rant over. I løpet av en times tid var denne vokst til ei flomstor leirfarga elv, som fossa fram gjennom et dypt leie ned i rasgropa fra 1882.

Leiet for den gamle Hærfossen ble liggende tørt. En ny katastrofe hadde rammet i Verdal, bare fire måneder etter Verdalsraset.

Senere gravinger og ras

Fra Hærfossen til Granfossen, om lag 5,5 km, begynte elva nå å grave seg ned i takt med de utgravninger som pågikk i den nye leirfossen som oppsto i rasgropa. Elva fant seg et midlertidig leie i en fjellterskel 10–12 meter lavere enn toppen av Hærfossen. Her ble den værende over vinteren, og gravingen stanset midlertidig opp. Elveløpet tok nå form som en 10 m dyp og meget trang kanal midt i det gamle elveleiet.

3. mai 1894 fant elva igjen nytt løp omtrent 200 meter lenger oppe, og i løpet av 15 minutter hadde den skåret seg ned i leiren, funnet seg nytt leie og dannet en tredje foss med et fall på ca. ti meter. Denne fossen fikk kun kort varighet, før elva fant sitt endelige leie omtrent der hvor den går i dag. Nå ble det straks fart i utgravingene videre oppover dalen, særlig i regnfulle dager. Etter noen måneder gikk elva dypt nedskåret i leire.

16. juni 1894 var de nye elveskjæringene blitt så dype i Helgaå at de utløste større kvikkleireras ved Haugan og Bjørstad. Rundt 1,3 millioner m³ skled ut og fylte elveleiet både oppover og nedover, samtidig som det oversvømmet ca. 40 da av dyrka mark på motsatt elvebredd ved gården Røe. Dette førte ikke til noen oppdemming, for elva tok seg av massene som ble omskapt til en tykk velling og fløt nedover. Kvelden før hadde man på Haugan hørt lyden av rennende vann i undergrunnen. Dette ga grunn til engstelse og evakuering. Folket på Haugan og Bjørstad overnattet ute på bakken ovenfor raset, hvor de da ble vitne til at jorda og livsgrunnlaget deres forsvant i dypet.

Sist i juni 1894 hadde utgravingene nådd Volden, og på seks dager fordypet elva her sitt leie med 2,5 meter og dens bredde var minket fra 26 til ti meter. Ettersom hovedelva ble senket, fulgte utløpene av sideelvene også etter. Mest truende var forholdene ved Malsåa, hvor et omfattende forebyggingsarbeid ble igangsatt. Et byggverk som fortsatt holder Malsåa på plass i Vollafossen, og forhindrer at elva glir av berget.

I 1901 gikk det et større ras på garden Volden. Det var i slåttonna. Kvelden før raset hadde de stappet for hesjestaur, og jernstauren de satte fra seg på enga, var forsvunnet ned i dypet i løpet av natta. Det var et område på ca. 50 dekar dyrka jord, Dynnvollen, som rasa ut. Rasgropa kalles i dag Skrea. Ingen omkom i raset, fordi det skjedde mens arbeidsfolket var hjemme til middag. Hovedveien gikk den gangen over dette området, og en kvinne, Julie Helmo, var så vidt kommet over rasstedet og bort i Holvikbakken da det gikk.

19. september 1908 gikk et nytt større ras ved Haugan og denne gang omkom én person, Serianna Haugan.

Dalen etter 1893

Etter Hærfossens gjennombrudd ble det svært vanskelig å krysse elva. I løpet av få måneder ble bygda bokstavelig talt skåret i to. For å gjenopprette forbindelsen, søkte innbyggerne i Røesgrenda i august 1894 kommunen om å få bygge en løpestreng. Systemet med løpestreng ble benyttet mye på den tiden. Det var en enklere og billigere måte enn å bygge bru. En bærekabel av stålwire ble strukket over elva. I den ene enden var det montert en strekkfisk slik at innstrammingen kunne justeres. Det var også en kasse som hang i to trinser under denne strengen. Et trekktau var festet i hver ende av kassen, ca. én meter under trinsene. Dette tauet gikk over ei større trinse på hver ende av strengen. På den måten kunne en selv dra seg over elva med tauet. I perioden 1895–1921 var løpestrengen plassert på følgende fire steder:

• Nordnesset - Holvikberget, 1895–1904.
• Overholmen – Byna, 1904 – ca. 1912.
• Ree-Byna, ca. 1912–1918
• Bjørstadenget – Haugan, ca. 1918–1921

På det siste stedet var det feste i fjell på nordsida av elva, mens strengen på sørsida var festet til en furustokk som var gravd ned i leirmelen. Strengen var surret rundt denne stokken, og den rustet derfor i jordbandet. 11. oktober 1921 røk bærekabelen, og fem gutter omkom på veg til skolen.

Elveleiet ble til slutt senket med ca. 30 meter de 5,5 kilometerne opp til Granfossen. Nedskjæringene som opprinnelig var nesten loddrette, fikk etter hvert en naturlig helning, og har delvis grodd til med or. Mange steder står de som åpne sår i landskapet også i dag, 120 år etter, men leirmelene er nå stabilisert etter omfattende forbygging i perioden 1980–1992.

Litteratur

• Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd 1893. Utgitt av Verdal Turistforening, Steinkjer Trykkeri A.s - Steinkjer 1949

Eksterne lenker

• verdalsbilder.no
• varslot.net