Verdalsraset
Verdalsraset var et kvikkleireras i Verdal i Nord-Trøndelag. Natt til 19. mai 1893 ble Verdal rammet av et av Norges dødeligste ras i historisk tid. 55 millioner kubikkmeter masse rant ut og oversvømte hele Verdal. 3 km² hadde forsvunnet i leirmassene, samt 105 gårder, hundrevis av husdyr og 116 mennesker.
.jpg)
Beskrivelse rediger
Det befant seg 250 mennesker i rasområdet da skredet gikk. Etter en nedbørsrik vinter hadde Verdalselva vært flomfull flere ganger den våren. Natt til 19. mai 1893, ca. kl. 00:30 begynte skredet ved Hagamarka, ca. 2 km øst for Stiklestad. Kvikkleiren ble til flytende væske og raset tok med seg gården på Melbynesset hvor fem mennesker omkom, og gården på Haganeset hvor fire barn omkom mens kona berget seg. Dette raset demmet opp elva til 8–10 m høyde. Det tok ikke mange minuttene før demningen raste og gravde opp et stort stykke landskap som igjen sperret elva. Få minutter etter gikk det største skredet. Det antas at raset hadde en hastighet på 60 km/t. Det tok med seg 105 gårder, og oversvømte de nedre delene av Verdalen mot Verdalsøra.
Ikke lenge etter nådde nyheten om at Verdalen var ødelagt til Levanger, og da ble det straks stor virksomhet i den lille byen selv om det fortsatt var grytidlig på morgenen. Selv om det var få med telefon ble det klart at ulykken var av enormt omfang og hjelp ble sendt fra hele Innherred. Kavaleristene fra Rinnleiret beskrev at det var full panikk på Verdalsøra. Elva var borte, og de fryktet nye ras. Da de kom fram til prestegården ved Stiklestad fikk de se et enormt blåsvart krater, flere kilometer i diameter og med 40–50 meter høge rasmeler. I selve krateret fantes det ikke spor av en eneste bygning, selv om det hadde stått mange gårder der. Men lenger nede mot Verdalsøra lå ruinene av et titalls hus, gårder og bygninger, og imellom likene av menneskene.
Dødstallet steg, og det ble klart at 112 mennesker omkom i selve skredet, mens de siste fire døde av skadene de ble påført. Blant de omkomne var ordfører Andreas Tessem og hans kone.
Kvikkleiredannelse rediger
Kvikkleire finnes nedenfor marin grense, det vil si i områder som tidligere har vært havbunn. Under isavsmeltinga etter siste istid førte smeltevannselvene store mengder grus, sand og leire ut i havet. Leirpartiklene som var minst og lettest, samlet seg lengst vekk fra elvemunningene. Leirpartikler som avsettes slik i saltvann, inngår en kjemisk binding med saltet, noe som gjør leiren fast og stabil. Etter istida da isen var borte og ikke lenger presset landet ned, fikk vi en landheving, og store havbunnsområder ble tørt land. Den stabile saltvannsleiren ble da utsatt for gjennomstrømming av regnvann og elvevann slik at saltet i leiren ble vasket bort. Saltvannsleiren ble til kvikkleire med en helt annen konsistens. Slik leire blir helt flytende når den blir satt i bevegelse av for eksempel en elv som graver i landskapet. Akkurat dette var det som lå til grunn for det store Verdalsraset.
Kvikkleire som har rast ut, vil igjen være fast og ikke forårsake nye ras.
Litteratur rediger
- Helland, Amund (1909). «Lerfaldet i Værdalen den 19de mai 1893». Norges land og folk. Bind 17: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt. Del 1: Den almindelige del. Kristiania: Aschehoug. s. 117–138.
- Walberg, Øystein (1993). Verdalsboka. Ras i Verdal. bd. A. Verdal kommune. ISBN 82-990950-6-9.
- Walberg, Øystein (1993). Verdalsboka. Ras i Verdal. bd. B. Verdal kommune. ISBN 82-990950-7-7.
- Verdalsraset 1893. Verdal historielag. 1993. ISBN 82-90216-23-8.