Gunnar Jarring (født Gunnar Valfrid Jönsson[6] 12. oktober 1907 i Brunnby i Höganäs kommune i Skåne, død 29. mai 2002 i Helsingborg) var en svensk ambassadør og dosent i tyrkiske språk. Han var sønn av bonde Gottfrid Jönsson og hustru Betty Svensson. I 1932 ble han gift med fil.lic. Agnes Urania Charlier, datter av astronomen Carl Charlier (1862–1934) og Siri Leissner.

Gunnar Jarring
Født12. okt. 1907[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Höganäs
Død29. mai 2002[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (94 år)
Stockholm
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, diplomat, lingvist, filolog Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedLunds universitet
EktefelleAgnes Urania Jarring
NasjonalitetSverige
GravlagtVikens Gamla Kyrkogård[5]
Medlem avKungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
Kungliga Vetenskapsakademien
UtmerkelserProfessors navn
Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Biografi rediger

Gunnar Jarring var eldste barn av seks (eller åtte[6]) i en bondefamilie.[7] Etter å ha studert germanistikk, skandinavistikk, slavistikk, sanskrit, sammenlignende lingvistikk og turkisk språkvitenskap ved Lunds universitet, der han tok cand. philol.-eksamen i 1928.[6] Samme år reiste han til Berlin, der han studerte under Willi Bang.[6] Han fikk sin doktorgrad i 1933 ved Lunds universitet med avhandlingen Studien zu einer osttürkischen Lautlehre («Studier i østtyrkisk lydlære») og samme år ble han utnevnt til dosent i tyrkisk språkvitenskap samme sted. Avhandlingen var resultatet av en språkreise til kinesisk Turkestan. Etter å ha blitt doktor, reiste han til Afghanistan, noe som ble grunnlaget for Uzbek Texts from Afghanistan Turkestan (1938) og en etnologisk undersøkelse av de tyrkiskspråklige folkeslag i området. I 1938 var han i Tyrkia for at lete i arkiver etter materiale om de svensk-tyrkiske forbindelser under Karl 12..

Diplomatisk karriere rediger

I 1940 ble han rekruttert til utenrikstjenesten, og han ble attaché i Ankara. Allerede året etter ble han utnevnt til den svenske misjon i Teheran. I 1948 var han utsending i India og Ceylon 1950, men var tilbake i Iran, Irak, og Pakistan i 1951. I 1952 kom han tilbake til Sverige som sjef for den politiske avdeling av utenriksministeriet og utenriksråd, og som dette var han sakkyndig for FNs generalforsamling i 1955.

I 1956 blev han utnevnt til ambassadør, og ble Oscar Thorsings etterfølger som Sveriges faste ambassadør i FN. Han hadde posten til 1958, og ble etterfulgt av Agda Rössel. Under perioden i FN var han Sveriges representant i Sikkerhetsrådet 1957–1958, og megler i Kashmir-konflikten mellom India og Pakistan. Han hadde en vanskelig rolle under Libanonkrisen i 1958, da den svenske regjering som det eneste land fulgte Sovjetunionens holdning, noe som gjorde Dag Hammarskjöld fortvilet over Jarring. Dette førte til en konflikt mellom utenriksminister Östen Undén og denne, og Jarring ble samme år ambassadør i Washington, D.C., en post han hadde til 1964 da han ble forflyttet til Moskva.

I 1967 ble han utnevnt til FNs utsending i konflikten mellom Israel og araberne, en post han hadde til 1990. Han etablerte sitt hovedkvarter i NikosiaKypros. Derfra førte han samtaler med Egypt, Jordan, Israel og Syria for å få landene til å akseptere FNs resolusjon 242, og medvirket ved utveksling av fanger. Dessuten arrangerte han et beryktet fredsmøte i New York 7. august 1970, hvor han la fram et forslag til en fredsavtale mellom Egypt og Israel som innebar at Israel skulle trekke seg tilbake fra de besatte områder. Hans forslag ble avvist. Han kunne ikke oppnå noen konkrete fredsresultater i de første seks årene. Da FNs generalsekretær U Thant på grunn av helseproblemer unnlot å søke gjenvalg i 1971, var Jarring en av de som ble foreslått som hans etterfølger.[8]

Trivia rediger

Jarring svarte en gang «No comment.» da en journalist spurte ham om han var optimistisk eller pessimistisk angående en fredsavtale mellom Israel og de arabiske statene. Da visegeneralsekretær Ralph J. Bunche hørte dette, skal han ha sagt, «Jarring må ha blitt feilsitert. Han sier aldri så mye.»[7] Det gav anledning til hans økenavn «Muslingen».[9][10]

Bibliografi rediger

Fra 1952 til 1964 ga han ut sine erindringer: Rikets förhållande till främmande makt. Hans utgivelser er svært omfattende og rommer i tillegg til noen hovedverker innenfor tyrkisk språkforskning om uiguriske språk flere betydelige utenrikspolitiske verker.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Gunnar V. Jarring, Munzinger IBA 00000008280, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jarring-gunnar, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64m9vx4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gravar.se, gravar.se, besøkt 6. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Lars Johansson (2002). «Abschied von Gunnar Jarring». Central Asiatic Journal. Besøkt 28.12.2018. 
  7. ^ a b McLELLAN, DENNIS (1. juni 2002). «Gunnar V. Jarring, 94; U.N. Diplomat for the Mideast». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 28. desember 2018. 
  8. ^ «Foreign Relations of the United States, 1969–1976, Volume V, United Nations, 1969–1972 - Office of the Historian». history.state.gov. Besøkt 24. oktober 2019. 
  9. ^ «Gunnar Jarring – livspusslare och globetrotter». Popularhistoria.se (svensk). 26. november 2007. Besøkt 24. oktober 2019. 
  10. ^ Press, The Associated (2. juni 2002). «Gunnar Jarring -- U.N. Mideast Envoy, 94». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 24. oktober 2019. 

Kilder rediger

  • FN – Globalt uppdrag, huvudred. Lars Eriksson (Sthlm 1995)
  • Vem är det 1961
  • Skog, Karl-Erik, artikkel i Svenska Män och Kvinnor 4 (Sthlm 1948)

Eksterne lenker rediger