Åpne hovedmenyen

Gresk-buddhisme

kulturell synkretisme mellom hellenistisk kultur og buddhisme
Gautama Buddha i gresk-buddhistisk stil, 100-tallet e.Kr., Gandhara (dagens østlige Afghanistan).

Gresk-buddhisme refererer til den kulturelle synkretisme mellom hellenistisk kultur og buddhisme som utviklet seg i tiden fra 300-tallet f.Kr. og ebbet ut på 400-tallet e.Kr. Områdene som var preget var Baktria og det indiske subkontinent, noe som tilsvarer områdene i dagens Afghanistan, India, og Pakistan. Det var en kulturell konsekvens av en lang kjede av samhandlinger som begynte med gresk militær invasjon i India med Aleksander den store, fremmet videre med etableringen av det indo-greske kongerike og ytterligere utstrakt under blomstringen av Kushriket. Gresk-buddhisme påvirket den kunstneriske og kanskje også den åndelige utviklingen av buddhismen, særskilt Mahayana (den ene av tre buddhistiske hovedstrømninger).[1] Buddhisme ble deretter innført i det sentrale og nordøstlige Asia fra 100-tallet e.Kr., og spredte seg til sist til Kina, Korea, Japan, Filippinene, Sibir og Vietnam.

Historisk rissRediger

 
Det indo-greske område.[2][3]

Samhandlingen mellom hellenistisk kultur og buddhisme begynte med Aleksander den store erobret Perserriket og deretter underla seg ytterligere regioner i Sentral-Asia i 334 f.Kr., krysset elven Indus med en invasjonshær og deretter elven Hydaspes (dagens navn Jhelum) etter slaget ved Hydaspeselven og trengte så langt inn i India som til elven Beas, således etablerte direkte kontakt med India.

Aleksander grunnla en rekke byer i sine nye områder, blant annet i Amu-Darja og Baktria, og gresk bosetning strakte seg helt til Khyberpasset, Gandhara (se Taxila) og regionen Punjab. Disse områdene samsvarer til en unik geografisk korridor mellom fjellkjedene Himalaya og Hindu Kush gjennom hvor det meste av samhandlingen mellom India og Sentral-Asia skjedde, og førte til omfattende kulturell utveksling og handel.

Som følge av Aleksanders død i 323 f.Kr. smuldret hans veldige rike opp og hvor diadokene (etterfølgerne) opprettet deres egne kongedømmer i Anatolia og Sentral-Asia. Selevkos I Nikator meislet ut sitt Selevkiderike som strakte seg så langt som til India, men den østlige delen fragmenterte til det gresk-baktriske kongedømme (250 f.Kr. – 125 f.Kr.), fulgt av det indo-greske kongedømme (160 f.Kr. – 10 e.Kr.), og senere Kushriket (30–375 e.Kr.).

Vekselvirkningen av greske og buddhistiske kulturer fungerte i flere århundrer inntil det ble lagt i grus på 400-tallet med invasjonene fra heftalittene og siden med ekspansjonen av islam.

Religiøs vekselvirkningRediger

Lengden av gresk tilstedeværelse i Sentral-Asia og nordlige India førte til muligheter for samvirke og vekselvirkning av mennesker, av språk og kultur, av kunstneriske framstillinger og forståelse, tanker og oppfatninger, ikke minst innenfor det religiøse planet.

Aleksander i Baktria og India (331–325 f.Kr.)Rediger

 
«Seiersmynt» i sølv av Aleksander den store, preget i Babylon ca. 322 f.Kr., etter hans krigføring i India
Obv: Aleksander kronet av seiersgudinnen Nike
Rev: Aleksander angriper kong Poros på hans elefant.
British Museum.

Da Aleksander invaderte Baktria og Gandhara, hadde disse områdene allerede vært under innflytelse av śramaṇaere, «søkere», en asketisk og nøysom bevegelse, som kan knyttes til flere indiske religiøse strømninger, inkludert jainisme på 800-tallet f.Kr.,[4] buddhisme på 500-tallet f.Kr.,[5] og andre. I henhold til legender bevart i Palikanonen, to brødre som var handelsmenn kom fra byen Kamsabhoga i Baktria, Tapassu og Bhallika, besøkte Gautama Buddha og ble hans disipler. Legenden hevdet at etter at de hadde reist hjem, spredte de hans lære i sitt hjemland.[6]

I 326 f.Kr. hadde Aleksander erobret den nordlige regionen av India. Kong Ambhi av Taxila, kjent som Taxiles, overga sin by, et kjent senter for buddhismen, til Aleksander. Den makedonske kongen utkjempet et stort slag sammen med Ambhi mot kong Poros av Pauravas ved Hydaspeselven i Punjab. Etterpå gjorde han Poros til sin allierte.

Det er blitt hevdet at flere greske filosofer, blant dem Pyrrhon, Anaksarkhos og Onesikritos, ble utvalgt av Aleksander til følge ham på hans invasjon av India. I løpet av 18 måneder de var i India kom de i kontakt med indiske asketiske religiøse, og som grekerne kalt for gymnosofister (gresk: γυμνοσοφισταί, gymnosophistai), «nakne filosofer».[7] Pyrrhon reiste tilbake til Hellas og ble den første filosofiske skeptiker og grunnla en retning som ble kalt for pyrrhonisk skeptisisme. Den greske biografen Diogenes Laertios forklarte at Pyrrhons sinnsro og åndelige likevekt fra verden var noe han hadde anskaffet seg i India.[8] Få av Pyrrhons skrifter eller hva han har sagt har overlevd, men hva som er kjent synes å være åpenbare erindringer av samtaler han hadde med gymnosofistene i India, muligens buddhister: «ingenting virkelig eksisterer, men menneskelig liv er styrt av sedvane. (...) Ingenting er i seg selv mer dette enn det.»[9]

Flere av disse filosofene, Onesikritos, en tilhenger av kynisme, skal ifølge Strabon ha lært i India følgende: «At ingenting som skjer med et menneske er godt eller dårlig, meninger er kun drømmer. (...) At den beste filosofi er hva som frigjør sinnet fra [både] glede og sorg.» [10]

Kunstnerisk påvirkningRediger

Tallrike eksempler på gresk-buddhistisk kunst viser en blanding av gresk og buddhistisk innflytelse, framstilt i sentre som Gandhara. Emnevalget til denne kunsten var helt klart buddhistisk, men de fleste motivene var av vestasiatisk eller av hellenistisk opprinnelse.

Antroposofisk representasjon av BuddhaRediger

Selv om det fortsatt er en del akademisk debatt, er de første antroposofiske representasjonene av Buddha selv blitt betraktet som et resultat av gresk-buddhistisk samvirkning. En del av de første og mest innflytelsesrike figurative portretter av Buddha kom på denne tiden, kanskje modellert eller påvirket av gresk statuer av Apollon i gresk-buddhistisk stil.[11] Før denne nyvinningen var den buddhistiske kunsten preget av anikonisme (dyrkelse av symbolske objekter framfor avbildning av guddommen): Buddha ble kun representert gjennom symboler, som en tom trone, Bodhi-treet, Buddhas fotspor (Buddhapada) og lignende.

Den motstrebende bevegelsen mot antroposofiske representasjoner av Buddha og den forfinede utviklingen av anikoniske symboler for å unngå det (selv i fortellende scener hvor andre menneskelige figurer opptrer), synes å være knyttet til et av Buddhas utsagn fortalt i Dighanikaya som avskrekker fra representasjoner av ham selv etter at hans legeme er opphørt.[12]

Grekerne eller de preget av gresk kultur, følte seg antagelig ikke bundet av disse restriksjonene ettersom på grunn av «deres kultform [var] grekerne var de første til å forsøke en skulpturell representasjon av Buddha».[13] I mange deler av den antikke verden utviklet grekerne synkretiske guddommer som kunne bli et felles religiøst fokus for befolkninger av ulikt etnisk opphav og kulturelle tradisjoner. Et velkjent eksempel er Serapis, introdusert av Ptolemaios I Soter i Egypt og som kombinerte greske og egyptiske guder. I India var det også naturlig for grekerne å skape en enkeltstående felles guddom ved å kombinere billedframstillingen av en gresk gudekonge (Apollon, eller muligens den guddommeliggjorte grunnleggeren av det indo-greske kongedømme, Demetrios I av Baktria, med det tradisjonelle fysiske vesenstrekkene til Buddha.

ReferanserRediger

  1. ^ Foltz, Richard (2010): Religions of the Silk Road, Palgrave Macmillan, 2. utg., ISBN 978-0-230-62125-1, s. 46. Sitat: «Greek as well as Iranian influences appear to have shaped the evolution of Mahayana images (and perhaps thought as well) ».
  2. ^ Davies, Cuthbert Collin (1959): An Historical Atlas of the Indian Peninsula. Oxford University Press.
  3. ^ Narain, A.K. (1976): The Coin Types of the Indo-Greek Kings. Ares. ISBN 0-89005-109-7.
  4. ^ Zimmer, Heinrich (1952): Philosophy of India, London, E.C. 4: Routledge & Kegan Paul Ltd. s. 182-183.
  5. ^ Svarghese, Alexander P. (2008): India : History, Religion, Vision And Contribution To The World. s. 259-260.
  6. ^ Foltz, Richard (2010 ): Religions of the Silk Road, 2. utg., New York: Palgrave Macmillan, ISBN 978-0-230-62125-1. s. 43
  7. ^ γυμνοσοφισταί i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek–English Lexicon hos Perseus Project
  8. ^ Diogenes Laertios, IX.63 om Pyrrhon. Sitat i engelsk oversettelse: «He would withdraw from the world and live in solitude, rarely showing himself to his relatives; this is because he had heard an Indian reproach Anaxarchus, telling him that he would never be able to teach others what is good while he himself danced attendance on kings in their court. He would maintain the same composure at all times.»
  9. ^ Diogenes Laertios, IX.61
  10. ^ Strabon, XV.I.65: «XV.1» hos Perseus Project
  11. ^ Keay, John (2001): India: A History, Grove Press. ISBN 0-8021-3797-0, s. 101–109
  12. ^ Sharma, R.C. (2002): The Art of Mathura, India, Tokyo National Museum, s. 11. Sitat: «Due to the statement of the Master in the Dighanikaya disfavouring his representation in human form after the extinction of body, reluctance prevailed for some time». Også «Hinayanis opposed image worship of the Master due to canonical restrictions».
  13. ^ Linssen, Robert (1958 ): Zen Living, s. 206

LitteraturRediger

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger