Gnesiolutheranere
Gnesiolutheranerne er betegnelsen for en gruppe teologer som på 1500-tallet oppstod blant Martin Luthers tilhengere under interne protestantiske lærestridigheter. De ble i samtiden mest kalt flacianerne, etter sin mest kjente ekspomnent, Matthias Flacius. Men selv kalte de seg rett og slett bare lutheranere (og i det lå det også at de frakjente sine motstandere å være lutheranere).
Betegnelsen gnesiolutheranere (det greske adjektiv γνήσιος gnesios betyr «ekte») oppstod på 1600-tallet.
Gnesiolutheranernes teologi preget grunnoppfatningene i den lutherske ortodoksi.
Striden mot filippistene
redigerEtter Martin Luthers død i 1546 og de militære sammenstøtene i den schmalkaldiske krig 1546/47 representerte den augsburgske religionsfred i 1555 den første mulighet til en refleksjon over en rekke teologisk uavklarte forhold. I den såkalte konfesjonelle tidsalder konkurrerte innen lutherdommen to partier om det teologiske tolkningsprimat: På den ene side de såkalte Philippisten (følgere av Philipp Melanchthon, som særlig etter Martin Luthers død preget reformasjonens kirkepolitiske linje i Tyskland) og de etter egen oppfatning genuine lutherdisipler («Gnesiolutheraner»). Det utkrystalliserte seg til en disputasjon blant disse evangeliske teologer om seks stridspunkter:
- den adiaforistiske strid,
- den majoristiske strid,
- den antinomistiske strid,
- den synergistiske strid,
- den osiandriske strid, og
- den annen nattverdsstrid.
Gnesiolutheranernes viktigste anliggende var å sikre den protestantiske religions overlevelse. De forfattet mange polemiske flyveblader på det tyske språk for å nå bredest mulig ut. Ettersom de fryktet verdens snarlige undergang, var de ikke kompromissvillige. Det kom likevel, etter lang tid, til en delvis regulering og bileggelse av lærestridighetene, med Konkordieformelen i 1577.
Representanter for gnesiolutheranerne
redigerBegrepet gnesiolutheranere fantes ikke i samtiden; men det ble i ettertid brukt for å favne en rekke av og til enkeltstående teologer som hadde til felles en interesse for den rene lære - selv om de kunne ha innbyrdes uenigheter. Det ville være falt å oppfatte dem som en egen sluttet skoleretning.
Representanter for gnesiolutheranerne var fremfor alt:
Litteratur
rediger- Rudolf Keller: Gnesiolutheraner. In: Theologische Realenzyklopädie. Band 13. (1984), S. 512–519 (Überblick mit weiterer Literatur).
- Wolfgang Klose: Das Wittenberger Gelehrtenstammbuch. Das Stammbuch von Abraham und David Ulrich. Benutzt von 1549–1577 sowie 1580–1623. Mitteldeutscher Verlag, Halle 1999, ISBN 3-932776-76-3.