Den adiaforistiske strid
Den adiaforistiske strid var et internt luthersk teologisk stridspunkt under den kirkepolitiske reformasjonen i Tyskland, mellom gnesiolutheranerne og filippistene. Philipp Melanchthon og hans tilhengere inntok det standpunkt at protestantene i de såkalte «adiaphora» (gresk = mellomting, det vil si likegyldige ting) i den katolske kirke kunne forholde seg likegyldige, - men ikke hva gjaldt de sentrale trosartikler.
Som adiafora anså Melanchthon elementer som seremonier og riter, blant annet høyaltere, lys, messegevandter og tidebønner. Han gav i de Leipzig-artikler som han utarbeidet dermed konsesjoner i katolsk retning. Men dette ble møtt med sterk motstand fra gnesiolutheranerne, som i lys av bekjennelsen ikke anså noe slikt for likegyldige ting. Deres protest mot Leipzig-artiklene ble fremført særlig av Matthias Flacius. Ut av dette utviklet det seg en rekke andre indrelutherske stridsspørsmål.
Denne adiaforiststriden under Interimstiden fra 1548 og fremover kalles av og til for «den første adiaforiststrid» og skiller den dermed side om side med «den annen adiaforiststrid» som var en mer «individualetisk variant»[1]; denne varianten handlet om hvorvidt verdslige fornøyelser som for eksempel dans var tillatelig.
Litteratur
rediger- Friedhelm Krüger: Adiaphoristenstreit., in: Walter Kasper (Hrsg.): Lexikon für Theologie und Kirche. (LThK) – Freiburg i. Br.; Basel; Rom: Herder. - 3. Auflage. - Bd. 1: A – Barcelona., 1993, ISBN 3-451-22001-6, Sp. 158 (mit Literaturangaben)
Referanser
rediger- ^ Friedhelm Krüger: Adiaphoristenstreit., in: Walter Kasper (Hrsg.): Lexikon für Theologie und Kirche. (LThK) – Freiburg i. Br.; Basel; Rom: Herder. - 3. Auflage. - Bd. 1: A – Barcelona., 1993, ISBN 3-451-22001-6, Sp. 158