Den schmalkaldiske krig
Den schmalkaldiske krig ble ført mellom 1546 og 1547 av den katolske keiser Karl V mot Schmalkalden-forbundet, et protestantisk fyrsteforbund som tok sitt navn etter byen Schmalkalden.
De protestantiske fyrstene, som hadde alliert seg etter riksdagen i Augsburg i 1530, var i økende grad en maktfaktor som truet keiserens innflytelse.
Først etter at Karl V i 1544 ved freden i Crépy hadde bragt stridighetene med Frankrike til ende, hadde han mulighet og midler til å bruke makt mot Schmalkalden-forbundet. Keiseren sluttet med pave Paul III forbund mot «kjetterne». Da forbundet i 1546 vegret seg for å sende representanter til konsilet i Trient, lyste han Johann Fredrik I av Sachsen og Philipp I av Hessen fredløse gjennom riksakt (Reichsacht). Det lyktes ham å vinne den egentlig protestantiske hertug Moritz av Sachsen for sin sak, noe som svekket forbundet. Han utnyttet dette ved å innlede sitt såkalte Donaufelttog mot forbundet, først mot isolerte forbundsbyer i Syd-Tyskland (Ulm, Konstanz, Biberach), og beseiret ved slaget på Lochauer Heide ved Mühlberg an der Elbe den 24. april 1547 den schmalkaldiske forbundshær. Johann Fredrik I ble tatt til fange, og landgreve Philipp av Hessen overgav seg. Begge ble i årevis holdt i fangenskap i Nederlandene. Selv om Bremen og Magdeburg fremdeles motstod keiseren, var forbundet i realiteten oppløst.
Som belønning for å ha skiftet side tildelte han hertug Moritz av Sachsen den saksiske kurverdigheten, som inntil da hadde vært innehatt av Johann Fredrik av den ernestinske linje av Wettinslekten. Kurlandene og andre deler av Sachsen kom da i den albertinske linjes besittelse, mens ernestinerne kun beholdt deler av Thüringen, som ble delt opp i en rekke småstater.
På riksdagen i Augsburg i 1548 måtte de protestantiske fyrstene akseptere det såkalte Augsburger Interim
Karl V var imidlertid ikke istand til å stanse urolighetene, og seieren over protestantene ble kortvarig. I 1552 slo den styrkede kurfyrst Moritz av Sachsen seg sammen med andre protestantiske fyrster mot den spanske suksesjon og keiseren, og det lyktes fyrstene å tvinge keiser Karl på flukt. Hans bror, Ferdinand (I), forhandlet på sin side med Moritz av Sachsen og de protestantiske fyrstene, og det kom til Passau-traktaten, som sikret protestantene vidtfavnende rettigheter. Ved religionsfreden i Augsburg i 1555 ble disse bekreftet.
Karl V abdiserte etter sitt nederlag i 1556 til fordel for Ferdinand.
Litteratur rediger
- Ferdinand Seibt: Karl V. – Der Kaiser und die Reformation. Berlin (2. oppl.) 1998. ISBN 3-442-75511-5