Den majoristiske strid

Den majoristiske strid var en intern luthersk teologisk strid under Reformasjonen i Tyskland, fra 1552, noen år etter Martin Luthers død. Den ble ført mellom de som senere er blitt kalt gnesiolutheranerne og filippistene. Striden har sitt navn fra teologen Georg Major, som hadde lært at gode gjerninger var nødsvendig for å forbli i frelsen. I dette så gnesiolutheranerne en fornektelse av tesen om rettferdiggjørelse ved troen alene, slik Luther hadde lært det.

I sammenheng stod den antinomistiske strid.

Beskrivelse

Foranledningen var denne: I 1552 hadde grev Hans Georg, som var tilhenger av Interimet, utnevnt Georg Major til sin superintendent i Eisleben, etter anbefaling fra Melchior Kling. Det luthersk-ortodokse presteskapet i fyrdedømmet Mansfeld mistenkte ham imidlertid sterkt for å være interimist og adiaforist. Major prøvdre å forsvare sine synspunkter i offentligheten, men hans apologi bare utløste den åpne striden som bærer hans navn.

Denne internlutherske strid bestod i en kontrovers mellom Major och teologen Nikolaus von Amsdorf vedrørende trones forhold til gode gjerninger.

Majors påstand om at gode gjerninger var nødvendige for saligheten, syntes for flere andre lutherske teologer å frakjenne troen dens allene rettferdig- og saliggjørende kraft og således være et tilbakefall til den katolske lære. Ettersom dette ikke var Majors mening, fordi han hovedsakelig ville understreke den uoppløselige sammenheng mellom troen og det nye livet, presiserte han at det som var hans standpunkt var at gode gjerninger var nødvendige kun for at man skulle bli bevart i frelsen. På Majors side stod Justus Menius.

I 1552 utviste grev Albrecht ham uten rettslig prøving, og Major flyktet til Wittenberg. Der ble han et aktivt tilskudd til det løse fellesskap som omtales som filippistene.

Synoden i Eisenach i 1556 hevdet at også forblivelsen i frelsen hang sammen med troen alene, og at Majors lære i hvertfall var egnet til å fremkalle misforståelse.

I motsetning til Major erklærte Amsdorf (1559) at gode gjerninger til og ned var skadelige for saligheten. Med denne tese mente han nærmest bare å, likesom Martin Luther, å fremholde umuligheten av å fortrøste seg på de egne gjerninger. Philipp Melanchthon oppfattet imidlertid Amsdorfs tese som gudsbespottelse.

Konkordieformelen bestemte at gode gjerninger er i pakt med Guds vilje, at de fremspringer av troen likesom deres frukter, og at forblivelsen i frelsen hadde sin grunn i troen allene.

Litteratur

• Timothy J. Wengert: Georg Major (1502 – 1574). Defender of Wittenberg's Faith and Melanchthonian exegete. In: Heinz Scheible (Hrsg.): Melanchthon in seinen Schülern (= Wolfenbütteler Forschungen 73), Harrassowitz, Wiesbaden 1997, ISBN 3-447-03926-4, S. 129–156.
• Markus Wriedt: „Der allergewisseste Mann“. Georg Major – (1502–1574). Der Freund der zweiten Stunde. In: Peter Freybe (Hrsg.): Wittenberger Lebensläufe im Umbruch der Reformation. Martin Luther, Andreas Bodenstein aus Karlstadt, Hieronymus Schurff, Philipp von Hessen, Georg Major, Johann Friedrich (= Wittenberger Sonntagsvorlesungen 2005). Herausgegeben vom Evangelischen Predigerseminar. Drei-Kastanien-Verlag, Wittenberg 2005, ISBN 3-933028-94-9, S. 100–127.