Gjøa (oljefelt)

Gjøa er et olje- og gassfelt på blokkene 35/9 og 36/7 i Nordsjøen. Gjøa ligger ca. 65 km sørvest for Florø, om lag 45 km vest for Sognefjorden og 70 km nordøst for Troll B.

Gjøaplattformen

Foto: Øyvind Knoph Askeland, Norsk olje og gass

Utvinningstillatelse

Utvinningstillatelse 153 ble tildelt i 1988 med Norsk Hydro som operatør. I 2003 solgte Hydro sin andel til daværende Gaz de France Norge AS (GdFN), nåværende GDF SUEZ E&P Norge AS. Som en del av Olje- og energidepartementets (OED) godkjennelse i februar 2004 av GdFNs overtagelse av Hydros eierandel, ble det vedtatt at Statoil skulle være operatør i utbyggingsfasen og GdFN overta operatørskapet i driftsfasen. GDF SUEZ overtok offisielt operatørskapet 25. november 2010, og ble med dette driftsoperatør for et felt på norsk sokkel for første gang. Statoil vil imidlertid fullføre bore- og kompletteringsprogrammet etter operatørskiftet.

Utbyggingen

Produksjonsinnretningen er en halvt nedsenkbar plattform. Det er ikke boreanlegg ombord. Olje og gass vil bli ført i rørledninger fra undervannsanleggene til Gjøa, for prosessering. Stabil olje vil eksporteres så gjennom en ny rørledning fra Gjøa innretningen til Troll Oljerør II (TOR2), og videre til Mongstad. Eksport av rikgass skal gjøres gjennom en ny rørledning fra Gjøa til britisk sokkel og kobler seg på Far North Liquids and Gas Gathering System (FLAGS) sør for Brent innretningen. Gassen transporteres så videre til St. Fergus. Innretningens kraftforbruk dekkes med strøm fra strømnettet på Mongstad. Gjøa vil ha en fast bemanning på 32 personer.

Reservene er planlagt produsert via totalt 13 brønner, ni oljeprodusenter og fire gassprodusenter. Brønnene vil bli boret ut fra fire havbunnsrammer, hver med fire slisser og en havbunnsramme med en slisse. De utvinnbare reservene i Gjøa da utbyggingen ble vedtatt utbygd ble anslått til om lag 40 milliarder Sm³ rikgass og 13 millioner Sm³ olje og kondensat hvorav 9 millioner Sm³ er olje.

I tillegg til produksjonen fra Gjøa, prosesseres også brønnstrømmene fra Vega. Norsk Hydro og senere Statoil er ansvarlig for boring og utvikling av alle undervannsanleggene på Vega, som består av de funnene i Vega i utvinningstillatelse 248 og Vega Sør i utvinningstillatelse 090c, begge nord for Trollfeltet. Feltene utbygges med undervannsbrønner tilknyttet produksjonsinnretningen på Gjøa for prosessering og videreeksport av olje, kondensat og gass.

Plattformen ble designet av Aker Solutions Engineering i perioden 2006-2010.

Flyteren

Flyteren på Gjøa er en halvt nedsenkbar plattform med fire legger, horisontale pongtonger og et stort dekk. Innretningen holdes på plass av et forankringssystem som forbinder innretningen med havbunnen og et anker i enden av hver ankerline. Skroget skal veie om lag 14 200 tonn, dekket ca. 18 000 tonn og boligkvarteret ca. 1 400 tonn. Samlet vekt er om lag 34 000 tonn. Skroget er kvadratisk med 67,5m * 67,5m og høyde på 41m. Dekket er rektangulært med størrelse 104m * 85m, og med høyde 18m. Boligkvarteret (hotellet) vil være noe høyere enn det øvrige dekket, men mest ruvende er et flammetårn med en høyde på 110m.

Gjøa er plassert relativt nær kysten, men har likevel i hovedsak meteorologisk og oseanografiske forhold som andre felter i nordlig del av Nordsjøen. Vanndypet er om lag 360 meter. Kysten påvirker strømforholdene, men for bølger er innflytelsen av land relativt liten. Hundreårs vindhastighet er beregnet til 39 m/s og signifikant hundreårsbølgehøyde er beregnet til 15m.

Havbunnen består av bløt leire i et lag på 1 til 13m. Under er det fast leirrik morene.

Boring og brønn

Brønnrammene og den enkeltstående satellittbrønnen vil være overtrålbare. Den tynne oljesonen vil være en utfordring med hensyn til boring og komplettering og maksimal utvinning av ressursene. Det vil være ledig kapasitet på brønnrammene til å bore flere brønner på feltet, dersom det vil være behov for det. Oljebrønnene er forberedt for gassløft, men det planlegges ikke for gass- eller vanninjeksjon.

I området er det erfart soner med grunn gass, gruntvann og «mud» vulkaner i tidligere brønner.

Kraftforsyning

Plattformen får kraftforsyning fra land. En 100 kilometer lang vekselstrømskabel til Mongstad sørger for å gi kraften. Overføringsspenningen er på 90 kV og kapasiteten er beregnet til 42 MW. Kraftforsyningen fra land er etablert som et ledd i arbeidet med å få ned Norges samlede utslipp av CO₂. Tiltaket er omstridt, dels fordi prisen pr enhet spart utslipp blir stor og dels fordi det gir mangel på elektrisk kraft på deler av vestlandet. De såkalte monstermastene i Hardanger (kraftledning over Hardangerfjorden) er nært knyttet til «elektrifiseringen av sokkelen» som kraftforsyning fra land ofte benevnes som.

Det er også en gassturbin om bord. Den er bygget ut med varmegjenvinning og utnytter varmen fra eksosen til å dekke varmebehovet i prosessene om bord. Selve turbinen driver kompressoren for eksportgass.

I tillegg har plattformen nødgeneratorer dersom strømmen fra land skulle bli borte.

Prosessanlegget

For å kunne opprettholde en levetid som 40 år på plattformen er alle prosessrør i super duplexstål.

Sikkerhet

Gjøa er plassert i et område med betydelig skipstrafikk like vest av hovedskipsleia langs kysten av Hordaland og Fjordane med påfølgende stor kollisjonsrisiko. Det har vært nødvendig å gjøre flere tiltak for å holde risikoen lav. Blant de risikoreduserende tiltak er å plassere innretningen et annet sted, ved å forsterke skroget, etablering av fast beredskapsfartøy på feltet og aktiv bruk av tilgjengelig trafikkovervåking. De ansatte ombord vil forvente å måtte mønstre oftere enn det som har vært vanlig på norsk sokkel.^{[trenger referanse]}

Det vil bli etablert en sikkerhetssone med radius 500 meter ut fra innretningens ytterpunkter.

Eksterne lenker

• Statoil om utbyggingen av Gjøa