Gitarens historie
Gitarens historie er usikker, men det finnes flere klare linjer mellom historiske gitarlignende instrumenter, og frem til den spanske gitaren slik vi kjenner den i dag. Instrumenter som ligner på gitaren har vært i bruk i minst 5000 år. Antagelig har den utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar.
Den eldste fremstillingen av et instrument som kan sies å være en gitar, er en 3300 år gammel helleristning av en hettitisk musiker. Ordet gitar er av det spanske guitarra, som har røtter i det latinske ordet cithara, som igjen stammer fra det eldre greske ordet kithara, som muligens skriver seg fra det persiske ordet sithar, som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet.
Tidlig historie rediger
Romerne hadde med seg den greske kithara til Spania rundt år 40, et strengeinstrument man holdt i fanget, og som kan minne om en lyre. I løpet av det 8. århundre hadde maurere med seg det arabiske instrumentet oud til Europa, kordofonen med gripebrett som sies å være den direkte forløperen til den europeiske lutten. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Snart utvikles også cister, som med sin åpne stemming og velklingende strengekor (strenger i par) ble et populært instrument. Lutt og cister hadde i motsetning til oud et gripebrett som var oppdelt med bånd, slik vi kjenner gitaren i dag.[1][2]
Senmiddelalderen rediger
I det 13. århundre begynner gittern å dukke opp i litteratur og billedkunst, et instrument som ble kalt guitarra på spansk. Herfra er den moderne gitarens utvikling nært knyttet til Spania, hvor to instrumenter utvikles; guitarra morisca, som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og guitarra latina, som er mer lik den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull. Guitarra latina ble etter hvert kalt chitarra spagnuola, og var et enkelt instrument med fire strenger, spilt med slagteknikk (rasgueadoteknikk). Snart kom den mer avanserte vihuela de mano, med lokk, sarg og bunn, og seks strenger, og man benyttet klimpreteknikk (punteadoteknikk).[2][3]
Renessanse og barokk rediger
Vihuelaen ble etter hvert en populær barokkgitar blant både adel og menig mann, og det er uklart hva som skilte de to instrumentene. I løpet av 1700-tallet forsvinner navnet vihuela. Gitarene var en periode på 1600-tallet aristokratiets moteinstrumenter, ikke minst på grunn av den forfinede teknikken. Barokkgitaren ble også fasjonable kvinners instrument, muligens av samme grunn. Det ble vanligere å dekorere, og gjerne «overdekorere» dem, med innlegg av perlemor og utskjæringer, og gitaren har på denne tiden også fått antydning til timeglassfasong. Barokkgitaren og vihuelaen overtok etter hvert også luttens rolle som instrumentet folk hadde hjemme.[2][4][5][6][7]
Barokkgitaristen og komponisten Gaspar Sanz var både folkelig og aristokratisk orientert, og hans komposisjoner regnes blant perlene i det klassiske gitarrepertoaret. Han skrev også et av de tidligste læreverkene vi kjenner til; Instrucción de música sobre la guitarra española y métodos de sus primeros rudimentos hasta tañer con destreza, som inneholdt både musikkteori og teknikker, samt 50 spanske danser og italienske melodier.[2]
Den moderne gitaren rediger
Antonio de Torres Jurado (1817 – 1892), kjent som Torres, omtales som det 19. århundres viktigste gitarmaker. Det er hans konstruksjon man ser igjen i dagens klassiske gitar, som slik også er forløperen til de aller fleste akustiske gitarer slik vi kjenner dem. Når Torres utviklet sin variant, var gitaren i ferd med å miste terreng til instrumenter som passet bedre til romantikkens mer dramatiske uttrykk, og fokus på sterke følelser. Den opprinnelige gitaren ble også sterkt assosiert med bønder og sigøynere, som «klimpret for småmynt på skjenkestuer», og sett på som lavkultur.
I 1869 hørte Torres den 17 år gamle gitaristen Francisco Tárrega spille, og ble så imponert at han gav ham en av sine gitarer. Tarrega var en musiker som forstod hvor publikum nå var på vei, og var samtidig særdeles talentfull. Med gitaren til Torres fant han uttrykket folk ønsket i datidens musikk, og bidro sterkt til at interessen for gitaren ble fornyet. Han skrev små mesterstykker for instrumentet, gjerne inspirert av Chopin, og ga gitaren et romantisk og temperamentsfullt uttrykk som har bergtatt publikum og influert klassisk gitarmusikk helt frem til i dag.[8]
Lytteeksempel: «Recuerdos de la Alhambra» fremført av Carlo Alberto Boni
Samarbeidet ble en milepæl i gitarens historie, både på grunn av den nye konstruksjonen, og den unge gitaristens nye teknikker, uttrykk og komposisjoner. Torres hadde klart å gi instrumentet volum og dynamikk, og en dramatisk klang, ikke minst ved å forstørre kroppen, gi den enda mer timeglassfasong, og forlenge gripebrettet. Han fant også opp bracings, som er linjer av treverk som er limt i viftefasong under lokket på gitaren. Viftefasongen bidro til at lyden ble projisert ut av lydhullet på en effektiv måte, samtidig som de støttet den tynne treplaten. Dette er en viktig konstruksjonsdetalj som dagens gitarmakere eksperimenterer videre med for å finne den optimale lyden.[9]
Torres levde i fattigdom, og fikk bare helt lokal anerkjennelse i sin levetid. Han døde i 1892, 75 år gammel.
Elektriske gitarer rediger
Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1930- og 40-tallet, da jazzgitarer (archtop) som opprinnelig var akustiske gitarer, fikk påsatt mikrofoner. Behovet oppstod i swingens storhetstid, når gitaren skulle klare å lyde sammen med et helt storbandensemble, og druknet i de andre instrumentene.
Den første rent elektrisk amplifiserte gitaren ble designet i 1931 av George Beauchamp og Paul Barth, som begge hadde ledende stillinger i National String Instrument Corporation. Året etter kom gitaren «Frying Pan» på markedet, designet av Harry Watson fra samme selskap. Gitaren ble produsert av selskapet «Ro-Pat-In Corporation» (Electro-Patent-Instrument), som i 1934 skiftet navn til velkjente Rickenbacker. Feedback var et stort problem så lenge gitarkroppen var hul, mens gitarer helt uten resonanskasse ikke hadde noen tilfredsstillende lyd, og Flying Pan ble ingen stor suksess.[10]
Gitaren med massiv kropp fikk sitt gjennombrudd først på 40- og 50-tallet, etter at Leo Fender utviklet Telecaster, og Gibson samarbeidet med jazzgitaristen Les Paul. Det er slike gitarer som i dag regnes som en standard el-gitar. Med stadig bedre mikrofoner produserer man i dag også semi-hollow og hollow body elektriske gitarer uten at feedback er et problem.
Referanser rediger
- ^ The Encyclopedia of Music (2002), s.118. Hermes House. ISBN 978-0681890435
- ^ a b c d «Gitarens historie». Nettstedet onlinegitar.no. Besøkt 11. november 2015.
- ^ Sadie, Stanley (1985). The New Grove Dictionary of Musical Instruments. New York: Macmillan Press Limited. ISBN 978-0943818054.
- ^ «Baroque guitars». Nettstedet mateus-lutes-com. Arkivert fra originalen 20. april 2017. Besøkt 11. november 2015.
- ^ «The guitar and Vihuela». diabolus.org. Besøkt 11. november 2015.
- ^ Bukofzer, Manfred F. (1948). Music In The Baroque Era (From Monteverdi to Bach), London: J. M. Dent & Sons, s. 47.
- ^ Grout ,Donald Jay (1962). A History Of Western Music. London: J. M. Dent & Sons. Kap. 7: New Currents In The Sixteenth Century s. 202.
- ^ «Francisco Tarrega». Nettstedet naxos.com. Besøkt 2. november 2015.
- ^ «Guitar Salon International». Nettstedet guitarsalon.com. Arkivert fra originalen 20. oktober 2011. Besøkt 11. november 2015.
- ^ Wheeler, Tom (1978). The Guitar Book: A Handbook for Electric & Acoustic Guitarists. Harpercollins. s. 153. ISBN 0-06-014579-X.