Giacomo Carissimi

italiensk barokkomponsit

Giacomo Carissimi (døpt 18. april 1605 i Marino ved Roma; død 12. januar 1674 i Roma[6]) var en innflytelsesrik italiensk komponist fra romerskolens tidligbarokke periode.

Giacomo Carissimi
Født18. apr. 1605[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Marino[3]Rediger på Wikidata
Død12. jan. 1674[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Roma[5][3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse KomponistRediger på Wikidata
Embete Kapellmester (16281629), kapellmester (16291674)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet KirkestatenRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
InstrumentOrgel
Aktive år1640
IMDbIMDb

LivRediger

Bortsett fra at faren var bøkker er lite er kjent om Carissimis tidlige liv. I 1624 ble han kapellmester i Assisi, og i 1628 ved Collegium Germanicums Sant'Apollinare-basilika. Han ble presteviet i 1637.

Til tross for flere smigrende jobbtilbud, deriblant om å bli Claudio Monteverdis etterfølger i den prestisjefylte posten som kapellmester ved Markuskirken i Venezia, ble Carissimi værende i sin relativt beskjedne stilling livet ut. Det ser ikke ut til at han reiste utenfor Italia.

I 1686 beskrev etterfølgeren ham som «svært nøysom privat, svært imøtekommende mot sine venner og bekjentskaper, høyreist, mager og med en tendens til melankoli.»[7][8]

VirkeRediger

I Carissimis tid som komponist ble kirkemusikkens gjennomslagskraft svekket til fordel for den verdslige musikken. Da han startet karrieren var musikklivet dominert av kirkemusikken til tidlige generasjoner innen romerskolen, eksempelvis Palestrina, men da karrieren gikk mot slutten var operatiske former og verdslig instrumentalmusikk allestedsnærværende. Carissimi deltok selv aktivt i denne musikkhistoriske nyorienteringen ved å introdusere gjennomgripende nyvinninger i nesten samtlige av tidens musikkformer.

På det verdslige området utformet Carissimi kantaten, arien og duetten på en så kyndig måte at hele den videre utviklingen av disse formene bygde på hans ideer. Spesielt gjelder dette resitativet, som fikk stor betydning for utviklingen av den dramatiske musikken. En annen av komponistens hovedfortjenester er at han preget kirkemusikken med den nye stilen. Han satte musikk til en rekke bibelhistorier i kantateform, og gjennom et uttrykksfullt tonespråk med bildeskapende virkning som gjorde det mulig å utelate scenisk handling, blant annet oppnådd ved å kombinere akkompagnert solosang med ekspressive korpartier, skapte han grunnlaget for det senere bibelske oratoriet.[9]

Carissimi var en betydelig lærer, med en innflytelse som strakte seg langt opp i Frankrike og Tyskland. Det er dokumentert at Philipp Jakob Baudrexel, Antonio Cesti og Marc-Antoine Charpentier studerte hos Carissimi. Formodentlig gjorde Alessandro Scarlatti det også.

Verk i utvalgRediger

Oratorier
  • Historia di Jephte
  • Baltazar
  • Jonas
  • Judicium Salomonis
  • Ars cantandi
  • Historia Divitis
  • Dives Malus
  • Historia di Job
  • Vanitas Vanitatum
  • Oratorio della SS Vergine

LitteraturRediger

  • Hugh Chisholm (red.): «Carissimi, Giacomo», Encyclopædia Britannica 5, 11. utgave 1911. Cambridge University Press.

Referanser og noterRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 9917, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 10801[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Die kleine Enzyklopädie, Encyclios-Verlag, Zürich, 1950, bind 1, s. 271
  7. ^ «Assai frugale nelle sue vicende domestiche, molto nobile di maniere nei confronti di amici e conoscenti, di alta statura, magro e incline alla melanconia.»
  8. ^ Simone Sorini, Gli Oratori Latini di Giacomo Carissimi: Jephte e Jonas
  9. ^ Hugh Chisholm (red.): «Carissimi, Giacomo», Encyclopædia Britannica 5, 11. utgave 1911. Cambridge University Press.

Eksterne lenkerRediger