Wikipedia

Giacinto Tredici

Giacinto Tredici (født 23. mai 1880 i Milano i Italia, død 19. august 1964 i Brescia) var en italiensk katolsk ordensgeistlig, biskop av Brescia, og personlig erkebiskop.

Giacinto Tredici
Født23. mai 1880Rediger på Wikidata
Milano
Død19. aug. 1964Rediger på Wikidata (84 år)
Brescia
BeskjeftigelseKatolsk prest (1902–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1958–)
  • biskop (1933–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (1946–1964)
Kongedømmet Italia (1880–1946)
Våpenskjold
Giacinto Tredicis våpenskjold
Giacinto Tredici på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Han ble født i Milano og studerte ved seminaret San Pietro Martire-seminaret.

Prest rediger

Den 23. november 1902 ble han ordinert til prest i kongregasjonen for Oblatene av de hellige Ambrosius og Karl (Oblati dei Santi Ambrogio e Carlo).

Han var filosof og teolog, og var blant grunnleggerne av tidsskriftet Rivista di filosofia neo-scolastica. Fra 1904 til 1910 underviste han i filosofi ved presteseminaret i Monza, og fra 1910 til 1924 i teologi ved presteseminaret i Milano. Han skrev en berømt filosofihistorie for videregående skoler, brukt i de fleste italienske bispedømmeseminarer og også oversatt til spansk. I Italia var han den mest autoritative representant av Leuvenskolens epistemologiske teser, og spesielt sterkt tilhenger av kardinal Mercier.

Den 5. oktober 1924, etter å ha avsluttet sitt engasjement i undervisningen, ble han dekan for dekanatstkirken Santa Maria del Suffragio i Milano. Fra 23. mai 1930 til desember 1933 var han generalvikar for erkebispedømmet Milano, valgt til dette av kardinal Alfredo Ildefonso Schuster. I denne rollen innviet han sentralstasjonen i Milano 1. juli 1931 sammen med Italias kommunikasjonsminister Costanzo Ciano.

Biskop av Brescia rediger

Den 21. desember 1933 ble han utnevnt til biskop av Brescia av pave Pius XI. Den 6. januar 1934 ble han bispeviet i katedralen i Milano av kardinal Ildefonso Schuster, O.S.B.; medkonsekrerende var biskop Emilio Bongiorni (hjelpebiskop i Brescia) og biskop Adriano Bernareggi (koadjutor i Bergamo).

Han avsluttet kanoniseringsprosessen av Maria Crocifissa Di Rosa, Bartolomea Capitanio og Vincenza Gerosa, og startet ytterligere kanoniseringsprosesser for andre berømte personligheter, som helgenene Giovanni Battista Piamarta, Lodovico Pavoni og Arcangelo Tadini.

I juli 1934 foretok han det første av en lang rekke menighetsvisitaser, og som strakk over seks år med besøk i 420 menigheter.

I juni 1944 utnevnte han, under sitt personlige tilsyn, den første kapellan (feltprest) for partisanformasjonene (fader Luigi Rinaldini), godt fem måneder før mottakelsen av den pavelige autorisasjon til dette, innhentet via nuntiaturet i Bern av kardinal Schuster.[1] Både handlingen og tidspunktet for denne hemmelige utnevnelse var meget delikat: Den 14. juni 1944 var den tyske beryktede SS-offiser Erich Priebke (medansvarlig for massakrene i Ardentinerhulene utenfor Roma) blitt liaisonoffiser til generalstaben for den fascistiske Guardia Nazionale Repubblicana som hadde etablert seg i Brescia, og bistod aktivt med leteaksjoner og razziaer for å identifisere motstandsceller i byen som støttet partisanene som holdt til i fjellene ved Brescia.[2]

Den 19. mars 1943 begynte han på en ny runde menighetsvisitater, og ved slutten av disse innkalte han til den 27. bispedømmesynode, som fant sted 14. og 15. oktober 1952 og var den siste før Det andre Vatikankonsil. Den forrige synoden hadde funnet sted i 1923, under biskop Giacinto Gaggia. For første gang i den italienske kirkes historie ble en rapport til en bispedømmesynode overlatt til en lekmann.[3]

Den 12. desember 1954 var han en av de to medkonsekrerende biskoper, sammen med msgr. Domenico Bernareggi, kapitulærsokneprest i Milano, under bispeordinasjonen av msgr. Giovanni Battista Montini, som var blitt utnevnt til erkebiskop av Milano (den fremtidige Paul VI). Ordinasjonen ble ledet av kardinal Eugène Tisserant, dekan for kardinalskollegiet, og fant sted i Peterskirken i Vatikanet.

Den 15. desember 1958 ble han elevert til den personlige verdighet som erkebiskop av pave Johannes XXIII.

Bystyret i Brescia vedtok 18. mai 1964 enstemmig å gi Giacinto Tredici æresborgerskap. I teksten til resolusjonen, med referanse til krigstiden, heter det:

«På den tid var erkebiskop Giacinto Tredici den balanserte forsvarer av folket som var ham betrodd, den kloke og svært oppmerksomme forsvarer av de forsvarsløse, de fattige, de som kunne rammes av utlendingers repressalier; han var frembærer av ord kun inspirert av godhet, forståelse, og følelsen av broderlig samarbeide.»[4]

Til hans heder ble den nye sognekirke i Lamarmoradistriktet, bygget i 1951-52, oppkalt etter San Giacinto.

Han var den siste biskop av Brescia som bar tittelen hertug av Vallecamonica (den første var biskop Berardo Maggi[5], som ledet dette bispedømmet fra 1275 til 1308).

Biskop Giacinto Tredici var også den eneste italienske biskop, og en av tjueto i verden, som uttrykte en mening som frarådet proklamasjonen av dogmet om Maria himmelopptagelse som pave Pius XII ønsket å foreta (og foretok) i 1950. Det var ikke fordi han uenig i substansen, men fordi han mente at innføringen av et nytt mariansk dogme var unødvendig og ville gjøre en økumenisk dialog med protestanter vanskeligere.[6]

 
Gravplate i Duomo Nuovo i Brescia (Foto: Luca Giarelli).

Død og begravelse rediger

Erkebiskop Giacinto Tredici døde 19. august 1964 i Brescia.

Begravelsen ble holdt 22. august 1964, og han ble gravlagt i den nye katedralen, Duomo Novo).[7]

Verker rediger

  • Giacinto Tredici: Breve corso di storia della filosofia, Firenze, Libreria Editrice Fiorentina, 1909
  • Giacinto Tredici: Lettere pastorali 1934 - 1958, Brescia, La Scuola, 1958.
  • Giacinto Tredici: Saggi filosofici e altri scritti, Brescia, Morcelliana, 1958

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur rediger

  • AA. VV.: I cinquant'anni di sacerdozio di mons. Giacinto Tredici, vescovo di Brescia, Brescia, La Scuola, 1952
  • Maurilio Lovatti: Giacinto Tredici vescovo di Brescia in anni difficili, Brescia, Fondazione Civiltà Bresciana, 2009
  • Maurilio Lovatti: Giacinto Tredici e la nascita della filosofia neoscolastica in Italia, in I. Pozzoni, Voci dall'Ottocento, Milano, Limina Mentis, 2010, pp. 547 - 610.
  • Stefano Cadenazzi: Giacinto Tredici e la prima guerra mondiale, in "La Scuola Cattolica", a. 141, 2013, p. 523 - 544.
  • Maurilio Lovatti: Testimoni di libertà. Chiesa bresciana e Repubblica Sociale Italiana (1943-1945), Brescia, Opera diocesana San Francesco di Sales, 2015.

Referanser rediger

  1. ^ M. Lovatti: Giacinto Tredici vescovo di Brescia in anni difficili, Fondazione Civiltà Bresciana, Brescia, 2009, s. 129-131
  2. ^ M. Lovatti: Giacinto Tredici vescovo di Brescia in anni difficili, Fondazione Civiltà Bresciana, Brescia, 2009, s. 135-140
  3. ^ M. Lovatti: Giacinto Tredici vescovo di Brescia in anni difficili, Fondazione Civiltà Bresciana, Brescia, 2009, s. 311-312
  4. ^ Delibera del consiglio comunale di Brescia del 18 maggio 1964
  5. ^ G. M. Bonomelli: Storia di Gorzone e del suo castello, Armando Armanini, Darfo Boario Terme, 1972, s 18
  6. ^ M. Lovatti: Giacinto Tredici vescovo di Brescia in anni difficili, Fondazione Civiltà Bresciana, Brescia, 2009, s. 304-306
  7. ^ Antonio Fappani: |http://www.enciclopediabresciana.it/enciclopedia/index.php?title=TREDICI_Giacinto Tredici Giacinto], i Enciclopedia bresciana; La Voce del Popolo, 19, Brescia, 2004
  8. ^ catholic-hierarchy.org tred, lest 11. desember 2023
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Giacinto_Tredici&oldid=24116466»