Gebhard Leberecht von Blücher
Gebhard Leberecht von Blücher (født 16. desember 1742 i Rostock i Tyskland, død 12. september 1819 i Krieblowitz/Schlesien) var en prøyssisk generalfeltmarskalk og fyrste av Wahlstatt.
| Gebhard Leberecht von Blücher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. des. 1742[1][2][3][4] Rostock (Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin, Det tysk-romerske rike)[5][6] | ||
| Død | 12. sep. 1819[1][2][4][7] (76 år) Krobielowice (Provinsen Schlesien, Kongeriket Preussen) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, bonde, militær befalingshavende | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Karoline Amalie von Mehling Katharina Amalie von Blücher (1795–1819)[8] | ||
| Far | Christian Friedrich von Blücher | ||
| Mor | Dorothea Maria von Zülow | ||
| Søsken | Gustav Gotthard von Blücher | ||
| Barn | Franz Ferdinand Joachim Blücher von Wahlstatt | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen Sverige | ||
| Medlem av | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Pour le Mérite
Æresborger av Berlin (1816) Hindenburgstjernen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1815) 2. klasse av Sankt Georgsordenen | ||
| Troskap | Sverige | ||
| Våpenart | Den prøyssiske armé | ||
| Militær grad | Generalfeltmarskalk | ||
| Deltok i | Syvårskrigen, Napoleonskrigene, Pommerske krigen | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn i svensk tjeneste rediger
Blücher var av en gammel nordtysk landeier- og adelsfamilie som kan følges tilbake til 1200-tallet. Han startet sin militære karriere som husar i den svenske hæren, bare 16 år gammel. På denne tiden var Sverige i krig med Preussen under syvårskrigen, og under kampene i Svensk Pommern ble den unge Blücher tatt til fange av de prøyssiske styrkene under ledelse av oberst Belling. Belling ble så imponert av den unge soldaten at han fikk ham til å slutte seg til sitt prøyssiske regiment.[trenger referanse]
I prøyssisk tjeneste rediger
Han kjempet i de prøyssiske styrkene resten av syvårskrigen, men var en villstyring.[trenger referanse] I 1773 sendte han et uforskammet oppsigelsesbrev til Fredrik den store, og kongen svarte med ordene «Der Rittmeister von Blücher kann sich zum Teufel scheren» («rittmester von Blücher kan dra til helvete»).[trenger referanse]
Blücher kunne ikke vende tilbake til en militær karriere så lenge Fredrik den store var i live, og han slo seg til ro som en velstående landeier i de neste 15 årene. Da kongen døde i 1786, ble han året etter gjeninnsatt som major i sitt tidligere regiment, De røde husarer. Han tok del i ekspedisjonen mot Nederland samme år og ble året etter forfremmet til oberstløytnant. I 1789 ble han tildelt Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite, og i 1794 ble han oberst i De røde husarer. I 1793 og 1794 utmerket han seg i kamper mot franskmennene og ble forfremmet til generalmajor, og i 1801 til generalløytnant.
Napoleonskrigene rediger
Blücher er mest kjent for sin innsats under Napoleonskrigene. I 1805 anbefalte Blücher krig mot Napoleon, og han tilhørte i 1806 krigspartiet. I slaget ved Auerstädt førte Blücher kommandoen over avantgarden, men hans angrep ble stanset av franskmennenes forsvar. Blücher trakk seg så tilbake mot Lübeck, men måtte i november 1806 med 6 000 mann kapitulere ved Ratekau etter slaget ved Lübeck.
Han ble tatt til fange, men ble i mars 1807 utvekslet mot den franske generalen og senere marskalken Claude Victor-Perrin. Blücher ble så sendt til Pommern for å operere sammen med svenskene, og han kom godt overens med svenskenes konge Gustav IV Adolf. Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble Blücher militærguvernør i Pommern, og han ble betraktet mer enn noensinne av det patriotiske partiet som dets leder.[trenger referanse] I 1809 gikk Blücher forgjeves inn for et forbund med Østerrike. Etter forbundet med Frankrike i 1812 måtte Blücher på grunn av sine skarpe uttalelser mot franskmennene fratre.
Ved bruddet med Napoleon fikk Blücher på Gerhard von Scharnhorsts anbefaling en høy kommando, men kunne i slaget ved Lützen og slaget ved Bautzen, begge i mai 1813, ikke hindre franske seirer. Blüchers vellykkede angrep ved Haynau den 26. mai styrket imidlertid hærens mot. Etter våpenstillstanden ble Blücher, med August von Gneisenau som generalstabssjef, satt i spissen for den slesiske armé. I den geniale strategen Gneisenau fant han sitt motstykke, og Blücher stolte uforbeholdent på ham.[trenger referanse] I slaget ved Katzbach den 26. august beseiret Blücher Jacques MacDonald, gikk så over Elben og forente seg med kronprins Karl Johan, hvorpå han i midten av oktober 1813 deltok i folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon selv ble beseiret.
Den energiske forfølgelse som Blücher anbefalte uteble, men nyttårsdagen 1814 gikk Blücher over Rhinen. Blüchers djerve, temmelig isolerte fremmarsj mot Paris førte imidlertid til en rekke nederlag for hans spredte avdelinger. Da Napoleon vendte sin oppmerksomhet i en annen retning, fortsatte Blücher imidlertid fremmarsjen. Han fikk den nølende Karl zu Schwarzenberg med seg, og den 31. mars 1814 toget de inn i Paris.
Etter Napoleons gjenkomst fikk Blücher med Gneisenau ved sin side kommandoen over den prøyssiske armé i sørlige del av De forente Nederlandene. I slaget ved Ligny den 16. juni 1815 ofret Blücher på Gneisenaus råd djervt sine forbindelser for å kunne bistå hertugen av Wellington, noe som førte til den avgjørende seieren over Napoleon og marskalk Michel Ney i slaget ved Waterloo to dager senere.
Som belønning for sine seire ble Blücher utnevnt til fyrste av Wahlstatt i Schlesien, nå Legnickie Pole i Polen.
Blücher døde i 1819 på sitt gods Krieblowitz i Schlesien.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Gebhard Leberecht von Blucher, Furst (prince) von Wahlstatt, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gebhard-Leberecht-von-Blucher-Furst-von-Wahlstatt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 8217[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Gebhard Leberecht Von Blücher, GeneaStar person-ID vonblucherg[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Блюхер Гебхард Леберехт, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Gebhard Leberecht Blücher, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0010554[Hentet fra Wikidata]
- ^ de.rodovid.org[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
Eldre litteratur rediger
- Eugen Anthes: Blücher’s Quartier in Caub: eine Entgegnung auf den gleichnamigen Abschnitt in der Schrift: Blücher’s Übergang bei Caub von D. W. Sauer. Müller, Nassau a.d. Lahn 1894 (dilibri.de).
- Heinrich Berghaus: Blücher als Mitglied der Pommerschen Ritterschaft 1777-1817 und beim Preußischen Heere am Rhein 1794. Anklam 1863 (books.google.de).
- Carl Ludwig Bieske (1862). Der Feldmarschall Fürst Gebhard Leberecht Blücher von Wahlstatt. Eine biographische Skizze. Berlin: Mittler und Sohn.
- Horst Kohl: Blüchers Zug – von Auerstedt bis Ratkau und Lübecks Schreckenstage 1806. Godewind Verlag, 2006, ISBN 978-3-938347-16-4 (Bearbeitete Neuauflage der Originalausgabe von 1912; teilw. Volltext).
- (de) Richard von Meerheimb: «Blücher, Gebhard Leberecht von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 2, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 727–733.
- Karl August Varnhagen von Ense: Leben des Fürsten Blücher von Wahlstatt. Reimer, Berlin 1826 (Mal:Google Buch). 2. Auflage 1845 (Mal:Google Buch).
- Anekdoten, Züge und Skizzen aus dem Leben des Königlich Preußischen Feldmarschalls Lebrecht von Blücher. Basse, Quedlinburg [u. a.] 1842 (Mal:ULBDD)
- Wolfgang von Unger: Blücher. Unikum Verlag, Bremen 2011. ISBN 978-3-8457-2079-1.
Nyere litteratur rediger
- Tom Crepon: Leberecht von Blücher. Leben und Kämpfe. Biografie. Neues Leben, Berlin 1988, ISBN 3-355-00624-6.
- Frank Bauer: Gebhard Leberecht von Blücher. Der Volksheld der Befreiungskriege 1813–1815. Edition König und Vaterland, Potsdam 2010 (= Kleine Reihe Geschichte der Befreiungskriege 1813–1815, Sonderheft 7)
- (de) Hans Haussherr: «Blücher von Wahlstatt, Gebhard Leberecht Fürst.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 317–319 (digitalisering).
- Wolf Karge (Redaktion): Gebhard Leberecht von Blücher und seine Zeit. Hinstorff Verlag, Rostock, 1992.
- Jörg Kuhn: Das Mausoleum Blüchers in Krieblowitz. In: Mitteilungen des Vereins für die Geschichte Berlins. 88. Jahrgang, Heft 4, Oktober 1992, S. 79–88. PDF
- Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum. Band 2, Hanseatische Verlagsanstalt Hamburg, o. O. [Hamburg], o. J. [1937], Mal:DNB, S. 413–427, Nr. 899.
- Universität Rostock. Presse- und Informationsstelle, Wissenschaftspublizistik (Hrsg.): Gebhard Leberecht von Blücher. Ein großer Sohn der Stadt Rostock. Lebenswerk, Vermächtnis und Erbe. Universität Rostock, Philosophische Fakultät, Fachbereich Geschichtswissenschaften, Rostock 1993, ISBN 3-86009-085-2.