Gaveøkonomi
En gaveøkonomi er et sosialt system for utveksling av goder, som eksisterer og opprettholdes pga. andre insentiver enn (økonomisk) profitt. Fenomenet gaveøkonomi ble først beskrevet av sosiologen Marcel Mauss i essayet Gaven fra 1925. I essayet diskuterte Mauss praksisen med å gi gaver i arkaiske stammesamfunn.
I stammesamfunnene som Mauss beskrev medførte det å motta en gave en alvorlig forpliktelse ovenfor giveren, enhver gave eller tjeneste måtte møtes med en gjenytelse. Hvis gjenytelsen ikke kunne gis umiddelbart, ble mottakeren satt i gjeld til giveren – en gjeld som måtte innfris før eller siden. Gavegivingen var ritualisert ved overgangsriter og ekteskap, men gaver ble også utvekslet blant venner, ektefeller og besøkende (ankomst- og avskjedsgaver). Gavegivingen berørte både økonomiske, juridiske, private, politiske, estetiske og religiøse aspekter i stammesamfunnene. Aggregert sett førte gavegivingen med seg et bindende system av sosiale relasjoner som gjorde at samfunnene kunne eksistere gjennom generasjoner.[1]
Et gavesystem kan beskrives ut fra minst tre nøkkelelementer, nemlig (1) dets sosiale distinksjon, (2) dets normer for resiprositet, og (3) dets ritualer og symbolikk.[2] Gavesystemets sosiale distinksjon består av enhver praksis som blir vedlikeholdt og forsterket av å gi, og som skiller systemet fra andre sosiale system. Mauss sammenlignet gaveøkonomiene hos stammesamfunnene med samtidige teorier om utilitaristisk, vare- og pengebasert økonomi, og forsto gaveøkonomiene som et mer solidarisk alternativ.[1]
Det andre nøkkelelementet, normer for resiprositet, utgjør føringer rundt hvordan gavene skulle håndteres eller gjengjeldes. På et samfunn på Trobriandøyene, var folk forpliktet til å gi bort mottatte gaver med en gang de ble mottatt – ingenting skulle beholdes av mottager såfremt det var mulig å gi gaven videre.[1] Slik ble gavegivingen en svært dominerende aktivitet i øysamfunnet.
Det tredje nøkkelementet, ritualer og symbolikk, kjennetegnes av regelstyrte aktiviteter og symbolske uttrykk som ivaretar gavesystemet på et kollektivt plan. Et eksempel her er Potlatch-ritualet blant nordamerikanske indianere, hvor høvdingene blant annet ga bort store deler av sin egen rikdom til sin egen stamme. Dette styrket både grupperelasjonene i stammen, samtidig som høvdingen styrket sin posisjon gjennom å demonstrere rikdom og gavmildhet.[1] Mauss' teorier om gaveøkonomier har blitt brukt av teoretikere helt fram til vår tid, spesielt innen forbrukerforskning.
Historie rediger
Teoriene fra antropologien er også blitt brukt av historikere for å forstå økonomien i førmoderne tid. Før kapitalismen og industrialiseringen var gaveutveksling en viktig del av økonomien og det politiske spillet. Ledere som høvdinger og konger kunne gi gaver til andre personer av samme rang, eller til undersåtter. En gave måtte ikke nødvendigvis besvares med en gave, men kunne også gjengjeldes med politisk støtte eller andre tjenester.[3][4]
Referanser rediger
- ^ a b c d Mauss, Marcel (1995). Gaven. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag AS.
- ^ Giesler, Markus (2006). Consumer Gift Systems. Journal of Consumer Research, Inc., s. 283-290, vol. 33, September 2006.
- ^ Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, «Den vennlige vikingen». Hentet 23. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/mennesker/0802-den-vennlige-vikingen.html.
- ^ Norgeshistorie.no, Lisbeth Skogstrand, «For å få, må du gi». Hentet 23. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/romertid/teknologi-og-okonomi/0506-for-a-fa-ma-du-gi.html.
Eksterne lenker rediger
- Gave, artikkel hos Store norske leksikon
- For å få, må du gi, om gaveøkonomi i romertiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Den vennlige vikingen, om gaveøkonomi i vikingtiden, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Gaver og korrupsjon, om gaveøkonomi i høymiddelalder, artikkel hos Norgeshistorie.no