Gauldalsraset

sand- og grusras med påfølgende flom i 1345

Gauldalsraset var et sand- og grusras og en påfølgende flomkatastrofe i Gauldalen i Trøndelag i midten av september 1345. Raset og oversvømmelsen betegnes ofte som norgeshistoriens største naturkatastrofe.[1] Skredet gikk 3 km ovenfor Støren stasjon og demmet opp elven i 33 meters høyde slik at det ble dannet en 14 km lang innsjø. Da demningen brast feide vannet og leirslammet med seg 45 gårder og flere kirker. Kanskje så mange som 500 mennesker omkom. Øysanden ble større på grunn av alt slammet som la seg opp.[2]

Kart fra 1890-tallet som viser omfanget av raset og flomkatastrofen i Gauldalen i 1345. Raset skal ha gått tre km nord for Støren, demt opp Gaula og dannet en innsjø som strakte seg 14 kilometer opp i dalen. Omkring 500 mennesker skal ha mistet livet.

Forløp rediger

Ifølge islandske kilder skjedde flomkatastrofen korsmessedag, altså 14. september 1345.[3] Det finnes ikke mange kilder fra denne tiden som nevner raset, men den første kilden, som er skrevet tre år etter raset, og to andre kilder inneholder informasjon om hendelsen. Også muntlig tradisjon og geologiske tolkninger har bidratt til å forklare hendelsen.[4]

Ifølge de gamle kildene gikk raset ved Kvasshylla, eller Haga gård, tre kilometer nord for Støren. Raset demte opp Gaula og dannet en innsjø som strakte seg 14 kilometer opp i dalen til Bones. Oppover dalen ble 25 gårder oversvømmet og helt ødelagt. Til slutt raste demningen, som må ha vært mellom 30 m og 40 m høy, og store mengder løsmasser og vann oversvømte dalen helt ned til Melhus. Over 50 gårder og sju kirker skal ha blitt ødelagt av raset og oversvømmelsen, og over 500 mennesker omkom.

Professor Kåre Rokoengen ved NTNU påviste i 2000 at raset hadde kommet østfra, der minst fire små vatn eller tjern i Langdalen i 300 m høyde brøt seg gjennom sin naturlige dam og fylte Gaula med sand og grus sør for der Håggåbrua er i dag, og der Håggåtunnelen går på E6.[5] Beregningene viser at raset måtte ha vært på minst 45 millioner kubikkmeter hvis det er sant at innsjøen strekte seg helt opp til Bones. Demningen må ha vært minst 33 m høy for at innsjøen skulle ha strukket seg så langt opp i dalen. Hvor lang tid det tok fra raset gikk til demningen brast, avhenger av vannføringen i Gaula. Det finnes det ingen opplysninger om, det kunne ha tatt flere dager. Hvis vannføringen var som ved storflommen i 1940 ville det tatt cirka ett døgn.[6]

Hvorfor så mange omkom, kan kanskje settes i sammenheng med at det var midt i en pilegrimsferd. En av de eldste kildene nevner at det var om lag 250 veifarende og over 250 fastboende som mistet livet i raset. Gauldalsraset var ikke like stort som Verdalsraset, men raset i Gauldalen berørte et mye større område enn Verdalsraset, og mange flere omkom i Gauldalen. Hele dalen fra Bones langt opp i dalen og helt ned til Melhus var ødelagt, hovedsakelig på grunn av flommen etter at demningen brast.

Det har vært hevdet at raset var et leirras, men en avhandling publisert i 2001 påviser at det var sand og grus som raste ut.[4]

Referanser rediger

  1. ^ Den glemte katastrofen - Aftenposten
  2. ^ Trondheimsfjorden. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet. 2000. ISBN 8251915481. 
  3. ^ Helland 1895, s. 3–4.
  4. ^ a b Rokoengen med flere (2001)
  5. ^ Rokoengen 2000, s. 67.
  6. ^ Rokoengen 2000, s. 79.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger