Matklokke

Matklokke, stabbursklokke eller gårdsklokke var ei klokke som var plassert i et klokketårn på taket av stabburet, eller en annen bygning, på enkelte storgårder, særlig på Østlandet og i Trøndelag. Arbeidsfolk på gårdene hadde kosten hos arbeidsgiveren. Klokka var en nyttig sak som ga signaler om måltider og arbeidstid fra morgen til kveld. Lyden skulle bære ut over alle jordene der folk var i arbeid. Den historiske bakgrunnen er ikke kartlagt i detalj, men bruken av klokker til dette formålet tok slutt i første halvdel av 1900-tallet.

Ringing med matklokka i stabburet på gården Bjørnstad fra Vågå. Maihaugen ca.1950

Klokketårn fra 1732 på stabburet, Vang prestegård på Hamar

Stabbur med matklokke. Gården Bjørnstad fra Vågå. Nå på Maihaugen, Lillehammer.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Klokketårn fra 1859 på Hundorp i Gudbrandsdalen

Klokketårn fra 1890 på Åker gård i Hamar

Klokka i stabburstårnet hadde mange ulike navn, som varierte geografisk. Matklokke, gårdsklokke, vellingklokke (Sør-Østlandet), buklokke (Romerike), grautklokke (Nedre Telemark) og suppeklokke (Trøndelag) er brukt. I Sverige kalles den vällingklocka.

Funksjon

Matklokka var en bruksgjenstand. Den kalte arbeidsfolk som var i arbeid ute på åker og eng inn til felles måltid i folkestua. På de store gårdene var avstandene store og matklokka signaliserte dagens ulike arbeidsøkter, måltider og hvile. De som arbeidet på gården hadde måltidene som en del av lønna. Maten ble servert i folkestua; dette var gjerne et eget rom, atskilt fra der bonden og familien hans spiste.

Klokkene ble vanligvis bare brukt i sommerhalvåret når det ble arbeidet på jordene. Om vinteren var arbeidsstokken mindre og arbeidet foregikk enten i eller nær ved gårdstunet, eller i skogen. På skogsarbeid hadde de med seg mat.

At klokkene betydde noe for eierne av gårdene er tydelig ut fra hvordan klokketårnene er dekorert og fremhevet. De markerer rikdom og status, og den makt storbøndene hadde over gårdsarbeiderne. Alle måtte underordne seg matklokka.

Omkring 1950 tok bruken av matklokka slutt. Det ble færre jordbruksarbeidere, flere traktorer, og de som ble igjen på gårdene hadde egen klokke på armen - armbåndsur - og holdt seg med kosten selv.

De eldste matklokkene en har registrert går tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Fra 1830-tallet ble de et vanlig fenomen på storgårdene på Østlandet og i Trøndelag.

Utbredelse

Stabbursklokka var et fenomen som hørte hjemme på storgårdene der det var mange arbeidsfolk. Fenomenet er knyttet til Østlandet og Trøndelag. På Østlandet er det slike klokker på flatbygdene så vel som i de store dalene. I Telemark er det gårdsklokker i Nedre Telemark, men ikke i øvre del av landskapet. I Trøndelag og på Nordmøre var gårdsklokker i bruk. I resten av landet, på Agder, Vestlandet og i Nord-Norge var gårdsklokker bare i bruk helt unntaksvis.

Men ikke alle storgårder hadde matklokke. Fra Holstad-grenda i Ås i Akershus fortelles det at det er matklokke på gårdene Holstad, Askim, Kjølstad og Pukstad, men ikke på Haugerud, Skjølstad, Hol og Østensjø. I denne grenda med åtte store gårder var det klokker på halvparten. I Øyer i Gudbrandsdalen hadde 43 av 153 gårder stabbursklokke midt på 1900-tallet, ifølge svarene på en spørreliste Norsk etnologisk gransking sendte ut om fenomenet i 1971. I Vestre Gausdal hadde 25 av 118 gårder klokke, mens tilsvarende tall for Bærum var 19 av 118, for Skogn i Trøndelag 21 av 99 og for Straumsnes på Nordmøre 10 av 36.

På Vestlandet og i Nord-Norge var det matklokke på noen få større gårder der de også drev fisketilvirking og handel. Innflyttere fra Østlandet kunne også ta med seg fenomenet. Det lå litt prestisje i klokkeklangen fra stabburet.

Men matklokka begrenset seg ikke til gårdsbruk. Matklokke er dokumentert fra en rekke skipsverft og andre industribedrifter som reperbaner, og her var det nok ikke slik at kosten var en del av lønna. Eksempelvis Øvrevågen verft i Vågen i Kristiansund, Kolbjørnsvik verft og Tangen reperbane i Arendal hvor matklokkene er bevart som museumsgjenstander. På skipsverftene Mellemværftet i Kristiansund og Bratteklev i Arendal henger matklokkene fremdeles på plass.

Form og plassering

De fleste klokkene hang i et klokketårn som var plassert enten på stabburstaket eller på låvetaket. Den skulle henge fritt så lyden bar langt utover. Det skulle heller ikke være for langt å gå for kokka eller den som skulle ringe. Oftest sto en på stabburstrappa og ringte inn til mat. Klokketårnet var mange steder et karakteristisk trekk i kulturlandskapet. Øverst i Gudbrandsdalen og Ottadalen er klokketårnet løkformet og tekket med spon. På flatbygdene er klokketårnet preget av sveitserstilen. Øverst er klokketårnet ofte dekorert med ei vindfløy med årstall.

Klokkene var støpt i messing, bronse eller jern. De var av middels størrelse, mindre enn kirkeklokker. Svarene i spørrelisten forteller at gjennomsnittelig diameter var 33 cm. I mange tilfelle er produsentens navn innstøpt: Skierbak på Elverum, Holte på Toten, Forseth på Singsås, Schmidt i Oslo, Riise i Trøndelag og Olsen Nauen ved Tønsberg. Det nevntes også klokker fra Falun i Sverige og overraskende mange fra et støperi i Seneca Falls i staten New York.

En registrering fra Nes på Romerike forteller at klokkene fra 1700-tallet var produsert i Sverige.

Matklokka i litteraturen

Forfattere som Ivar Aasen og Alf Prøysen har latt seg inspirere av matklokka. Ivar Aasen skriver om sin reise gjennom Ringsaker i 1845 og sitt inntrykk av de mange klokketårnene på storgårdene: «disse Taarn rage op over Gaardene, saaledes at en Fremmed kan troe at see en Kirke paa hver Gaard.»

Alf Prøysen skriver blant annet om forbauselsen hos ei tjenestejente som kommer fra Vestlandet til Ringsaker: «da hu fekk sjå æille stabburstårna bortover gardom, skjønte hu ingen ting. «Eg trudde det var kjærker æilt eg såg!» sa hu.

Prøysen vokste opp i en tid da matklokkene var i aktiv bruk og han har mange skildringer sett fra arbeidsfolkets side: «Når klokka ringte tel kvelds, var det stor skam å rette ryggen før klokka hadde ringt ifrå seg, og hadde potetplogen kjørt opp ei ny får, så måtte vi plukke ferdig den før vi var ferdig for dagen.»

I lørdagsstubben "Hester og kuer" skriver Prøysen at matklokka "borti gardom" var en lyd han ikke likte. Det var en lyd som symboliserte ufrihet. ...Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for. Borti gard'n måtte je om itte så mange åra, det var ingen bønn forbi. Unna den klangen kom je itte.

Matklokka - et kulturminne

Fylkeskommune og fylkesmann i Innlandet fylke startet i 2020 et registreringsprosjekt på matklokker og klokketårn på stabbur og låver. I 2017 ble alle eiere invitert til seminar. 400 klokketårn er blitt dokumentert på Hedemarken. Mange av dem trenger restaurering eller vanlig vedlikehold. Det har oppstått en ny tradisjon med å ringe i gårdsklokkene i påske- og pinsehøytidene.

Bilder

• 
  Stabbur med klokketårn fra 1732. Vang prestegård, Hamar.
• 
  Stabbur med klokketårn og gårdsklokke. Røed gård på Jeløya i Moss.
• 
  Fra Røstad i Levanger.
• 
  Barfrøstue med klokketårn Engen Trønnes.
• 
  Matklokke på veggen på sagbygningen på Bratteklev skipsverft.

Litteratur

• Andreas Ropeid: Matklokka. Småtrykk utgitt av Norsk etnologisk gransking. Oslo 1985. [1]
• Jan Horgen: Buklokker, matklokker, villingklokker. Nes Romerike. Rapport fra buklokkegistreringa til Raumnes historielag 1981 -84. digitalbiblioteket
• Ingrid Arnkværn Narmo: «Matklokker og pinseklokker». I Minner ifrå Vang 2002
• Tittel: Matklokketårn på Hedmarken / Utgiver: Hedmark fylkeskommune – Kulturminneavdelingen / Hamar oktober 2019 / ISBN nr: 978-82-997184-5-5 PDF-fil
• Kolltveit, Gjermund: Klokkene ringer for deg – et glimt inn i bøndenes, gårdsarbeidernes og gjeternes klangunivers. Norges lyder. Stabbursklokker og storbykakofoni. 2018.
• Svein Liven: Matklokker. Lautin