Fyrstedømmet Theodoro
Fyrstedømmet Theodoro, også kjent som goternes land (gresk: Γοτθία) var et lite fyrstedømme på Krims sørvestre del. Riket ble grunnlagt av krimgotere tidlig på 1300-tallet og eksisterte frem til det ble erobret av de tyrkiske osmanene i år 1475. Dets hovedstad var Doros, også kalt Theodoro, som i dag er kjent som Mangup. Fyrstedømmet var en nær alliert av Keiserdømmet Trapezunt.
Historie rediger
Fyrstedømmets befolkning var en blanding av grekere, krimgotere, alaner, protobulgarer, kumaner, kiptsjaker og flere andre etniske grupper. Hovedreligionen i riket var ortodoks kristendom – med en muslimsk minoritet – og dets offisielle språk var gresk. Innledningsvis var fyrstedømmet under Keiserdømmet Trapezunts kontroll, men ble senere utviklet til en fullt selvstendig stat.
Fyrstedømmet nevnes første gang på det tidlige 1300-tallet, med tidligst gitte data av den etterfølgende bysantinske historiker Theodore Spandounes som skrev om Andronikos III som «goternes prins». Flertallet andre kilder oppkommer senere på 1300-tallet, for eksempel der flere allvitere nevner Dmitry, en av tre tatarske prinser som deltok i slaget ved det blå vann som prins over goterne.[1] Navnet Theodoros' opprinnelse er omtvistet, men prinsene etter i det minste 1420-årene kalte seg Herre over byen Theodoro og dens marine region (gresk: αὐθέντης πόλεως Θεοδωροῦς καὶ παραθαλασσίας).[2]
Fyrstedømmet hadde vennskapelige relasjoner med dets nordlige nabo Den gylne horde, der de betalte en årlig tributt som vasallstat. Imidlertid lå man i stadig konflikt med Adelsrepublikken Genova og dens kolonier som lå rett sør for fyrstedømmet, og som derfor blokkerte store deler av kysten. Denne kystremsen som løp fra dagens Balaklava til Alusjta lå fra først av under Fyrstedømmet Theodoros kontroll, men gikk under diverse stridigheter over til genovesisk herrevelde. Således gikk størstedelen av handelen via havner som tilhørte en annen fraksjon, men for å motvirke dette anla Theodorito en ny havn ved munningen av elven Çorğun. Der ble det også bygd en festning.
Den 6. juni 1475 erobret den osmanske hærfører Gedik Ahmed Pasha byen Kaffa fra de genovesiske handelskoloniene, og mot slutten av samme år, etter seks måneders beleiring falt også den gotiske hovedstaden Mangup. Samtidig ble den resterende delen av fyrstedømmet erobret av Krimkhanatet, som nå var en osmansk vasall. Hele det tidligere fyrstedømmet Theodoro og den resterende del av sørlige Krim ble nå administrert direkte fra Høyporten i Istanbul.
Litteratur rediger
- Beyer, Hans-Veit (2001). (russisk). Yekaterinburg: Ural University Press. ISBN 5-7525-0928-9.
- Bryer, Anthony M. (1970). «A Byzantine Family: The Gabrades, c. 979 – c. 1653». University of Birmingham Historical Journal. Birmingham. XII: 164–187.
- Pritsak, Omeljan (1991). «Dory». I Kazhdan, Alexander. The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford University Press. s. 654–655. ISBN 978-0-19-504652-6.
- Vasiliev, Alexander A. (1936). The Goths in the Crimea. Cambridge, Massachusetts: The Mediaeval Academy of America.
- Vasilyev, A. V.; Avtushenko, M. N. (2006). (russisk). Sevastopol: Bibleks. ISBN 9789668231643.
- Fadeyeva, Tatiana M.; Shaposhnikov, Aleksandr K. (2005). (russisk). Simferopol: Biznes-Inform. ISBN 9789666480616.
- Kołodziejczyk, Dariusz (2011). The Crimean Khanate and Poland-Lithuania: International Diplomacy on the European Periphery (15th-18th Century). A Study of Peace Treaties Followed by Annotated Documents. Leiden: Brill. ISBN 9789004191907. Arkivert fra originalen 30. juni 2017. Besøkt 22. februar 2016.