Kiptsjaker
Kiptsjaker (tyrkisk: Kypchak[1], kasakhisk: Қыпшақ, russisk: Половцы Polovtsy, arabisk: القفجاق, bysantinsk: Kuman eller Cuman[2]) var en konføderasjon av gjeter- og krigerfolk av tyrkisk herkomst. De var opprinnelig en del av kimek-tyrkerne, som holdt til i Sibir, langs elvene Irtysj og Ob. Rundt midten av 1000-tallet skilte de lag med resten av kimekene og satte av sted i retning mot Europa. De vestlige kiptsjakene ble kalt kumaner[3] (eller kuner) i Vest-Europa og polovtsy (polovtsere, polovtsianere) i Ukraina og Russland. Språket deres var kiptsjakisk.
Historie rediger
Noen av stammene i kiptsjak-konføderasjonen kom sannsynligvis fra områder ved grensen mot Kina, og etter at de innen 800-tallet hadde innvandret til Vest-Sibir, vandret de videre til Trans-Volgaregionen (i dag det vestlige Kasakhstan).
De bodde i jurter (filttelt), over et enormt, vidstrakt territorium på Den eurasiske steppe. Det strakte seg fra nord for Aralsjøen vestover til slettene nord for Svartehavet (nå i Ukraina og sør-Russland). Kiptsjakene grunnla en nomadisk stat, (Desht-i Qipchaq). De invaderte territoriene til det nåværende Moldavia, Valakia og deler av Transilvania på 1000-tallet, hvorfra de foretok plyndringstokt mot Det bysantinske riket og Kongedømmet Ungarn.
På slutten av 1000- og begynnelsen av 1100-tallet ble de involvert i en rekke konflikter med bysantinerne, Kievriket, ungarerne og petsjenegene, og de allierte seg til forskjellige tider med en eller flere av disse. I 1089 ble de beseiret av Ladislaus I av Ungarn, og igjen av Kievrikets knjaz, Vladimir Monomakh på 1100-tallet. De plyndret Kiev i 1203, men ble endelig knust av mongolene i 1241. Etter oppsplittingen av det mongolske imperiet ble kiptsjakene en del av khanatet som omfattet Russland, Ukraina og Kasakhstan, og som ble kalt Den gylne horde.
Kumanene, eller de vestlige kiptsjak-stammene, flyktet til Ungarn, og noen av krigerne deres ble leiesoldater for korsfarere og for bysantinerne. Bahri-dynastiet, det første Mamelukk-dynastiet i Egypt, var kiptsjaker. Et av dets mest kjente medlemmer var Sultan Baybars, som var født i Solhat på Krim.
Språk og kultur rediger
Kiptsjakene snakket et tyrkisk språk. Det viktigste skriften som har overlevd til i dag er Codex Cumanicus, ei ordbok fra sent 1200-tall med ord på kiptsjakisk og latin. Tilstedeværelsen av tyrkisktalende mamelukker i Egypt stimulerte også samlingen av kiptsjakisk-arabiske ordbøker og grammatikker som er av stor betydning i studiet av flere gamle tyrkiske språk.
Ifølge Mahmud Kashgari skilte kimeker og oghuzer seg fra de øvrige tyrkiske nasjonene ved overgangen fra initiell y til j (dj).
Det er kjent at kiptsjakene konverterte til kristendommen rundt 1000-tallet, etter forslag fra georgierne som de var alliert med i kampen mot muslimene. Et stort antall ble døpt etter ønske fra den georgiske kongen David IV, som også giftet seg med en datter av kiptsjak-khanen Otrok. Fra 1120 eksisterte det en nasjonal kiptsjakisk kristen kirke og et fremstående presteskap.[4] Men i løpet av 1100- og 1200-tallet overtok gradvis islam som kiptsjakenes religion.[5]
Nyere tid rediger
Dagens nordvesttyrkiske språk er oppkalt etter kiptsjakene. Noen av kiptsjakenes etterkommere er i dag kjent som sibirske tatarer, nogajer, basjkirer, kasakher, kirgisere, tatarer (delvis), krimtatarer (delvis), karatsjajer (delvis), krymtsjaker, karaimer (delvis) og kumyker (delvis).
Kiptsjakene er til en viss grad blitt omformet til dagens kasakhiske og kirgisiske befolkninger. Kiptsjak er navnet på en stamme innen det kasakhiske folk, og også navnet på en kirgisiskstamme i dagens Kirgisistan.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Grousset, René. "The Empire of the Steppes: A History of Central Asia". Rutgers University Press, 1988. side 185
- ^ Encyclopædia Britannica Online - Kipchak
- ^ Encyclopædia Britannica Online – Cuman
- ^ Jean-Paul Roux: «L'Asie Centrale, Histoire et Civilization», Librairie Arthème-Fayard, 1997, ISBN9782213598949, side 242.
- ^ islamset.com – Islamic Civilization Arkivert 12. mai 2008 hos Wayback Machine.
Litteratur rediger
- Csáki, E. (2006). Middle Mongolian loan words in Volga Kipchak languages. Turcologica, Bd. 67. Wiesbaden: Harrassowitz. ISBN 344705381X