Friedrich Heinrich Jacobi

Friedrich Heinrich Jacobi (født 25. januar 1743 i Düsseldorf i Tyskland, død 10. mars 1819 i München) var en tysk filosof og forfatter. Han utmyntet ordet nihilisme under sitt forsøk på å tilbakevise opplysningens og Immanuel Kants tankemåte. Selv om han sies å ha vært en forløper av eksistentialisme, var Jacobi en forsvarer av konservative tankesystemer.

Friedrich Heinrich Jacobi
Født		25. jan. 1743 Düsseldorf
Død		10. mars 1819 (76 år) München
Beskjeftigelse		Filosof, teolog, romanforfatter, universitetslærer, skribent
Embete		Geheimeråd
Ektefelle		Helene Elisabeth Jacobi
Far		Johann Konrad Jacobi
Søsken		Johann Georg Jacobi Marie Winckelmann
Barn		Johann Friedrich Jacobi Maximilian Jacobi Clara von Clermont
Nasjonalitet		Kongeriket Bayern
Gravlagt		Alter Südfriedhof
Medlem av		Illuminatus-ordenen Bayerische Akademie der Wissenschaften Emkendorfkretsen Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Signatur
Friedrich Heinrich Jacobi på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Hans foreldre var kjøpmannen Johann Konrad Jacobi (1715–1788) og Maria Fahlmer (1714–1746). Besteforeldre på farssiden var den protestantiske pastor i Wollmershausen Johann Andreas Jacobi og Johann Juliane Bauer, på morssiden kjøpmannen Georg Fahlmer og Aleida von Sonsfeld fra Michelstadt.

Etter hustruens død giftet faren seg på nytt. Hans andre kone var Maria Catharina Lausberg (1728–1763), datter av vinhandleren Johann Heinrich Lausberg og Catharina Bemfeld.

Superintendenten av Lüneburg Johann Friedrich Jacobi (1712–1791) var hans onkel (superintendent tilsvarer biskop). Dikteren Johann Georg Jacobi har hans eldre bror.

Biografisk riss

Jacobl var kjøpmann og privatlærd. Han ble i 1804 utnevnt til president for det nettopp grunnlagte vitenskapsakademiet i München. Jacobi var aldri lærer, og i hans skrifter fremstår mer en verdensmann enn en skolert filosof. De er preget av hans følsomme personlighet, som var påvirket av pietismen, Jean-Jacques Rousseaus følelsesevangelium og av Charles de Bonnet, og var blitt utviklet under livlig personlig eller skriftlig omgang med nesten samtlige av de fremstående representantene for «genitiden» i Tyskland; Johann Wolfgang von Goethe, Johann Gottfried von Herder, Johann Georg Hamann, Denis Diderot, Wilhelm von Humboldt og andre.

Sine siste år viet Jacobi helt og holdent til utgivelsen av sine samlede skrifter (6 bind, 1812-15, de 2 siste redigert av Fr. v. Koppen), og derfor frasa han seg i 1813 presidentskapet i Münchenakademien. Jacobis brevveksling gjenfinnes i hans samlede skrifter, i hans Auserlesene Briefwechsel (utgitt av F. v. Roth 1825-27), i hans av M. Jacobi utgitte brevveksling med Goethe (1846), med flere verk.

Jacobi er en skarpsindig kritiker som ofte treffer det sentrale i motstanderens standpunkt og derav klarer å trekke ut følgene mer konsekvente enn denne selv. Men setv er han ingen systematisk tenker. Det er derfor også karakteristisk for ham at han debuterte innen litteraturen med to filosofiske romaner, Eduard Allwills briefsammlung (1774) og Woldemar (1779).

Ateismestriden med Mendelssohn

Han vakte oppmerksomhet ved skriftet Über die Lehre des Spinoza in Briefen an Moses Mendelssohn (1785), der han påstod at Gotthold Lessing mot slutten av sitt liv i fortrolig samtale hadde bekjent seg til den spinozistiske panteisme. Detta utløste en livlig strid mellom Jacobi og Mendelssohn, som også Herder tok del i.

Mendelssohn forsøkte i skriftet An die Freunde Lessings (1786) å ta sin bortgangne venn i forsvar mot beskyldningen for spinozisme. Jacobi svarte i Wider Mendelssohns Beschuldigungen. Striden gikk over fra et mer personlig spørsmål om Lessings oppfatning, til en debatt for og mot spinozismen. Av Jacobi ble denne fremstilt med sin påståtte ateisme, fatalisme og materialisme som den uundvikelige konsekvens av enhver forstandsmessig filosofering. «Det finnes ingen annen filosofi enn Spinozas», påstod han i denne betydning. Han så derfor også kabbalisme, samt Gottfried Leibniz' og Christian von Wolffs tankemåter som, om enn ufullendt, spinozisme, som ikke heller var mindre fatalistisk eller ateistisk. På dette grunnlag kunne vitenskapen, ifølge Jacobi, ikke erkjenne Gud og heller ikke by på noen akademisk frihet.

Troens filosofi

For sin egen del ville han imidlertid ikke finne seg i den ateistiske konsekvensen, men så seg nødsaget til hva han kalte «den menneskelige fornufts salto mortale», det vil si forkastelsen av forstandsfilosofien, som ikke kan nå fram til noe åndelig og oversanselig, for å i stedet appelere til troens umiddelbare visshet, som i følelsens form gjør seg gjeldende uten grunner og bevis. Alle bevis forutsetter nemlig noe tidligere bevist; det ubevistes sannhetsprinsipp er åpenbaring. For demonstrasjonen av bevisene oppstilles alltid likheter, hvis likhetskriterier sees i lys av tidligere overenskomne sannhetssvilkår. Kunnskapens grunnelement er derfor troen.

Denne trosfilosofi utviklet Jacobi i dialogen David Hume über den Glauben oder Idealismus und Realismus (1787). Oppslutningen om Hume er imidlertid ikke uten forbehold mot dennes skeptisisme. Han søkte nå støtte for sitt standpunkt i Kants Kritik der reinen Vernunft. Som dens blivende resultat fremholdt han tilbakevisningen av all dogmatisk metafysikk. Kant hadde vist at forstanden ikke formår å fatte det oversanselige, og dermed hadde han beredt plass for troen, for den umiddelbare virkelighetsoppfatning overfor refleksjonen. Men denne virkelighetsoppfatning ble for Jacobi, som han nærmere utviklet i avhandlingen Über das Unternehmen des Kritizismus, die Vernunft zu Verstand zu bringen (1802), kun en tilbakevenden til den naive realisme, ifølge hvilken rommet, tiden og de ytre ting eier en umiddelbart viss objektivitet.

Mot den transcendentale dialektikk ville han gjøre gjeldende at visst kan ikke forstanden fatte det ikkesanselige, men at det finnes en høyere kunnskapsevne som han i sine senere skrifter kaller fornuften eller fornuftsanskuelsen, og at for denne oversanselige virkelighet er like umiddelbart gitt som de ytre ting for våre sanser er. Fornuftsidéene nedsettes derfor uriktig av Kant til rent praktiske postulater; de er trossannheter som umiddelbart er åpenbarte for oss. Mot Kants etikk med dens abstrakte pliktbud vender seg Jacobi til fordel for en individuell moral, grunnlagt på den guddommelige åpenbaring i oss.

Ved sine utsagn i denne retning er Jacobi blitt en av grunnleggerne av den tyske opphøyelse av «Die schöne Seele». Alt innen publisering av sistnevnte skrift hadde Jacobi i anledning av den kjente ateismestrid kunngjort sin innstilling til Johann Gottlieb Fichte i Sendschreiben an Fichte (1799). Han anser dennes radikale idealisme for den rette konsekvens av Kants lære og erkjenner nå ved siden av spinozismen også denne teori som et mulig, eller til og med lengre drever standpunkt innen forstandsfilosofien. Han vender seg i skriftet Von den göttlichen Dingen und ihrer Offenbarung (1811) skarpt mot Friedrich Schelling, og beskylder ham for en villedende bruk av teistiske uttrykk for panteistiske tanker.

Jacobi har også forsvart Adam Smiths økonomiske teorier.

Innflytelse

Selv om Jacobi var motstander av katolisismen fikk han en del tilhengere blant dens tyske medlemmer. Blant de andre tyske filosofer som han utøvet en merkbar innflytelse på, var Friedrich Schleiermacher, Jakob Friedrich Fries og fremfor alt Fichte. Mange av hans tankeganger gjenfinnes også hos Søren Kierkegaard. I Sverige tok Nils Fredrik Biberg til seg Jacobis personalisme, hvorved han indirekte påvirket Christopher Jacob Boströms filosofi.

Ved sin heftige kritikk av Spinoza formidlet Jacobi utilsiktet dennes idéer, hvorved denne ble diskutert inngående i generasjoner, og dessuten fikk flere tilhengere.

Viktige verker

• Woldemar (Flensburg 1779, 2 Bände; Ausgabe letzter Hand, Leipz. 1826);
• Eduard Alwills Briessammlung (Breslau 1781, Ausgabe letzter Hand 1826);
• Über die Lehre des Spinoza, in Briefen an Mendelssohn (Breslau 1785, 3. Ausgabe 1789);
• David Hume über den Glauben, oder Idealismus und Realismus" (Breslau 1787);
• Sendschreiben an Fichte (Hamburg 1799);
• Über das Unternehmen des Kritizismus, die Vernunft zu Verstand zu bringen (Breslau 1801);
• Über gelehrte Gesellschaften, ihren Geist und Zweck (München 1804);
• Von den göttlichen Dingen und ihrer Offenbarung (Leipzig 1811, 2. Auflage 1822).

Jacobis utkom samlet i Leipzig 1812-27, 6 bind, opptrykk 1968, Wissenschaftliche Verlagsgesellschaft

Eksterne lenker

 Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Jacobi, 2. Friedrich Heinrich i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.

• George di Giovannis artikkel i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Filosofilexikonet, red. P. Lübcke, övers. Jan Hartman, Stockholm : Forum, 1988