Frida Hansen

Frederikke «Frida» Bolette Hansen (født 8. mars 1855 i Hillevåg i Stavanger, død 12. mars 1931 i Oslo) var en norsk billedvever, med tekstilarbeider i art noveau/jugendstil. Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1915.

Frida Hansen
Født		8. mars 1855 Hillevåg
Død		12. mars 1931 (76 år) Oslo
Beskjeftigelse		Tekstilkunstner
Nasjonalitet		Norge
Frida Hansen på Commons

Melkeveien av Frida Hansen. 1898

Arbeider av Frida Hansen er i eie hos en rekke museer, blant annet hos Nasjonalmuseet Oslo, Jugendstilsenteret i Ålesund, Drammens Museum, Stavanger kunstmuseum, KODE i Bergen, Nordiska museet i Stockholm, Victoria and Albert Museum i London og Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg.

Yngre år

Frida var datter av Mathilde, født Helliesen (1824–1915), og Peter Sickerius Petersen (1811–1875). Faren drev sammen med broren Frederik Petersen det kjente handelshuset Køhler & Co, som var et av de største i Stavanger. Frida og hennes to eldre søstre vokste opp i Stavanger. I vintermånedene bodde familien i sentrum, mens de tilbrakte sommermånedene på familiens storslåtte eiendom i Hillevåg. Familien tilhørte uten tvil det øverste sosiale sjikt i Stavanger.

Skolegang fikk Frida på Frøken Wieses pikeskole, og da hun tidlig fattet interesse for kunst, ga foreldrene henne anledning til å gå i male- og tegnelære hos bl.a. Kitty Kielland, Elisabeth Sinding og Johan J. Bennetter. Utenlandsstudier skulle hun få etter sin attenårsdag. Men før den tid ble Frida forlovet med Wilhelm Severin Hansen (1842-1919), bror til maleren Carl Sundt-Hansen og sønn av disponenten for handelshuset Ploug & Sundt.

I 1874 ble bryllupet feiret med pomp og prakt. Samme år ble Wilhelm disponent for Ploug & Sundt. Allerede året etter døde Fridas far, og Wilhelm Hansen blir dermed også leder for handelshuset Køhler & Co. De nygifte flyttet inn i Køhlerhuset i Hillevåg. De fikk to døtre og en sønn, samtidig som de utvidet gårdsdriften, bygget skole for de ansattes barn og bygget på hovedhuset med en ekstra etasje. I denne perioden kan man fortsatt ane Frida Hansens kunstneriske interesser, både i form av medlemskap i ulike kunstforeninger, men også – og kanskje først og fremst – gjennom hagen på Køhlereiendommen. Det fortelles om sjeldne og eksotiske planter, innhegninger med påfugler og papegøyer, akvarium med skilpadder og rare fisker. Hagen ble holdt åpen for publikum.

Utover 1870-tallet opplevde verden en stor økonomisk krise som av historikere ofte kalles den lange depresjonen. Stavanger var intet unntak. Selv om byen hadde opplevd konjunkturomslag tidligere, viste denne krisen seg vanskeligere å komme seg ut av. Dette gjaldt også for familien Hansen. Feilinvesteringer gjorde at begge handelshusene gikk konkurs i 1883, og familien måtte straks forlate eiendommen i Hillevåg.

Sammen med moren, søsteren Marie og de tre barna flyttet Frida til Nedre Strandgate 25. Der livnærte de seg på den lille livrenten etterlatt til søsteren, mens Wilhelm dro utenlands for å søke arbeid i den voksende gruveindustrien. I løpet av de første to årene etter konkursen mistet Frida og Wilhelm både sønnen og den ene datteren. Frida startet letingen etter et inntektsgivende arbeide. I folketellingen i 1885 står hun oppført med broderiforretning i første etasje i Strandgaten.

Til broderiforretningen fikk Frida Hansen en gang et gammelt åkle til reparasjon. Hun var fra før kjent med de gamle norske vevnadene, spesielt gjennom svogeren Carl Sundt-Hansens samling. Åkleet som ble innlevert til forretningen hennes, begeistret henne. Da kvinnesakskvinnen Randi Blehr ikke lenge etter tok initiativ til et kurs i Sogn i de gamle vevteknikkene, med Kjerstina Hauglum som lærer, ble Frida Hansen med. Her fikk hun kunnskap om den tradisjonelle oppstadveven, som hun straks skaffet seg. Men før hun kunne begynne å veve, trengte hun garn. Det tradisjonelle ullgarnet var bra nok, men fargene tilfredsstilte ikke hennes krav. Hun startet derfor å søke etter de gamle plantefargene, en søken som sendte henne rundt til de gamle konene på Jæren og i Ryfylke på jakt etter oppskrifter. Da hun hadde funnet de tre primærfargene blå, rød og gul, utviklet hun hele fargeskalaen og startet så sitt eget fargeri. Senere utvider hun fargervirksomheten, får elever til å hjelpe seg med vevingen, og i 1890 åpner hun sitt første atelier i Stavanger: «Fru Hansens Atelier for haandvævde norske Tepper». To år senere, i 1892, er Frida Hansen allerede et kjent navn innenfor tekstilkunsten. Hun flytter til Kristiania og starter et veveri på Tullinløkka med storstilt produksjon, i tillegg til at hun arrangerer vevkurs og driver konsulentvirksomhet. 

Studietur til utlandet

Utover 1890-årene utviklet Frida Hansen sin virksomhet og sitt kunstnerskap. På leting etter ny kunnskap og inspirasjon dro hun i 1895 på en studietur, først til Köln og siden til Paris. Ingen akademier aksepterte kvinnelige studenter på denne tiden, og derfor var privatundervisning den eneste mulighet for Hansen til å utvikle seg som kunstner. I Köln studerte hun tegning på den offentlige tegneskolen. Hun studerte også tysk senmiddelalderkunst, en periode som hadde et formspråk som egnet seg svært godt til hennes tekstilarbeider. Paris-besøket ble betydningsfullt for Frida på mange måter. Her tegnet hun akt, trolig hos blant andre den kjente maleren Puvis de Chavannes.

Like viktig som hva hun gjorde på sine studiereiser, er hva hun så. I Europa var den rådende kunstretningen i ferd med å endre seg, fra det nasjonale og tradisjonsbundne til symbolisme og art nouveau/ jugendstil. I Paris i 1895 florerte «den nye stilen», og periodens velkjente, dekorative plakatkunst var å se overalt i byen. Vi kan anta at Frida Hansen i Paris blant annet så arbeider av Eugene Grasset, Alphonse Mucha og Paul Berthon. Samme år åpnet også galleriet som senere ga perioden dens navn; Maison de l´Art Nouveau. Det er bevart flere kulltegninger fra hennes opphold i Paris, og vi finner også de første skissene til det velkjente billedteppet Melkeveien (1898). 

Det norske Billedvæveri

I 1897 etablerte Frida Hansen og Randi Blehr «Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri» (NABV), som fra 1899 endret navnet til «Det norske Billedvæveri A/S» (DNB). Frida ble daglig leder med over 20 ansatte. Randi Blehr satt i aksjeselskapets styre, sammen med bl.a. Gunnar Knudsen og Axel Heiberg. NABV hadde i tillegg en kunstjury med betydelige medlemmer som Eilif Peterssen, Otto Sinding og Harriet Backer. Veveriet produserte ikke bare Frida Hansens tepper, men lagde også mønstre, billedtepper og andre tekstilarbeider, i tillegg til at de tok oppdrag fra andre kunstnere.

Veveriet fikk sitt store gjennombrudd på Bergensutstillingen i 1898. Utstillingen var en nasjonal mønstring for blant annet husflid og kunsthåndverk. NABV viste frem hele 26 arbeider, alt fra løpere og puter til Frida Hansens store billedteppe Melkeveien (1898). I Melkeveien kan man se seks kvinner med glorie og lette hvite gevanter. Kvinnene vandrer diagonalt over den mørkeblå, stjernekledte bakgrunnen mens de holder oppe et stjerneslør. Stjernesløret er vår galakse – Melkeveien. Nederst er motivet avsluttet med et lysegrønt felt med en hebraisk tekst fra 1. Mosebok, vers 15. I oversettelse lyder denne teksten:: «Og det skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det ble så.» NABV og Frida Hansen fikk tildelt en gullmedalje på utstillingen i Bergen. 

Transparentteknikken

Den 2. november 1897 fikk Frida Hansen innvilget patent på transparentteknikken. Denne teknikken har såkalt åpen ornamentering, det vil si at mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Feltene hvor kun disse vertikale renningstrådene synes, gjør at lyset slipper igjennom, og en spesiell visuell effekt skapes. Vevnaden oppleves som gjennomsiktig, transparent. Til sin transparentteknikk brukte hun en tvunnet ullrenning, som hadde en bedre friksjonsevne enn annet garn. Teknikken egnet seg svært godt til portierer (forheng) og gardiner, og i motsetning til billedteppene var transparentene ment å ha en praktisk funksjon. Frida høstet stor anerkjennelse for denne teknikken, blant annet på Verdensutstillingen i Paris i 1900 hvor teppene og portierene ble svært populære. I Paris fikk DNB en gullmedalje for sin kolleksjon, og Hansen fikk gullmedalje for kunstnerisk medvirkning. 

Senere år

I 1904 fikk Frida Hansen bygget et herskapelig hus med eget atelier på Bestum i Kristiania. På denne eiendommen fikk hun endelig en ny hage. Blomstene og naturen var stadig en stor kilde til inspirasjon. I 1905 vevde hun billedteppet Semper Vadentes, som forestiller fire relativt like kvinner som vandrer gjennom et landskap dekket av blomster og stier på kryss og tvers. Hver kvinne har en attributt i hendene; henholdsvis en pose, et lys, smykker og en blomsterbukett. Nederst i rammen som omkranser motivet, er et felt med tekst på latin: ”Semper Vadentes, Semper Agentes. Semper e natu in vitam ad aeternum. Domine.” På norsk blir det følgende: «Alltid lidende. Aldrig hvilende. Bort fra vugge, du i livet, ind i evigheden. O Herre.»  Frida Hansen sa selv at teppet tematiserte menneskets rastløse vandring. Ifølge Hansens familie var det dette billedteppet Frida satte høyest av alle hun laget. Dette kan ha sammenheng med at da teppet i 1906 ble stilt ut i salongen i Paris, ble hun innvalgt som Associée ved Société Nationale des Beaux-Arts. Hun fikk da rett til å stille ut på salongen uten forhåndsjuryering, en kunstnerisk anerkjennelse få var forunt. Samme år ble DNB oppløst.

Både på den store tekstilmønstringen på Kunstindustrimuseet i Kristiania i 1913 og på Jubileumsutstillingen året etter deltok Frida med sine tepper og portierer. I sammenheng med disse to utstillingene ble hennes betydning for den norske vevrenessansen fremhevet. Ikke bare gjaldt anerkjennelsen de arbeidene hun hadde skapt selv, men også arbeidet med hennes mange elever på atelieret. I 1915 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull.

De siste årene arbeidet Hansen videre med transparentteknikken. De store billedteppene blir det færre av. Det siste hun arbeidet med var Olavteppet, som ble laget i anledning 900-årsjubileet for kristningen av Norge. Opprinnelig ble teppet bestilt av et amerikansk museum, og sagamotivet vi finner her er utypisk for Frida. Hun brukte to år på kartongene til teppet, og i 1927 begynte hun å veve. Hovedmotivet er Olav den hellige som kneler i sentrum av teppet, omkranset av representanter fra staten og kirken. I bakgrunnen kan man se fjell og Folgefonna, og inn fra venstre ser man dragehodet på et vikingskip. Øverst har Frida igjen vevet inn en tekst, denne gangen et vers fra Welhavens dikt om Hellig Olav:

Hellig Olav stod ved fjord med sin hær
Pinsefesten var for hånden
Alskens løs og blomster artede
seg der
Fagert under Folgefonnen.

I tillegg er det på de to sidebåndene vevet inn tekster på latin som på norsk lyder: «Alltid herskende og alltid bedende» og «Hellig Olav Norges konge».

Frida Hansen døde i Oslo 12. mars 1931 og ble begravet på Ullern kirkegård. Olavteppet var fortsatt under arbeid da hun døde, og datteren Signe Djurhus Levy fullførte den øverste delen av teppet. I 1934 ble det utstilt i annen etasje i Blomqvist Kunsthandel i Oslo.

Det var Frida Hansens ønske at Olavteppet skulle tilfalle hennes hjemby Stavanger, og gjennom en innsamling i byen i 1934 ble teppet innkjøpt og skjenket til Domkirken. Stavanger hedret henne med Frida Hansens vei og Frida Hansens hus i bydelen Hillevåg der hun vokste opp.

Etter hvert som art nouveau-stilen ble fortrengt av modernismen, ble Frida Hansens tepper, motivkrets og fargebruk passé. Det hjalp heller ikke at flesteparten av hennes arbeider var i utlandet og dermed ikke var tilgjengelige for den yngre generasjonen. Etter hvert ble Hansen og hennes innsats for den norske tekstilkunsten mer eller mindre glemt. Først på 1970-tallet ble Frida Hansen løftet frem i lyset igjen, hovedsakelig takket være kunsthistoriker og senere museumsdirektør Anniken Thue. Med hennes magisteravhandling og med den store vandreutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo, Vestlandske kunstindustrimuseum og Stavanger kunstforening: «Frida Hansen, europeeren i norsk vevkunst» i 1973, fikk publikum igjen se Frida Hansens arbeider. Etter dette ble det igjen relativt stille rundt henne, inntil Stavanger kunstmuseum i 2015 åpnet utstillingen «Frida Hansen – art nouveau i full blomst».

Arbeid

Frida Hansen bygger bro mellom norsk og europeisk billedvev. Naturen var en viktig inspirasjonskilde, og blomster var noe spesielt for Frida. Teorien til William Morris om inspirasjon fra naturen satte hun høyt. Naturen var det sentrale, og Morris gjenga den samvittighetsfullt med abstraksjon og forenklinger. Når Frida skulle abstrahere en blomst, tegnet hun den rett ovenfra, eller fra siden, slik William Morris hadde gjort før henne.

Hun var spesielt opptatt av at tekstilkunst ikke skulle være vevde malerier, men ha sitt eget uttrykk. Det hun og Morris hadde felles, var respekt og ydmykhet ovenfor naturen. Ikke bare gjaldt det inspirasjonen, men også livet og kunsten. Frida var svært glad i blomster, og som barn elsket hun bestemorens rosehage. Kjærligheten til blomstene finner vi også i vevnadene hennes. Hennes egenuttrykk fikk hun fra Morris, og det var viktig å gjøre noe eget. Vevnadene hennes ble ofte kritisert for ikke å ha et tilstrekkelig norsk uttrykk; på denne tiden var norsk nasjonalitet viktig. I 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet var det om å gjøre å finne frem til det typiske norske. Frida Hansen svarte på kritikken ved å legge kunsten enda mer over mot det internasjonale, som for eksempel den dekorative kunsten til Morris.

Et av Frida Hansens verk henger på slottet i Oslo; det er to rikstepper tegnet av Gerhard Munthe, men vevd av Frida. Munthe mente at hun var den beste i landet til oppgaven. Teppene som henger på slottet, er hentet fra sagaen om Sigurd Jorsalfare. Ofte bestod et verksted av personer med forskjellige oppgaver; en farger som farget garnet og ordnet kartong samt en vever som overførte motivet til veven. Frida var teknisk dyktig og behersket hele prosessen. Hun skapte som regel kartongen i full størrelse, farget garnet og vevet.

Kjente tepper (utvalg)

• 
  Frida Hansen - Olaf Liljekrans II (1894)
• 
  Blå roser (1898)
• 
  Melkeveien (1898)
• 
  Libellenes Dans (1901)
• 
  Salomes Dans (1900)
• 
  Semper Vadentes (1905)

Savnede tepper

Flere av Frida Hansens tepper er forsvunnet, det vil si at man vet ikke hvor de ble av etter at de ble solgt. Dette gjelder blant annet:

Havfruer og svaner (1893)

Billedvev, mål 250 x 350 cm. 

Teppets motiv er tre svaner i en sjø. Sjøen er vevd i forskjellige blåtoner og har hvite kanter. I teppeborden svømmer grønnlige fisker i mørkeblått vann, og øverst troner en sjødronning med gyllent livstykke og kåpe av vannliljer mot en rødlig aftenhimmel. Teppet er kun kjent gjennom et gammelt foto, og ifølge Aftenposten 7. desember 1893 ble det trolig solgt til en kjøper i California.

Skovens liv og flora (1893)

Billedvev, mål ukjent, men trolig 250 x 150 cm.

Motivet skal være av blå blomsterpiker og gutter med røde luer og hvite blomster. Signaturen F.H. skal være synlig nederst til venstre over borden i teppet. Man har bevart en del av kartongen (forarbeidet) til veven, men ellers vet man at teppet var et bestillingsverk til Chicagoutstillingen i 1893.

Den fem kloge og de fem daarlige jomfruer (1900)

Billedvev, mål trolig 250 x 750 cm.

Til høyre i teppet er det fem oppreiste kvinner med oljelamper. Dette er de kloke jomfruer. De fem dårlige jomfruer ligger, sitter eller lener seg søvnig mot en av den seks søylene i teppets bilde. Formalt ligner Jomfru-teppet veldig på Salomes dans (1900), med en friseaktig fremstilling i den lange flaten. Fargemessig skal teppet ha vært holdt i fiolett i alle nyanser og ellers i lyse farger. Teppet er signert med «Frida Hansen» nederst til høyre over borden.

Teppet ble kjøpt i Firenze i 1903 av Comptessa de Asarta, men ifølge hennes etterkommere gikk teppet antagelig tapt under 1. verdenskrig.

Frieriet (1903)

Billedteppe, mål trolig 103 x 136,5 (ifølge kartongen).

Kun en kartong er bevart av dette arbeidet. Kartongen viser en prinsesse i hovedsakelig grønt og fiolett, med en frosk sittende på sin kappe. Bakgrunnen er også i grønntoner, med blekrosa og fiolette iris. Teppet er signert nederst til høyre med «FH» og nederst til venstre med «E. H. Tex».

Det ble utstilt hos Blomqvist Kunsthandel i Kristiania i mars 1903, men historien etter dette er ikke kjent.

Sørover (1903)

Billedvev, 290 x 360 cm (ifølge kartongen).

Dette teppet er ikke kjent i dag, ettersom det ble kjøpt direkte fra Frida Hansen av en av hennes elever, Berthe Aske Bergh, som senere flyttet til USA. Her ble teppet utstilt flere ganger og avbildet i flere amerikanske tidsskrifter.

Teppet viser ti svømmende svaner med kvinner på ryggen, og komposisjonen minner om Melkeveien (1898) i den glidende bevegelsen og i det avskårede motivet. Etter beskrivelsen var teppet holdt i blått og hvitt, med innslag av sølv. Borden skal være i grønn og fiolett, og øverst skal ordet «Sør-over» være innvevd i borden. Teppet er signert med «Frida Hansen» øverst til høyre.

Dagens eier er ukjent, men teppet ble sist vist frem i 1930-31 i Toledo.

Svinedrengen (1909)

Billedvev, 300 x 160 cm (ifølge kartongen).

Her er eventyret om svinedrengen vist i det øyeblikket han kysser prinsessen under et stort bjørketre, mens hoffdamene brer ut sine kjoler for å skjule det upassende som skjer. Kjolene har et rikt floralt mønster og er ifølge kartongen i blått, grønt, blekfiolett, rosa og hvitt. Bakgrunnen er i ulike grønntoner. Signaturen «Frida Hansen» vises nederst til høyre.

Teppets historie er ukjent, men det ble sist stilt ut i Berlin i mars 1910. Ifølge Aftenposten ble det også solgt der.

Litteratur

• Knut Berg, red. (1981). Norges kunsthistorie. 5 - Nasjonal vekst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-12268-7. 
• Gudmundson, Inger K. L. (2015): "Frida Hansens littrære billedtepper" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
• Halén, Widar (2015): "Japanisme i Frida Hansens tidligere vevnader" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
• Leithe, Janne & Ueland, Hanne Beate (2015): "Frida Hansen, Stavangerdamen i europeisk vevkunst" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
• Leithe, Janne (2015): "Alltid blomster – om Frida Hansens transparente portierer" i katalog til Stavanger kunstmuseums utstilling Frida Hansen – art nouveau i full blomst. ISBN 978-82-900054-86-6
• Thue, Anniken (1986): Frida Hansen. En europeer i norsk tekstilkunst omkring 1900. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-07203-4
• Thue, Anniken (1973): Frida Hansen (1855–1931) europeeren i norsk vevkunst. Oslo.

Eksterne lenker

• (en) Frida Hansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons