Fremstøtene mot Göteborg 1645

Fremstøtene mot Göteborg 1645 fra Båhuslen mot den nye, viktige havnebyen Göteborg sommeren 1645 var flere offensiver under ledelse av stattholder Hannibal Sehested. Etter å ha fullført vinterfelttoget i Värmland og Dalsland vendte han sin oppmerksomhet mot byen og dens omegn. Dette var i den siste fasen av Hannibalsfeiden.

Bakgrunnen

Ingen av partene langs nedre del av Göta älv var sterke nok til å gå til offensive operasjoner, og de hadde sterke befestninger med store garnisoner. Generalmajor Achim von Bredow rådde ikke over mer enn 1300 mann og kunne først i januar 1645 gå til mindre fremstøt over Göta älv. I 27. februar ble Skårdal skanse sydøst for Båhus festning på østsiden av elven inntatt og ødelagt. Fra dette brohodet forsøkte de norske troppene å angripe en skanse ved Gamla Lödöse tre dager senere, men uten å lykkes. Töslanda skanse nord for Lilla Edet ble isteden inntatt og ødelagt 17. februar etter den svenske besetningen var nedkjempet. Oberstløytnant Iver Krabbe foretok et streifstog med 120 ryttere og tre kompanier fotfolk dypt inn i Västergötland og kom fram til tettstedet Mölndal sør for Göteborg i februar.

Ut på våren tok Sehested opp en krigsplan som gikk ut på et samtidig angrep mot Göteborg fra land- og sjøsiden. Fra Hisingen skulle norske tropper ta seg over Göta älv og møte danske tropper fra Halland for å avskjære byen fra resten av Sverige. Samtidig skulle en flåteavdeling angripe byen fra sjøsiden. Først måtte Hisingen, som hadde en mindre svensk del på vestsiden av Göta älv, sikres. Bredow kunne i midten av mai begynne forberedelsene. 1400 mann, derav 500 til hest var samlet og klar for strid da stattholderens overtok ledelsen. Hæravdelingen besto av 130 ryttere, 400 dragoner og 900 infanterister.

Det første fremstøtet

28. mai gikk Sehested med hæravdelingen på 1400 mann på en flytebro over Göta älv fra Backa på Hisingen til Lärje nord for Nya Lödöse, som lå ved Säve-åen. Uten å yte motstand gikk svenskene tilbake over Säve-åen til Gullberget i utkanten av Göteborg hvor de oppstilt i slagorden ventet på det norske fremstøtet. Den 30. mai var det harde kamper ved og på Gullberget. Styrkene på begge sider var jevnstore, og kampene sluttet uavgjort.

Den danske hæravdelingen som kom fra Varberg skulle slutte seg til Sehested, men ble stanset allerede 27. mai ved Landvetter, 15 kilometer øst for Göteborg. Den 31. mai, i det danskene trakk seg tilbake mot Halland fikk Sehested melding om dette, og dermed innstilte han fremstøtet. Hæravdelingen kom seg tilbake over til Hisingen og rev flytebroen ved Lärje. Sehested ville forsøke et nytt angrep noen uker senere, men han måtte vente to måneder før han hadde stor nok styrke for et nytt fremstøt.

Det andre fremstøtet

Sent i juli mente Sehested at han var sterk nok, med 3500 infanterister og 900 til hest på Hisingen. Den 2. august gikk hæren på 4400 mann over elven ved Skårdal på et synkverk (undervannsdemning) og en ny flytebro. Den svenske feltvakten trakk seg nordover uten motstand til Skårdal. Dagen etter ble det sendt patruljer sørover, som melde at feltvakten ved Lärjeholm hadde gått tilbake til Ny Lödöse. Sehested valgte å holde stillingen, og lot en stridsgruppe på 900 infanterister og 200 til hest rykke sørover ledet av oberst John Taylor.

Taylor støtte på motstand, først ved Nylöse bru over Säve-åen der den norske stridsgruppen fant en nyanlagt skanse. Taylor gjorde troppene klar til angrep og ved synet av dette oppga svenskene skansen. Men i Göteborg hadde generalmajor Lars Kagg tatt ledelsen og samlet en sterk avdeling på 3000 mann. Med denne styrken marsjerte Kagg nå mot den sørlige bredden av Säve-åen.

4. august hadde Sehested kommet etter, slik at nå sto to hærer på hver side av åen. Med 4400 mann, hvorav 900 til hest, holdt Sehested nordbredden og brustedet, i slagorden klar til kamp, men svenskene hadde fordelen med flere ryttere. Kagg lå med sin hær på 2000 ryttere og 1000 infanterister på sørbredden, men med sterke befestninger, som Gullberget skanse, som støtte.

Sehested hadde i utgangspunktet regnet med at de dansk-norske krigsskipene i den tiltenkte flåteavdelingen skulle klare å binde forsvaret i Göteborg. Men i juni hadde Nederland sendt en sterk krigsflåte under admiral de With. De With hadde instrukser om å tvinge Danmark-Norge til å slutte fred. Men resten av krigen lå han med flåten på Københavns red uten å fyre av et skudd. Med en slik trussel og med store tap i forveien kunne ikke orlogsflåten støtte Sehested.

Det planlagte danske fremstøtet fra Halland var ikke kommet i gang, så Sehested måtte for andre gang trekke seg over til Hisingen. Det skjedde natt til 5. august, over en flytebru ved Lärjeholm. Men svenskene fulgte etter og fikk kort etter satt betydelige styrker over til Hisingen. Sehested forlot Hisingen den 5. august Hisingen, og trakk hæren, som var for svak i kavaleri, ble stående i Båhuslen.

Ekspedisjonen mot Göteborg

Toktet til Göteborg med den dansk-norske flåten, på 24 krigsskip med 2922 mann om bord, under ledelse av riksadmiral Ove Gjedde, ble en fiasko.

Fra Varberg hadde Gjedde sendt et mindre krigsskip, «Rosengalejen» som ble erobret av det nederlandske skipet «Fama». Den 24. mai blåste det opp til storm utenfor Hisingen. Stormvær i det uryddige farvannet i innseilingen til Göteborg ble for mye. Gjedde måtte forlate sitt flaggskip «St. Sophia» med et brukket ben. Skipet, med 54 kanoner om bord, sank etter å ha gått på et ukjent skjær, men besetningen på 300 mann ble berget. Kort etter ble flåteavdelingen kalt hjem. Det var gjentatte oppfordringer fra danske forhandlere i Brømsebro som ledet til den ublide returnen.

Etterspillet

Sehested hadde forlatt Hisingen, men det ble fremdeles kjempet om høydedraget ved fergestedet overfor Båhus festning fram til 8. august. Kagg fikk skyts brakt i stilling på Hisingen og den 14. august åpnet svenskene ild mot festningen og Kungälv by. Etter fire dagers bombardement var Kungälv by brent ned, mens festningen var lite skadd. Et forsøk på angrep mot festningen, som lå på en holme, var etter Kaggs mening ikke hensiktmessig. Han ventet på melding om fredslutningen. Etter å ha inngått våpenhvile den 18. august var det bare to dager før freden var meldt for partene.

Kilder

• Magnar Saltnes, Akershus Infanteriregiment nr. 4 1628-1995 1998 ISBN 82-90545-78-9
• Tore Hiorth Oppegaard, Østfold regiment 1996 ISBN 82-90545-59-2
• Åke F. Jensen, Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Niels M. Probst, Den danske flådes historie 1588-1660 Christian 4.s flåde 1996 ISBN 87-00-28586-2