Franz Georg von Schönborn
Franz Georg von Schönborn (født 15. juni 1682 i Mainz, død 18. januar 1756 i Ehrenbreitstein ved Koblenz) var erkebiskop av Trier, tysk-romersk kurfyrste, fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen. Han var niende barn av den kurmainzske statsminister og nevø av kurfyrst-erkebiskop Lothar Franz von Schönborn. Hans eldre brødre var fyrstbiskopene Johann Philipp Franz von Schönborn, Friedrich Carl von Schönborn og Hugo Damian von Schönborn.
Franz Georg von Schönborn | |||
---|---|---|---|
Født | 15. juni 1682[1][2] Mainz | ||
Død | 18. jan. 1756[1][2] (73 år) Philippsburg slott | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1729–), diakon (1717–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
Far | Melchior Friedrich Schönborn | ||
Mor | Maria Anna Sophia Johanna von Boineburg-Lengsfeld | ||
Søsken | 10 oppføringer
Friedrich Carl von Schönborn
Johann Philipp Franz von Schönborn Rudolf Franz Erwein von Schönborn Anselm Franz Graf von Schönborn-Buccheim Maria Eleonora Schönborn-Buchheim Hugo Damian von Schönborn Marquard Wilhelm Graf von Schönborn Anna Maria Philippina, Gräfin von Schönborn-Buchheim Maria Sophia, Gräfin von Schönborn Gräfin Anna Charlotte Maria von Schönborn | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Trier domkirke | ||
Fra 1702 studerte han jus, filosofi, teologi, geografi, historie og språk i Salzburg, Siena og Leiden. Følgende reiser bragte ham til kurien samt det engelske og spanske hoff. Gjennom sin onkels innflytelse knyttet han viktige kontakter ved det keiserlige hoff i Wien.[trenger referanse]
Etter at onkelen døde i 1729 og erkebiskopen av Trier etterfulgte ham i Mainz, ble Franz Georg valgt til erkebiskop av Trier og dermed tysk kurfyrste. Han ble preste- og bispeviet av sin bror Friedrich Carl. Takket være pavens gunst ble han tre år senere også fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen.[trenger referanse]
Politisk holdt han seg nær habsburgerne og så sine kurland dermed i den første delen av sin regjeringstid stadig innviklet i konfliktene mellom stormaktene. I andre halvdel av sin regjeringstid trakk han seg tilbake fra rikspolitikken og konsentrerte seg om forvaltningen og om byggeprosjekter, bl.a. oppførelsen av den barokke residensen i Ellwangen, og kirker som den berømte «Tokirken» St. Laurentius i Pfalz.
Mot slutten av sitt liv måtte han se sin families svekkede makt i øynene, og døde som den siste av sine mektige brødre etter lengre sykdom i sin yndlingsresidens Ehrenbreitstein.[trenger referanse] Han ble bisatt i domkirken i Trier.
Referanser rediger