Åpne hovedmenyen
Fossumbekken
LandNorge Norge
KommuneOslo
Lengde6,6 km [1]
Nedbørfelt14,0 km² [2]
StartSvarttjern ved Skillebekk
  – Høyde267 moh.
  – Koord.   Cyan pog.svg59°58′36″N 10°56′30″Ø
MunningAlna sør for Grorud
  – Høyde107 moh.
  – Koord.   Blue 000080 pog.svg59°56′44″N 10°52′45″Ø
SideelverGransbekken, Svarttjernsbekken (Romsåsbekken), Haugenstubekken, Julsbergbekken, Franzefossbekken

Fossumbekken (i øvre løp kalt Tokerudbekken) er ei elv i Oslo. Den er den største av sideelvene til Alna og drenerer de nordøstre delene av Groruddalen, med boligområdene Høybråten, Furuset, Stovner, Vestli og Romsås. Fossumbekken/Tokerudbekken er til sammen 6,6 kilometer lang.

Elvas løpRediger

Tokerudbekken har sine øverste kilder på Gjelleråsen i Nittedal kommune. Den danner først grense mellom Nittedal og Lørenskog kommune, og fra Tokerudtjern danner den grense mellom Nittedal og Oslo kommune. På denne strekningen kalles den Skillebekken, og renner i nordlig retning. Ved Ospelia løper den sammen med to mindre bekker fra nord og snur mot sørvest og renner ned Groruddalen, mellom Vestli i øst og de mer ubebygde områdene mot Trondheimsveien i vest.

Tokerudbekken har skåret seg langt ned i løsmassene og danner en markert dal. I nord har elva gravd seg helt ned til fjellgrunnen og danner fine stryk over svabergspartier.[3]

Like øst for Rommen skole forsvinner den inn i en kulvert, som den kommer ut av etter 1,5 kilometer, like nordvest for Haugenstua holdeplass, mellom Østre Aker vei og jernbanen. Herfra kalles bekken Fossumbekken. Den fortsetter mot sørvest og renner stort sett i friluft, bortsett fra kortere strekninger i kulvert under veier og togskinner. En halv kilometer sør for Grorud stasjon løper Fossumbekken sammen med Alna.[4]

SidebekkerRediger

Vassdraget har en rekke sidebekker. Med unntak av kortere åpne strekninger er de fleste av dem lukket.

Gransbekken, med tre grener som samles i Gransdalen, munner ut i Fossumbekken like øst for Grorud stasjon.[5] Det østre løpet i Gransdalen er åpent på et par steder, og munningen kan ses fra turveien langs Fossumbekken.[6]

Svarttjernsbekken fra Romsås munner ut i Fossumbekken øst for Stjerneblokkene på Grorud,[5] og er åpen på de siste 200 meterne. I øvre del har bekken to grener, den østre fra Svartjern og den vestre fra Ravnkollen, og begge er åpne på en strekning sør for Trondheimsveien.[7][8]

Haugenstubekken kommer fra området ved Høybråten kirke. Den er i dag helt lukket og bare munningen, ved den øverste brua på turveien langs Fossumbekken, er synlig i dag.[5]

Julsbergbekken drenerer områdene ved Øvre Stovner og østre del av Høybråten. Den kommer ut av kulverten sin like ved der Tokerudbekkens kulvert ender, og ved samløpet mellom bekkene er det laget et anlegg med dam og fossefall omkring en liten rest av bekkeskog.[3] I 2015 ble en rundt 400 meter lang strekning av bekken gjenåpnet, like vest for Høybråten stasjon, som en del av en større aktivitetspark i området.[9]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Elvenett. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 23. april 2019
  2. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt. Norges vassdrags- og energidirektorat. Målt med «Tegneverktøy – Areal». Besøkt 23. april 2019
  3. ^ a b «Tokerudbekken på Tokerud og Rommen». stovnertarnet.no. Oslo kommune - Bymiljøetaten og Bydel Stovner. 2018. Besøkt 24. april 2019. 
  4. ^ Trond Bremnes, Åge Brabrand, Svein Jakob Saltveit (2001). Bunndyr og fisk i Alna. Forurensning og vurdering av kritiske strekninger. (LFI-rapport nr. 201) (PDF). Oslo: Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI), Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo,. s. 18. 
  5. ^ a b c «Bekker i Oslo». Besøkt 24. april 2019. 
  6. ^ «Gransbekken». etterstad.no. 15. mai 2004. Besøkt 24. april 2019. 
  7. ^ «Svarttjernbekken/Romsåsbekken (del 1)». etterstad.no. 8. desember 2003. Besøkt 24. april 2019. 
  8. ^ «Svarttjernbekken/Romsåsbekken (del 2)». etterstad.no. 26. desember 2003. Besøkt 24. april 2019. 
  9. ^ «Nå er «Bygger’n» åpnet». groruddalen.no. Akers Avis Groruddalen. 20. juni 2015. Besøkt 24. april 2019.