Fokker Dr.I

Fokker Dr.I
	Richthofens Fokker Dr.I, like før han ble skutt ned.
	Informasjon
Rolle	Jagerfly
Produsent	Fokker
Designet av	Reinhold Platz
Første flyvning	5. juli 1917
Introdusert	1917
Utfaset	1918
Status	Pensjonert
Brukt av	Luftstreitkräfte
Produsert	1917-1918
Antall produsert	320
Utviklet fra	Fokker F.I

Fokker Dr.I var et triplan (tre-dekker) jagerfly fra første verdenskrig. Det ble konstruert av Reinhold Platz og bygget av Anthony Fokker. Det er mest kjent som flyet brukt av Manfred von Richthofen («Den Røde Baron»). Dr står for Dreidecker og betegner at flyet hadde 3 par vinger.

Historie og utvikling rediger

Fokker Dr.I replika

I april 1917 introduserte Royal Naval Air Service (RNAS) Sopwith Triplane. Flyets debut var sensasjonell og det viste seg helt ovelegent de tyske Albatros og Halberstadt speiderfly. Det kom snart anmodninger fra tyske jagerflygere om en tre-dekker. Majoriteten av tyske fly var produsert av blant annet Pfalz, AEG, DFW, Schütte-Lanz og Euler som svarte med å bygge tre-dekkere. De tyske produsentene hadde ikke særlig hell, med unntak av konstruksjonen til Reinhold Platz – «Pfalz Dr. I», som Fokker hadde produsert. Etter en type-test ble produksjonen satt i gang i oktober 1917. Produksjonsserien fikk betegnelsen Fokker Dr.I.

De to første som ble bygget ble tildelt jageressene Werner Voss og Manfred von Richthofen i august 1917 ved Marke i Belgia. Begge tok dem i bruk i luftkamp med stort hell og merket seg flyets enestående stignings- og manøvreringsevne. Et av flyene ble skutt ned mens det ble fløyet av Kurt Wolff den 15. september og et annet fløyet av Werner Voss den 23. september.

Tre-dekkeren hadde også sine svakheter. Det var betydelig langsommere enn motstandernes fly, også langsommere enn det tyske Albatros og Pfalz speiderfly som det var ment å erstatte.

På grunn av den lave kompresjonen i den roterende Oberursal-motoren, sank flyets ytelser dramatisk i høyere luftlag, og etter hvert som krigen skred frem gjorde mangel på castorolje at det ble mer problematisk å operere motoren med tysk erstatningsolje, noe som førte til mange motorhavarier. Videre var tre-dekkeren vrien å lande, noe som bekreftes ved at det ble montert tre-ski (skids) ytterst på nedre vingetipp. Cockpiten var trang og flygeren satt nær geværkolben, noe som ofte førte til alvorlige hodeskader i tilfeller av crash-landing.

Sent i oktober 1917 ble løytnant Heinrich Gontermann og Günther Pastor drept da Dr.I-flyene de fløy brøt sammen i luften. Inspeksjon av de havarerte flyene viste ekstremt dårlig arbeide på flyfabrikken, spesielt av vingene. Inspeksjon av andre tre-dekkere viste at fuktighet hadde ført til at vingeribbene smuldret opp. Tre-dekkerne ble omgående satt på bakken.

Forbedret kvalitetskontroll under produksjonen – spesielt bedre beskyttelse av vinger, spanter og ribber mot fuktighet; løste i stor grad til reduksjon av problemet og de eksisterende tre-dekkerne ble reparert for Fokkers regning. Likevel var ribbebrudd, spesielt på øvre vinge, fortsatt et problem da flyene igjen ble tatt i bruk, og flyet ble aldri helt akseptert av flygerne. I 1929 fant en undersøkelseskommisjon nedsatt av National Advisory Committee for Aeronautics (NACA) ut at den øvre vingen var utsatt for en uforholdsmessig større belastning enn de lavere vingene. Ved høye hastigheter kunne belastningen bli 2,55 ganger større.

Problemet med tre-dekkeren ødela mulighetene for større ordrer, og produksjonen opphørte helt i mai 1918. Da var det bare produsert 320 eksemplarer. Da Fokkers nye Fokker D.VII ble tatt i bruk ble gjenværende tre-dekkere tatt ut av tjeneste ved fronten og sendt inn i landet og brukt som treningsfly. Ingen genuin tre-dekker eksisterer i dag.

En av de gjenværende tre-dekkere ble gitt til det tekniske museum i Berlin. Her ble det malt som von Richthofens fly og var ett av museets attraksjoner. Under et bomberaid mot Berlin den 23.–24. november 1943 ble museet bombet av RAF og tre-dekkeren gikk tapt. Sammen med tre-dekkeren gikk også et Dornier Do X tapt.

Varianter rediger

Fokker Dr.I, US Air Force Museum

V3 – Opprinnelig prototype
V4 – Første produksjons-prototype
V5 – Utstyrt med en Goebel Goe.III-motor
V6 – Større versjon, med en Mercedes D.II-motor
V7 – Utstyrt med en Siemens-Halske Sh.III motor
V8 – Fem-vinget utgave (tre vinger nær nesen, to vinger bakenfor cockpit); en variant av V6
V9 – To-dekker utgave med en Oberursel U.0 motor
V10 – Utstyrt med en Oberursel Ur.III motor