Flåteforliset utenfor Bornholm
Flåteforliset utenfor Bornholm var den siste av de mange ulykkene som rammet svenskene som var utplassert i de tyske besittelsene under den skånske krig, i Norge også kjent som Gyldenløvefeiden.
I 1674 kom det til krig mellom Sverige og Brandenburg. I denne konflikten var Danmark i en allianse med brandenburgerne. Krigen ble ført på tre fronter, i Tyskland, i Skåne og i Norge. De allierte styrkene klarte å ta Rügen under egne kontroll i 1676, men ble slått under slaget ved Warksow i januar 1678.
Ved den 16. september 1678 hadde den tysk-danske alliansen erobret øya Rügen for andre gang i krigen. Stralsund med en garnison på 4000 svenske soldater under kommando av Otto Wilhelm Königsmarck ble lagt under en beleiring av styrkene fra Danmark-Norge og Brandenburg. Beleiringen varte fram til den 15. oktober, da forhandlingene, fremtvunget av opprør blant borgerne i Stralsund, sluttet med en oppheving av beleiringen mot løfter om å få dra hjemover. Svenskene kapitulerte og overrekket festningsbyen til kurfyrste Frederik Vilhelm av Brandenburg som avtalt. Christian V av Danmark-Norge misliket denne avtalen om fri adgang til Sverige, Königsmarck og hans 4000 soldater fremdeles kan skape problemer for den tysk-danske alliansen i Pommern. Men han hadde ikke noe valg, og måtte slutte seg til avtalen.
I november 1678 begynte de første forberedelser for å ha en transportflåte for svenskene i Peenemünde. Samtidig var det siste tyske fortet under svensk flagg, Greifswald, satt under beleiring. De siste svenske styrkene i Tyskland kapitulerte den 15. november 1678; de overga festningen mot å få dra hjem. Det var 3500 soldater og over 600 kvinner og barn som i begynnelsen av desember 1678 ville forlate festningen. Det hastet med å få dem hjem ettersom vinteren var kommet. Transportflåten som var satt sammen i Peenemünde, på til sammen 24 fartøyer, satte kurs for Sverige den 4. desember 1678.
Disse transportfartøyene skulle etter planen følge et brandenburgsk konvoiskip. Når det var mørkt var avtalen at konvoiskipet skulle holde akterlanterne tent, slik at svenskene kunne følge etter lyset fra lederbåten. Dårlig vær tvang likevel lederbåten til å vende flere ganger i mørket. Ved Bornholm vendte konvoibåten også, og ved dette øyeblikket mistet de fleste skipene akterlanternene av syne. Bare to skip klarte å følge konvoiskipet. Da de øvrige skipene prøvde å finne igjen lyset fra lanternene, fikk de se et lys langt borte, og trodde det var det brandenburgske konvoiskipet.
I virkeligheten viste det seg å være lyset fra fyret på Bornholm. Kort etterpå gikk mellom 19 og 23 skip på grunn i bukten Sose, knust mot strender og klipper. Mange omkom i sjøen, mens noen klarte å berge seg i land eller ble om bord i de stranderte fartøyene. Bornholmerne trodde det var et svensk angrep etter å ha hørt svenske stemmer i fjæra, og var i troen om at en militær landgang hadde gått galt. Det var ikke før det lysnet av dag bornholmerne skjønte at det de hadde hørt i natten var skipbrudne og forulykkete svensker i virkeligheten. Redningsarbeidet ble satt i gang, og fra de grunnstøtte skipene ble det ført i land 2800 overlevende.
Antall omkomne etter katastrofen utenfor Bornholm er omtvistet, men trolig mellom 1300 og 1800 mennesker hadde mistet livet. 793 soldater er dokumentert begravd på Bornholm, ifølge en kilde.
Det som skjedde med de overlevende soldatene, ifølge svenske kilder skyldes et løftebrudd fra Christian V. Han nektet de gjenværende soldatene å reise videre til Sverige; de ble holdt tilbake. Ettersom behandlingen av fanger den gang ikke var som i dag, kan en regne med at de fleste av disse soldatene måtte bøte med livet før krigens slutt.
Flåteforliset utenfor Bornholm bidro til at det bare var noen hundre svensker som kom tilbake til hjemlandet etter krigens slutt. Antallet som dro ut i krigen regnes til rundt 20 000.
Se også rediger
Kilder rediger
- Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0