Finlands erobring av Øst-Karelen

Finlands erobring av Øst-Karelen var en militær kampanje som Finland gjennomførte i 1941. Den var en del av detsom vanligvis kalles fortsettelseskrigen. Finske tropper besatte det sovjetiske Øst-Karelen og holdt det inntil sin tilbaketrekning i 1944.

Finske soldater i Østkarelen

Offensiven innledesRediger

Efter den første måned av fortsettelseskrigen hadde den karelske hær forholdt sig rolig i en måneds tid, fått forsterkninger og forsyninger og hadde forberedt seg på fortsettelsen av sin offensiv, mens den finske hær hadde gjenerobret Det karelske nes. De sovjetiske tropper hadde også forberedt nye befestninger og bragt nye tropper fram til fronten. Da omringningene på den vestlige bredd av Ladoga innsjøen var tilendebragt, ble den 7. finske division overført til et område hvor den kunne bistå begge troppene.

 
Finske tropper krysser den gamle grense fra før 1940

Framrykningen til SvirRediger

Den finske offensiv ble innledet i de tidlige timer den 4. september ved [Tuulos], da den hittil kraftigste artilleribeskytning i Finlands historie ble innledet. Denne artilleribeskytning, dens effektivitet, arbeidsgang og ammunisjosforbruk ble grudig undersøkt straks efter slaget, og det avstedkom en rekke forbedringer, de ble perfeksjonert i slaget ved Tali-Ihantala. Straks etter skytningen var opphørt, krysset 5. division Tuulos-elven 7 km fra dens munning kl. 5 om morgenen. Overgangen over elven gikk glatt, men snart ble den russiske motstand intensivert. Den finske panserbataljon som fulgte etter fortroppen og hjalp til med å nedkjempe fiendens stillinger slik at kystveien ble avskåret. Det sovjetiske motangrepet startet kl. 13, og det lykkedes å omringe finnene som hadde rykket fram langs kystveien. Omkring kl. 14, da situasjonen så alvorlig ut for finnene satte oberst Karhu reservedivisjonen inn i kampen, og sammen med stridsvogner lykkedes det dem å bryte omringningen omkring kl. 17.30, og i den følgende kamp ble styrkene spredt, og finnene nådde fram til bredden av Ladogasjøen, og dermed avskar de tilbaketrekningsrutene for de styrker som fortsatt lå mellom dem og Tuuloselven. I løpet av natten ble de omringede styrker nedkjempet. I slaget ble Sovjets 3. marinebrigade og et infanteriregiment rystet og delvis ødelagt. Veien til Olonets lå åpen.

Så snart gennembruddet var sikret, hastet Lagus-styrken igennom mot Olonets som den erobret den 5. september efter en kort kamp. Derfra rykket den i løpet av natten mot elven Svir, og de første enheter nådde dit kl. 5 om morgenen den 7. september.

Marttinen-styrken var adskilt fra Latus-styrken og den pansrede bataljon, og den rykket østpå fra Olonets og erobret den nordlige ende av jernbanebroen over elven Svir og avskar den vestlige linje av Murmanskjernbanen om morgenen den 8. september.

På venstre side av 5. division hadde den 17. division ikke den samme suksess, og den sovjetiske 3. divisjon kunne fastholde sine stillinger ved Säntämä. Lengere mot nord gikk det bedre for den 17. divisjon og dens 13. infanteriregiment nådde Olonets-Petrozavodsk veien om kveldenden 5. september. Det 34. infanteriregiment fortsatte sitt fremstøt sydpå langs veien fra Olonets. Her indledet det 44. infanteriregiment, som var en del af Lagus-styrken, den 6. september en fremrykning nordpå mot Nurmoila, som ble tatt den neste morgen. Det betød, at alle veiforbindelser fra den sovjetiske 3. division var avbrutt og den brøt hurtig opp fra Säntämä og forsøkte uten hell å gjenerobre Nurmoila. I løpet av den 7. september lykkedes det finnene å erobre og holde veien mellem Nurmoila og 34. infanteriregiment. Ved å etterlate sine køretøyer lykkedes det for det meste av den sovjetiske 3. divisjon å bryte igjennem de finske linjer den 8. september og krysse veien østpå og således unnslippe inn i de veiløse skogene der.

17. division marsjerte til elven Svir og begyndte å rydde begge bredder østpå fra jernbanebroen, hvor Murmansk-jernbanen krysser Svir. Den røde armé hadde forsterket området med den nye 314. divisjon og den finske framrykningen var langsom, men den 22. september hadde finnene konsolideret et 5-10 km dybt og 40 km bredt brohode på den sydlige bredden av Svir.

PetrozavodskRediger

Nord for den 7. division forberedte den 1. og den 11. divisjon et angrep langs Olonets-Petrozavodsk veien. Som følge av dette var de allerede begynt å erobre brohoder på den andre side av elven Säpsänjoki den 31. august. Også her hadde de sovjetiske styrker forberedt sine stillinger langs veiene, så finnene besluttet å rykke frem gjennem de veiløse skogene og omringe de sovjetiske tropper. Den 7. september lykkedes det å avskjære Aunus-Petrozavodsk veien nord for veikrysset ved Prääsä som ble tatt den følgende dag. Dette medførte at den sovjetiske 272. division og både 9. og 24. infanteriregiment ble avskåret fra sine forsyningslinjer. Den 1. divisjon hadde angrepet disse styrkene og den 7. september nådde den hovedveien.

De sovjetiske styrker innledt et motangrep for at åpne veien til Petrozavodsk fra begge sider mot veisperringen ved Prääsä mellom 11. og 13. september, men det lykkedes ikke for dem. Det betød at de sovjetiske styrker ikke hadde nien annen mulighet enn å etterlate sitt tunge utstyr og trekke seg tilbake gjennom skogene mot øst, hvilket de gjorde i de følgende tre dager. Etter at området var renset for sovjetiske styrker, fortsatte den 11. divisjon angrepet den 20. september ved å rykke fram langs hovedveien og avskjære den for hver 2 km, og dermed tvang de forsvarerne til å oppgi sine stillinger. Ved å rykke fram på denne måten nådde den 11. divisjon landsbyen Puoliväli den 24. september, 20 km fra Petrozavodsk.

I mellomtiden hadde oberst Lagus samlet sine styrker ved jernbanebroen over elven Svir. Den 18. september gjenopptok han offensiven ved å angripe østpå langs elven til landsbyen Ostretsina, hvor han dreide nordpå til landsbyen Latva. Mellom den 15. og 20. september hadde den 7. divisjon bygget over 30 km vei gennem moser og sumpede skoger mot stasjonen i Latva, som lå ved Murmansk-jernbanen. Formålet med disse manøvrer var å gjennomføre en dobbelt omringning av de sovjetiske forsvarere (3. sovjetiske divisjon og noen bataljoner), som hadde forberedt sine stillinger langs jernbanen, og som ble forsynet av pansrede tog som ikke kunne gennemtrenges av de finske antitankkanoner. Det finske angrep kom som en overraskelse, og jernbanen ble avskåret, og landsbyen Latva blev tatt den 21. september. De omringede sovjetiske styrker begyndte straks å trekke seg tilbake nordpå langs jernbanen, og ved hjelp av et pansertog lykkedes det dem å bryte gjennom beleringen og trekke seg tilbake nordpå den 22. september.

Jernbanen avskjæresRediger

Lagus ventet ikke på at kampen ved stasjonen i Latva skulle slutte, men beordret to bataljoner under ledelse av oberstløjtnant Björkman til å angripe nordpå fra Latva, og den 24. september nådde de bredden av Onega-sjøen ved landsbyen Derevjannoje, og avbrøt dermed den siste forbindelse over land syd for Petrozavodsk.

Den 25. september beordret Lagus Björkman å avskjære jernbanen igjen i nærheten af Petrozavodsk, og den 27. september avskar han jernbanen ved Orsega. Den følgende dag var Björkman kun 4 km fra Petrozavodsk, da angrebet ble stoppet fordi det var bruk for styrkerne i Orsega hvor de sovjetiske styrker forsøkte å bryte ud av omringningen. Den 29. september lykkedes det for de sovjetiske tropper å bryte gjennom den finske frontlinje ved Orsega og rykke ytterligere 5 km nordpå, innen finnene stoppet dem. Den 7. divisjon fulgte i hælene på de sovjetiske styrker, og den 30. september utbrøt det heftige kamper ved Orsega. Det 9. infanteriregiment og den 7. divisjon angrep sydpå langs bredden a Onega-sjøen og nådde elven Svir den 2. oktober. Den planlagte øyeblikkelige overgang over elven måtte utskytes, da de utmattede tropper nektet å krysse elven i nattens mørke. Overgangen lykkedes den 6. oktober kl. 14, og i løpet av den følgende uke skapte den 7. divisjon et 10 km dypt brohode på den sydlige side av Svir, inntil ankomsten av den 114. sovjetiske divisjon stoppet den finske fråamrykning, og alle tropper begyndte å forberede forsvarsstillinger.

Den 26. september hadde den 1. og 11. divisjon fortsatt sine angrep mod Petrozavodsk. De sovjetiske styrker erkjente den truede situasjon og begyndte å evakuere styrkerne fra Petrozavodsk, så da 11. division avskar hovedveien og jernbanen nordpå fra Petrozavosk den 30. september, hadde de fleste sovjetiske styrker allerede forlatt byen. Byens siste forsvarere ble evakueret over Onega-sjøen, og finnene inntok byen om morgenen den 1. oktober.

Den sovjetiske 3. division innså at veien nordpå var blokkert og etterå ha hatt ødelagt dens tunge udstyr, herunder pansertoget, trakk den seg tilbake til de veiløse skogene og indledet en lang tilbaketrekning sydpå. Det finske 30. infanteriregiment innledet en forfølgelse, men etter to uker lykkedes det de siste få hundrede menn fra 3. divisjon å unnslippe over floden Svir.

På venstre side av den 11. divisjon rykket den 4. divisjon frem langs Sortavala-Petrozavodsk jernbanen. Denne strekning var blitt kraftig befestet i løpet av vinterkrigen, og framrykningen var meget langsom, så den 4. divisjon var stadi 12 km fra Petrozavodsk, da byen falt.

Længere nordpå var Oinonen-styrken med 2. jegerbrigade og kavaleribrigaden med ordre om å rykke mod nordøst. Det var to veier med den brede veiløse skog imellem som Oinonen benyttet. Så den 71 sovjetiske divisjon besluttetå konsentrere sine styrker mot en av disse, og det lykkedes dem å presse den 2. jegerbrigade nesten 10 km tilbake i et modangrep den 16. september, innen russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake fordi angrepet fra kavaleribrigaden truet med å omringe dem. Oinonen-styrken fortsatte med å presse den 71. divisjon og nådde Vatselänjärvi-sjøen den 29. september og åpnet derved veien østpå.

Nesten til MaaselkäRediger

Efter erobringen af Petrozavodsk ble Karelen-hæren beordret til å fortsette offensiven nordpå langs jernbanen og erobre den rekken av landtanger som strekker seg op til elven Suununjoki. Den 1. division krysset Petrozavodsk-bukten til Kap Gromovskoje den 2. oktober og hadde ryddet den sydlige del av området den 7. oktober. Den første landtangen blev passeret av den 4. division den 5. oktober, men framrykningen gikk langsomt på grunn av vedvarende aksjoner fra det sovjetiske 1072. infanteriregiment, slik at 1. division påtok seg å gjennomføre angrepet og det angripende 5. infanteriregiment ble overført fra 4. division til 1. division. Det nye 29. infanteriregiment ble sendt fra Petrozavodsk for å hjelpe 1. division, og endelig den 18. oktober ble elven Suununjoki nådd, Den 4. division fortsatte angrepet nordpå langs sjøens vestlige bredd og efterlot kun små enheder for å sikre de neste to landtanger, inntil den nådde Oinonen-styrken, som var østpå i landtangen mellem Sunjärvi og Pälläjärvi sjøene den 13. oktober. Angrepet fortsatte mot nord langs den vestlige bredden av Pälläjärvi-sjøen, og den 19. oktober erobret 4. division veikrydset ved Juustjärvi, noe som åpnet veien til Karhumäki, like før det sovjetiske 126. infanteriregiment rakk åpassere krysset, noe som tvang det til å etterlate sitt tunge udstyr og trekke sig tilbake nordpå gjennom skogene.

Den 8. division var blitt overført fra det Karelske næs til Porajärvi, som var ble erobret av Kuusjärvi-brigaden den 12. oktober, da de sovjetiske tropper begynte å trekke seg tilbake fra siene forberedte stillinger, som var truet av 4. divisjos fremrykning mot Juustjärvi. Den 15. oktober forsterket 8. divisjon Kuussaari-brigaden og innledet et angrep over Suununjoki-elven og den 18. oktober ble veikrysset ved Jänkäjärvi-sjøen erobret, hvorfra den fortsatte mot Juustjärvi, hvor det ble etablert kontakt til 4. division den 20. oktober, og mot Seesjärvi-sjøen, som blev nådd den 19. oktober. Den 8. divisjon fortsatte med å rydde den sydlige bredden av Seesjärvi-sjøen og erobret landsbyen Maaselkä den første november, innen den måtte stoppe, da den sto over for den 289. sovjetiske divisjon. Angrepet startet igen efter tre ukers forberedelse den 21. november, og det lykkedes å presse forsvarerne tilbake mot sjøens bredder, hvor de trakk seg tilbake over den frosne sjøen den 28. november. Det lykkedes heller ikke å erobre jernbanestasjonen ved Maaselkä, da den nye sovjetiske 263. divisjon nådde fram til statsjonen like før finnene. Da det ble klart at offensiven ikke kunne fortsett til målet – jernbanestasjonen – blev 8. division beordret til å forberede defensive stillinger.

Erobringen av Juustjärvi truet højre flanke for de sovjetiske styrker, som forsvarte den østlige bredden av elven Suununjoki. Så den 4. division forsterket med 45. infanteriregiment fikk ordre om å, rykke fram til Onegasjlens bredd og isolere de sovjetiske styrker der. Angrepet ble innledet den 20. oktober og den 24. oktober ble landsbyen Mäntyselkä ved den sydlige ende Ab Semsjärvi-sjøen erobret, men angrepet kom ikke lengere. Det 26. infanteriregiment fikk ordre til å omringe fienden ved å gå rundt om sjøen, og om morgenen den 27. oktober lykkedes det å ta landsbyen Kumsa, noe som avskar den sovjetiske forbindelse bakover og tvang styrkerne til å trekke seg tilbake. I mellomtiden var det 45. infanteriregiment rykket fram på skogstier og utvidet dem slik at motoriserte kjøretøier kunne benytte ruten, og de nådde jernbanen i nærheten av Käppäselkä stasjon den 27. oktober. I løpet af de neste to dager lykkedes det dem å erobre stasjonen og et pansertog som satt fast ved stationen.

HvitehavskanalenRediger

På samme tid, den 27. oktober, begynte hovedoffensiven over Suununjoki-elven og kavalleribrigaden etablerte et brohode. Den neste dag krysset også den 2. jegerbrigade elven og begynte å rykke fram mot Kontupohja, mens kavalleribrigaden dreide nordpå for å haste seg rundt om Santalanjärvi-sjøen. Den følgende dag krysset også 1. division elven og sammen med den 2. jegerbrigade innledet de angrepet mot Kontupohja, men det første uforberedte angrep slo feil og finnene stoppet opp for å forberede et nytt. Den sovjetiske 313. division som forsvarte Kontupohja hadde lagt merke til at ytterligere finske enheter truet dens forbindelsesvei nordpå, så den begyndte å trekke seg tilbake fra Kontupohja om kvelden den 2. november rett før den planlagte finske offensiv neste morgen. Finnene erobret og brendte byen innen midnatt og fortsatte med å forfølge de sovjetiske styrker som trakk seg tilbake, men selv om kavaleribrigaden hadde avåvskåret jernbanen og hovedveien nordpå, lykkedes det den sovjetiske divisjon å unnslippe ved å bruke en hastigt bygget vei mellom hovedveien og sjøens bredd

Situasjonen var imidlertid forbedret for forsvarerne, da frontens lengde var blitt avkortet, og den var forankret i begge ender til sjøene. Forsterkninger hadde forbedret styrkeforholdet: Det var 3 finske divisioner og to brigader overfor fire sovjetiske divisjoner og en brigade. Bakkene syd og vest for byen Karhumäki dannet naturlige forsvarsstillinger, som ble utbygget med omfattende befestninger, der hvor den finske framrykning stoppet den 8. november.

I løpet af de neste to uker testet finnene forsvarslinjen, og den 21. november innledet den 1. division et angrep som drev en 5 km dyp kile inn i de sovjetiske stillinger før den ble blev stoppet. På nordsiden av Karhumäki måtte 4. division stoppe bare 4 km fra byens sentrum den 19. november. Den fornyede offensiv ble innledet den 29. november, og den brøt gjennom de ytre linjer vest for byen den 2. desember. I mellomtiden nådde generalmajor Lagus' 1. jegerbrigade fram til fronten og deltok i offensiven den 4. desember. Neste morgen brøt den 4. division gjennom de sovjetiske linjer fra nord, mens 1. jegerbrigade brøt gjennom sydfra og rykket inn mot byen. Den 2. jegerbrigade fulgte like etter Lagus' menn og begyndte å rydde byen, mens 1. jegerbrigade fortsatte hurtig østpå mot Poventsa, som den nådde neste dag og lukket dermed Hvitsjøkanalen. Små enheter krysset kanalen og fortsatte noen få kilometer innen de vendte tilbake til Poventsa, hvor de ble beordret til å innta en defensiv possisjon. Om natten den 8. desember sprengte sovjetiske pionerer slusene ved kanalen, som frårsaket at en flodbølge fløt over de beskyttende bredder ved Poventsa, og noen få menn druknet.

RukajärviRediger

Nord for Karelen-hæren fikk den finske 14. infanteridivisjonen under oberst E. Raappana ordre om å rykke fram til Rukajärvi. Dette område ble forsvart av det sovjetiske 337. infanteriregiment (fra 54. infanteridivision) og den 73. grensegendarmstyrke, og også her hadde forsvarerne forberedt et 15-20 km dypt område med feltbefestninger.

De første patruljer krysset grensen den 1. juli, og den generelle framrykning startet den 3. juli. Det lykkedes for forsvarerne å forsinke den finske framrykning, og det var henved den 8. juli at finnene erobret Repola. Framrykningen fortsatte den 11. juli da finnene krysset Lieksajärvi-sjøen og begynte å omringe de sovjetiske tropper som forsvarte den smale landtunge. Omringningen var tilendebragt den 21. juli, og da sovjetiske forsøk på å bryte omringningen ble avvist den 23. juli, begynte man å evakuere styrker over Roukkulanjärvi-sjøen. Evakueringen var ikke vellykket da over 100 mann druknet og 300 ble tatt til fange, da Omelia-lommen endelig overgav seg den 24. juli.

Da finnene ikke hadde noen lette enheter til rådighet rykket de langsomt østpå, og de neste slag blev utkjempet om kontrollen over Ontrosenvaara-bakkene mellom den 30. juli og 12. august. Den sovjetiske 54. division hadde bragt forsterkninger fram, blant annet deler av det 137. infanteriregiment og den 71. grensegendarmstyrke og da disse styrker ikke var tilstrekkelig til å stoppe det finske angrep, beordret den sovjetiske 7. arme den nydannede 27. divisjon til området. Det viste seg at sovjetstyrkerne hadde omhyggelig forberedt stillinger på Rukavaara-bakken bare noen få kilometer østpå, og de retirerende styrker bemannet disse stillinger og stoppet den finske framrykning her i tre uker. Den 3. september angrep finnene, omringet bakken og tvang dens forsvarere til å forlate sine stillinger den 8. september. Landsbyen Rukajärvi ble tatt den 11. september, og elven Onkajoki ble krysset den 15. september. Etter å ha rykket bare 24 km fram nådde finnene de sovjetiske stillinger som ikke kunne tas i en fart. Selv om regimentets mål ikke ble nådd, var det mål som Mannerheim hadde forutsatt blitt nådd med erobringen og sikringen av Rukajärvi, så den 14. divisjon ble beordret i frsvarstilling.