Åpne hovedmenyen

Fellesprogrammet var en felles politisk plattform som opprinnelig ble lansert av de fire største politiske partiene ved andre verdenskrigs slutt, Arbeiderpartiet (DNA), Høyre (H), Venstre (V) og Bondepartiet (Senterpartiet) (B). Programmet fikk senere støtte av de to andre partiene, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Kristelig Folkeparti (KrF).

Programmet ble lansert ved Stortingsvalget i 1945 ved siden av de eksisterende partiprogrammene. Ideen kom fra Hjemmefronten og viste at noe hadde skjedd i det norske samfunnet under krigen. Felles motstand mot en ytre fiende hadde redusert de indre motsetningene som preget norsk politikk og samfunn før krigens utbrudd. Ingen andre europeiske land kunne vise til et tilsvarende felles politisk program.

Det avgjørende initiativet til fellesprogrammet kom fra fagforeningsmann og tidligere redaktør av Bergens Arbeiderblad, Gunnar Ousland. Det siste krigsåret samlet han redaktørkollegene Herman Smitt Ingebretsen (H), Chr. A. R. Christensen (V) og Hans Holten (B) til forhandlinger. Han fikk støtte fra Hjemmefrontens ledelse, som var med på å utarbeide kompromissene som naturlig nok måtte inngå i programmet.

Fellesprogrammet var en visjon (riktignok vag) med en fremtidsrettet profil. Programmet la rammene for gjenreisningen, men også for fremtidig vekst, retten til arbeid, og sosial og geografisk utjevning. Staten skulle ta ansvaret for å skape økonomisk vekst i samarbeid med næringslivet, for å bedre folkets levestandard, bekjempe arbeidsledighet, oppnå en sosial trygghet for folket og utjevne levekårene. Måten dette skulle gjøres på politisk var å samle de ulike kreftene som virket, de politiske, religiøse og sosiale, og redusere motsetningene. Tross vyene bar programmet preg av at det politiske tyngdepunktet lå til venstre i politikken. De tre største borgerlige partiene var da også noe skeptiske til ideen om et slikt program, fordi en fryktet at en skulle komme til å miste velgere, men partiene valgte til slutt å støtte programmet fordi en ventet at alternativet var verre. Blant annet var Høyres C.J. Hambro svært delt i synet på programmet.

Ved Stortingsvalget høsten 1945 var Fellesprogrammet en bærende gren, og forpliktet i realiteten alle partiene til å jobbe for programmets målsetning i mange år framover.

KilderRediger