Federico Fellini

Federico Fellini
Federico Fellini NYWTS 2.jpg
Født20. januar 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Rimini[5][6]Rediger på Wikidata
Død31. oktober 1993[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Roma[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt RiminiRediger på Wikidata
Ektefelle Giulietta Masina (19431993)Rediger på Wikidata
Utdannet ved La SapienzaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filmregissør, manusforfatter, satiriker, tegneserieskaperRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19201993), ItaliaRediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
26 oppføringer
Praemium Imperiale (1990), Æres-Oscar, BAFTA Award for Best Production Design, Blue Ribbon Awards for Best Foreign Film, Bodilprisen, Gullpalmen, David di Donatello for beste regi, David Luchino Visconti, David di Donatello per la migliore sceneggiatura originale, David René Clair, Directors Guild of America, Den europeiske filmprisen for livslang innsats (1989)[8], Film Society of Lincoln Center, French Syndicate of Cinema Critics Awards, Sølvbåndet for beste regi, Sølvbåndet for beste filmmanus, Sølvbånd for beste emne, Kansas City Film Critics Circle Awards 1966, Kinema Junpo, Moscow International Film Festival awards, New York Film Critics Circle Awards, Sant Jordi Prize, SESC Film Festival, Grand Jury Prize, Gulløven for livsverk, storkors av Republikken Italias fortjenstordenRediger på Wikidata

Federico Fellini (født 20. januar 1920 i Rimini i Italia, død 31. oktober 1993 i Roma) var en italiensk regissør og manusforfatter.

Fellinis storhetstid strakte seg fra 1950- til 1970-årene. Blant hans mest kjente filmer er Landeveien, Det søte liv og Amarcord - et tilbakeblikk. Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn.[trenger referanse] Hans tidlige filmer knyttes til neorealismen, en retning blant andre regissørene Vittorio de Sica og Roberto Rossellini regnes å tilhøre. Senere ble filmene hans stadig mer fantastiske og drømmeaktige.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Federico Fellini ble født i Rimini og flyttet som 18-åring til Firenze og året etter, i 1939, til Roma, der han ønsket å bli humoristisk tegner. Han bidro med tegninger og fortellinger til magasinet Marc'Aurelio. Under andre verdenskrig skrev han manus for radioskuespillet Cico e Pallina. Her spilte Giulietta Masina, som Fellini ble kjent med og giftet seg med i 1943. Masina skulle spille i noen av de største filmene hans.

Med noen venner grunnla han en butikk som solgte fotografi, portrett, karikaturer og lydopptak til allierte soldater fra andre verdenskrig. Her ble Fellini kjent med regissøren Roberto Rossellini.

ManusforfatterRediger

Han ble med på å skrive manuset til Rosselinis Roma città aperta (1945), det best kjente eksempel på italiensk neorealisme. Fellini skrev filmmanus til en rekke italienske regissører, som Pietro Germi (Håpets vei, 1950), Alberto Lattuada (Uten barmhjertighet, 1948), Luigi Comencini (Bak nedrullede gardiner, 1951), og flere for Rosselini, som Befrielsens tid, Il miracolo og Hun ofret seg selv.

RegissørRediger

Etter flere samarbeid med Rosselini debuterte Fellini selv som regissør med Luci del varietà i 1951, som han laget med Alberto Lattuada, og alene med Den hvite sjeiken i 1952. Dagdriverne (1953), om ørkesløse unggutter i provinsene, ble regnet som et mesterverk av kritikere.

Med oscarvinnende Landeveien innledet Fellini en trilogi som tok for seg uskyld og frelse i verden fylt av ondskap. Filmen benyttet det øde landskapet mellom Viterbo og Abruzzo til å understreke det tomme forholdet mellom hovedrollene i filmen. Landeveien a ble kritisert av venstrepressen i Italia, men fikk mye ros i utlandet.

 
Trevifontenen er del av en kjent scene fra La dolce vita.

Det søte liv fra 1960 var en satirisk skildring av sosietetsliv i Roma. Flere landemerker i byen, som hovedgatet Via Veneto, ble med i filmen, og den var den første der Marcello Mastroianni spilte for Fellini. Filmen ble dårlig likt av italienske myndigheter og av katolske kirkeledere, men vant gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

fra 1963 handler om en kjent regissør med skapersperre. Tittelen viser til antallet filmer Fellini hadde laget til da. Filmen er regnet som en perfekt blanding av symbolisme og realisme, og ble utropt til den beste europeiske filmen noensinne av et ekspertpanel i 1987.

I senere filmer tok Fellini for seg myter rundt Roma, film og sitt eget liv, meget blandet med fantasi. Senere filmer fikk mindre overveldende mottakelser. Casanova fra 1976 ble både lovprist som en fest for øynene og kritisert som innholdsløs.

De siste årene av sitt liv produserte Fellini reklamefilmer for fjernsyn, som på sin måte viser et sterkt tak på filmografi og populærkultur. Han utstilte også skisser og notatbøker med nedskrevne drømmer som avslørte underbevisstheten som en viktig kilde til hans verk.

FilmografiRediger

SpillefilmerRediger

EpisodefilmerRediger

  • 1953 : L'amore in città
  • 1962 : Boccaccio '70
  • 1968 : Histoires extraordinaires

DokumentarRediger

  • 1969 : En regissørs dagbok (Bloc-notes di un regista)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 9. april 2014
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Federico Fellini, brockhaus.de
  3. ^ a b RKDartists, «Federico Fellini», RKD kunstner-ID 276423
  4. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 10. desember 2014
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Феллини Федерико, besøksdato 28. september 2015
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 30. desember 2014
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøksdato 7. desember 2019

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger


Forrige mottaker:
Marcel Camus
Regissører som har vunnet Gullpalmen
Neste mottaker:
Henri Colpi & Luis Buñuel