Farnabazos II av Frygia
Farnabazos II (født i tiden rundt 435 f.Kr. og død en gang etter 374 f.Kr.) [1] var i tiden mellom 413 og 387 f.Kr. persisk guvernør av satrapiet Frygia ved Hellespont nordvest i Anatolia under de persiske kongene Dareios II og Artaxerxes II.[1] Sammen med sin kollega Tissafernes, satrap i Lydia og Karia, bidro de til forsterke persisk innflytelse i den greske verden ved alternativt å støtte enten Sparta eller Athen i Peloponneskrigen. Hans siste oppgave, antagelig rundt 60 år, var å gjenerobre Egypt for å gjenopprette persisk overherredømme, men mislyktes med flere invasjoner.
Farnabazos Satrap av Frygia | |||
---|---|---|---|
Født | Ca. 435 f.Kr.? | ||
Død | Etter 374 f.Kr. Susa | ||
Beskjeftigelse | Guvernør | ||
Embete | |||
Ektefelle | Apame og andre | ||
Far | Pharnaces II of Phrygia | ||
Barn | Ariobarzanes Artabazos II | ||
Annet navn | Dārayawuš | ||
Regjeringstid | 413-387 f.Kr. | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFarnabazos var sønn av Farnakes II og sønnesønn av Farnabazos I, og barnebarns barn av Artabazos II. Han selv og hans mannlige forfedre hadde styrt satrapiet Frygia ved Hellespont fra hovedstaden Daskúleion (gresk: Δασκύλιον),[2] en by rundt 30 km i innlandet fra kysten av Propontis (Marmarahavet).[3][4] Også hans sønn Artabazos II ble satrap av Frygia. Familien tilhørte det øverste nivå av persisk aristokrati. Familiens grunnlegger var Farnakes, som var i slekt med den persiske kongefamilie.[5] Farnabazos selv giftet seg med Apame, en datter av kong Artaxerxes II.[1]
Striden med grekerne
redigerFarnabazos etterfulgte antagelig sin far en gang i løpet av vinteren 413/412 f.Kr. og i samme periode var han sammen med Tissafernes involvert i forhandlingene mellom Perserriket og Sparta. Han var kollega med Tissafernes, men også hans rival. Den som hadde framgang med Sparta styrket seg hos kong Dareios II. I den sammenhengen var Tissafernes mer vellykket ved å tilby Sparta støtte fra den persisk-fønikiske marinen, noe som fikk Sparta til å inngå avtale og angripe Athen. Imidlertid sendte Tissafernes aldri krigsskip, og Farnabazos deltok i nye forhandlinger med Sparta hvor de mottok persisk penger. Det forsuret forholdet mellom Tissafernes og Farnabazos, og Dareios sendte sin yngre sønn Kyros den yngre for å bestemme. Tissafernes tapte satrapiet Lydia, med behold Karia. Den spartanske admiral Lysandros bygget opp en egen flåte som beseiret athenerne, og i 404 f.Kr. ble Athen tvunget til å kapitulere.[1]
Spartas seier gjorde det mulig for perserne å okkupere de greske byene langs kysten av Anatolia. Samtidig døde Dareios og hans eldste sønn Artaxerxes II ble ny konge. Hans yngre bror Kyros besluttet å gjøre opprør. Med en hær støttet av rundt 14 000 greske leiesoldater marsjerte han inn i Syria og Babylonia. Umiddelbart ga Tissafernes sin støtte til Artaxerxes, men Farnabazos lot seg enten ikke involvere eller ventet på utfallet. I slaget ved Kunaksa i 401 f.Kr. vant Kyros' delvis greske hær en seier, men da Kyros selv ble drept i kampen var det fånyttes. De gjenværende greske leiesoldatene måtte kjempe seg gjennom fiendtlige områder, marsjere over fjellene i Anatolia til nådde fra til Svartehavet i 400 f.Kr. Derfra kom de seg til Bysants. I Frygia ble Farnabazos nervøs for at de ville reise gjennom hans land på vei til det greske fastlandet og sendte den spartanske admiralen Anaxibios til Bysants for å bønnfalle dem om reise sjøveien, hvilket skjedde.[6] Xenofon var den som ledet grekerne hjem, og skrev en bok om strabasene, Anabasis.[7]
I mellomtiden hadde Spartas holdning Perserriket endret seg. De ønsket å frigjøre de greske byene i Anatolia under det persiske åket. Spartanerne angrep også Frygia hvor Farnabazos var klar til å slåss. Han overkom sin motsetninger med Tissafernes, og trusselen av deres felles hær førte til at det ble inngått våpenhvile i 397. Avtalen etablerte de politiske forholdene fra før 404 f.Kr.: Sparta skulle trekke seg ut av Anatolia, og Perserriket skulle anerkjenne uavhengigheten til de greske byene i Jonia. Samtidig bygde Tissafernes opp en ny flåte i Fønikia, og da Sparta fikk vite det erklærte de at perserne ikke var til å stole på og angrep Anatolia på nytt i 396 f.Kr. Tissaphernes ble beseiret i nærheten av Sardis, men overlevde slaget. Han ble siden henrettet av den persiske kongen og erstattet av Tithraustes.[1]
I mellomtiden hadde Farnabazos forsøkt å oppildne til splid og motstand mot Sparta på den greske fastlandet, men bygd også opp en ny hær og en ny marine. I tillegg hadde han funnet en dyktig admiral, atheneren Konon. Hans anstrengelser var vellykte. De andre greske byene gjorde opprør mot Sparta i 395 f.Kr. i hva som kalles Korintkrigen. Sparta ble nødt til å tilbakekalle hæren i Anatolia og Farnabazos hadde da ingen fryktet fiende i sitt nærområde lenger, og sammen med Konon kunne han erobre de greske øyene Milos og Kythira i 393 f.Kr.[1] Korintkrigen varte fra 395 til 387 f.Kr.. Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte bystater, Theben, Athen, Korint og Argos. Farnabazos støttet innledningsvis koalisjon økonomisk, men da Sparta igjen var villig til å inngå en avtale endret han allianse. Fredsavtalen ga Perserriket alle greske byer i Anatolia mens Sparta ble den mektigste statsmakten i Hellas.[8] I begynnelsen respekterte Farnabazos de greske byenes selvstyre, men ble selv gitt nye funksjoner. Hans sønn og etterfølger Ariobarzanes hadde en annen politikk.
Invasjon av Egypt
redigerFarnabazos ble belønnet av den persiske kongen. Han fikk gifte seg med Artaxerxes' datter Apame, som ble mor til hans yngste sønn Artabazos II, og han fikk en ny oppgave: sammen med Tithraustes skulle han gjenerobre Egypt som hadde klart å holde seg uavhengig av persisk dominans i rundt tjue år.
Han var med på to angrep, et i 385 og i 383 f.Kr., men de var ikke vellykte, blant annet for farao i Egypt, Hakor, benyttet greske leiesoldater, ledet av den erfarne athenske kommandanten Khabrias. I 373 f.Kr. hadde Farnabazos kommandoen alene for en ny invasjon. Denne gangen var Egypt svekket da Khabrias var blitt tilbakekalt til hjemlandet. Farnabazos hadde samlet en stor flåte ved Akko i sørlige Fønikia og forsterket hæren med greske leiesoldater. Hæren marsjerte gjennom ørkenen til egyptiske Pelusiom (dagens Port Said), men greide ikke å trenge gjennom byens festningsverker. De forsøkte marsjere mot hovedstaden Memfis isteden, men det brøt ut uenigheter med grekerne, og med regntiden ble Nildeltaet en stor myr. I juli 373 f.Kr. hadde Farnabazos ikke noe annet valg enn å bryte av invasjonen. Det er ukjent hva som siden skjedde med ham.[1]
Hans sønn og etterfølger i Frygia, Ariobarzanes, valgte av ukjente grunner å gjøre opprør mot kong Artaxerxes II noen år senere. Det kan kun spekuleres om bruddet med kongen var et resultat av farens skjebne, om faren hadde fått lignende avslutning på livet som Tissaphernes. Om så var tilfelle, fikk han ikke den samme lojalitet av sin egen sønn. Vinteren 363/362 f.Kr. ble han forrådt av sin sønn Mithradates, og korsfestet. Satrapiet Frygia ble etterfulgt av Farnabazos' yngste sønn, Artabazus II.[9]
Referanser
rediger- ^ a b c d e f g Lendering, Jona: Pharnabazus (2), Livius.org
- ^ Δασκύλιον, Wiktionary
- ^ Dagens sted er tyrkiske by Ergili, men fortidens Daskúleion ble gjenoppdaget i 1952 og arkeologisk undersøkt siden. Se Lendering, Jona: Dascylium (Ergili), Livius.org
- ^ Dascylium, Encyclopædia Iranica
- ^ Lendering, Jona: Pharnaces (1), Livius.org
- ^ Xenodon: Anabasis, bok 7, kapittel 1, WikiSource
- ^ Anabasis, engelsk utgave i Wikisource
- ^ «Corinthian War (395-386 B.C.)». Arkivert fra originalen 6. september 2015. Besøkt 29. oktober 2015.
- ^ Lendering, Jona: «Ariobarzanes (1)», Livius.org